(PressFire.no): Min interesse for flerspillerskytespill ville i beste fall vært skrantende om ikke «Call of Duty 4: Modern Warfare» tok balletak på sjangeren og snudde den på hodet i 2007.
Ikke siden 1999s «Unreal Tournament» hadde jeg nytt noe så velporsjonert, stimulerende og motiverende som den etter hvert ihjelkopierte oppskriften Infinity Ward lanserte.
Førsteinntrykket av «Titanfall» er at nevnte - to av mine absolutte favorittskytespill - endelig har funnet hverandre - og tonen. Skjønner du hva det betyr?
Det begynner å bli fryktelig lenge siden sist et skytespill kilte sånn i magen.
Den aller største sommerfuglen bak navlen er likevel et enkelt, men essensielt spørsmål: Kan Xbox One - eller Xbox 360, for den saks skyld - gjenskape den samme, fantastiske opplevelsen vi boltret oss i på pc (med en Xbox 360-håndkontroller)?
Respawn Entertainment, bestående av de viktigste utviklerne fra «Call of Duty»-serien, vender tilbake til sin ikoniske modus operandi: usedvanlig smidig ytelse, høyt tempo og en grafisk stil som foretrekker å være effektiv og lesbar over fotorealistisk.
Om spillets konsollutgave greier å videreføre de trekkene uten at det vansirer det visuelle uttrykket eller kåler med tempoet, kan de ha 2014s viktigste spill mellom hendene.
For «Titanfall» er noe helt nytt i den største sjangeren av dem alle. Om liktorna ikke lyver, kan Microsoft sitte på det hemmelige våpenet de egentlig må ha i konsollkrigens første fase.
Hovedårsaken til det er hvordan sci-fi-ruslebiffen uanstrengt kombinerer nytt og gammelt.
Konsollmarkedet har egentlig ingenting som kan måle seg med tempoet og eksplosiviteten til noen av tidenes viktigste dataskytespill, som «Quake», «Tribes» og «Unreal Tournament».
«Titanfall» blander endelig kjappe, ærlige bakkekamper med dobbelhopp i lufta, veggløping og styring av massive, men smidige, drapsroboter. Ikke føles det klumsete, heller.
Jeg aner ikke hvorfor det har tatt så lang tid. Kanskje har vi spillere først nå begynt å omfavne håndkontrollere som et verdig alternativ til mus og tastatur i skytespill? EAs siste krumspring er det uansett fall det første gønnerspillet jeg har styrt med en håndkontroller uten å føle at jeg triller av gårde på støttehjul i en fordummet verden.
«Titanfall» har likevel et tilgjengelig anslag. Etter hvert får du sikkert sjansen til å skreddersy egne soldater - vi måtte velge én av de tre fotsoldater kombinert med en av tre Titans.
De kom i temmelig typiske smaker: hissige kortdistansevåpen eller rifle med solid rekkevidde? Vil du styre en robot som smadrer andre stålhauger lett, eller en som knøvler folk til fots?
Mens du venter på å få lage kaos, triller noen filmklipp over skjermen og forsøker å fortelle en historie rundt det respektive brettet du knøler rundt på.
Det til tross for at spillmodusen vi blir kastet inn i er Attrition, en kultivert måte å stave deathmatch på. Heldigvis tar småpraten særdeles kort tid.
Slagmarken minner ikke uventet om et futuristisk «Call of Duty», hvis nåtidsserien vokste opp på sentralstimulerende rusmidler og trampoliner.
Via slepen nivådesign og evnen til å løpe på vegger, har Respawn støpt en ultravertikalt actionperle, hvor du må fyke gjennom vinduer, sprette over hustak og holde deg i konstant bevegelse for å overleve.
Først etter noen minutter får du anledning til å bestille en Titan, som kommer dundrende ned fra oven for å stille seg til din disposisjon.
Man skulle tro at det snur alt av balanse og dynamikk på hodet, men det er her «Titanfall» for alvor viser at det er smidd av sjangerens kanskje skarpeste hoder akkurat nå.
Bygatene er Titan-enes tumleplass. De hiver seg fra side til side, kaster ut høyspent røyk, slurper til seg fiendekuler med magnetskjold og hiver dem tilbake.
Om infanteriet roter seg bort i deres arena, er det selvsagt ingen rettferdig kamp. To trykk så kvester de stort sett alle soldater i femti meters omkrets. Derfor er hovedårene først og frem robotenes holmgang.
Men siden troppene er ultramobile, storkoser de seg langs brettenes ytre kanter, inne i bygninger og på hustak. Er du i det sylfrekke humøret, er alle infanterister utstyrt med en eller annen form for tyngre skyts som tar ned Titan-er med litt innsats.
Du har med andre ord ingen åpenbar fordel om du først hopper inn i stålkolossen din, det er bare en annen måte å spille på. Hvor fantastisk er ikke det?
Og da har jeg ikke gått særlig i dybden på de små detaljene som gjør at «Titanfall» briljerer uansett hvilken rolle du inntar.
Som at du kan skyte deg høyt opp i været rett før Titan-en din eksploderer, og akrobatisk kjempe din vei inn på slagmarka igjen. Eller bombardere hvem enn som tok deg ut med noen høydemeters forsprang.
De to lagene får i tillegg hjelp av hvert sitt kompani med datastyrte soldater, en gjeng sveklinger som først og fremst skal gi brettene litt liv.
Mest nyttige er de i epilogen etter at en vinner er kåret. Det tapende laget prøver å stikke av til et ventende fraktskip, mens seierherrene får klekkelig betalt i erfaringspoeng for hver paniske flyktning de innhenter.
Det er uvant å leke med et skytespill som føles så grunnleggende annerledes fra hovedkonkurrentene, særlig etter at «Modern Warfare»-seriens kjerneidéer som kill streaks begynte å oversvømme flerspillerverden.
Jeg aner ikke hvor lenge det varer, men enn så lenge er det himla ålreit bare å utforske mecha-sirkusets uortodokse tolkninger av hva skytespillkamper kan være.
I en tid hvor vi har blitt vant til å belønnes simpelthen for å delta, føles det som om Respawn tar det tilbake til sjangerens begynnelse, da deltakelsen var belønningen.
Det er som vanlig artig å punktere fem-seks motstandere på rad, komme seg velberget unna og la adrenalinet trekke gliset sakte opp mot ørene. «Titanfall» gjør ingen forsøk på å komplisere den tidløse oppskriften.
Men med menigmennenes akrobatikk og Titan-enes ramsalte våpenlek, har du for en gangs skyld flust av insentiver til å ikke ligge i et hjørne med børsa og vente på en intetanende fiende.
Du vil ende opp i et enveiskjørt smug med en annen robot, hive opp skjoldet til perfekt tidspunkt og returnere hele ladningen strake veien til avsender. At du på veien kan røske tak i en ussel soldat og kaste ham i veggen skader selvsagt ikke.
Skytespillet ble vist for første gang på E3-messen i juni. Denne uka var det spillbart for presse og publikum på Gamescom. Det er egentlig uhørt for et spill av dette kaliberet - EA og Respawn har åpenbart klokkertro på sitt første samarbeid.
Jeg sier meg enig. Herlighet som jeg gleder meg.
«Titanfall» utgis til Windows, Xbox 360 og Xbox One i løpet av våren 2014.
