LOS ANGELES (PressFire.no): På E3s siste dag sitter jeg i en svært etterlengtet Chesterfield-sofa som kroppen min er i ferd med å forelske seg i. Rommet er dekorert i et slags tema fra tidlig 1900-tallet – korrekt for en demonstrasjon av «BioShock Infinite», vil jeg påstå.
Og det er ikke bare sofaen som fikk hjertet mitt til å dunke i dette rommet, for etter en 30 minutters demonstrasjon er jeg nærmest målløs. «BioShock Infinite» ser ikke bare ut som det beste spillet jeg har sett på E3, men kan også bli tidenes aller beste actioneventyr.
Idet spillet starter, fylles skjermen med en fantastisk fargepallett. Faktisk krever det en kunstner for å kombinere så mange farger, uten at det bare blir glorete. Og det blir ikke styggere når omgivelsene er umåtelig vakre. Kombinasjonen mellom dekor inspirert av viktoriansk storhetstid sammen med New York-estetikk fra tidlig 1900-tallet, retro-science fiction og steampunk, er rett og slett enestående vakkert.
NB! Se trailer nederst i saken. Flere E3-spillsaker fra PressFire leser du her.
Det vitner også om at dette er utviklere som ikke er interessert i å ta snarveier – det ser og føles ut som et hjertebarn fra Ken Levine og kompani helt fra første bilde.
Det hele males i tillegg mesterlig av dynamiske lyskilder, hvor det skinner i metallflater og lysstrålene leker gjennom vinduene. Kombinasjonen av art direction som nærmest gir meg en tåre i øyekroken og en grafikkmotor jeg knapt nok bare har maken til i teknologidemoer, er intet mindre enn et ekteskap som ser ut til å bære en av verdens vakreste kreasjoner.
Etter å ha blitt nærmest lamslått av den ekstremt vakre grafikken, tenker jeg at det nå blir på tide å oppgradere på PC-en min. For dette ser ut til å kreve et atomkraftdrevet skjermkort. Ett minutt senere ser jeg et PlayStation-symbol på skjermen – trykk O står det. Jeg tenker «hæ? Dette kan da ikke være på PlayStation 3». Men jaggu er det PlayStation 3-versjonen som spilles, jeg måtte faktisk spørre mannen som spilte for å være helt sikker.
I tillegg til at det er det vakreste spillet jeg har sett, ser det ikke ut til å ha noen som helst problemer med å kjøre silkemykt på PlayStation 3 - her er det ingenting som hakker. Det kan faktisk hende at «Uncharted»-serien får konkurranse om å fremstå som det peneste spillet på PS3.
Det er i den svevende fremtidsbyen Colombia handlingen foregår. Et sted, som i likhet med Rapture, er konstruert for et slags utopisk idealsamfunn. Men den store forskjellen fra «BioShock», er at det visuelle uttrykket er motsatt – der Rapture er mørkt, dystert og klaustrofobisk under vann, er Colombia lyst, luftig og fargerikt.
Men likhetene er mange. I det første «BioShock» er det langt fra bare stil over substans. I historien ligger det tykt med politiske undertoner - med ekstremnasjonalisme og totalitære holdninger.
I Colombia finnes en opprørsgruppe som jobber mot styresmaktene, og som har gitt deg i oppdrag å redde en mystisk jente.
Den vakre Elizabeth holdes til fange av en stor mekanisk fugl kalt The Songbird. Den mekaniske fuglen er essensiell i kampen mot opprørerne, hvor styresmaktene mener «ingen ekte patrioter har noe å frykte fra The Songbird». Fuglen har et spesielt forhold til Elizabeth, hvor hun har et komplisert elsk- og hat-forhold til fuglen. Likevel begjærer hun friheten mer enn noe annet, og det er din oppgave å befri henne.
Forholdet er ikke helt ulikt dynamikken med Big Daddy i det første spillet, men med noen fundamentale forskjeller.
Demoen starter ved at du og Elizabeth går inn i en butikk for å lete etter noe nyttig, når den mekaniske fuglen plutselig dukker opp. Han vil ha tilbake Elizabeth, og gjerne knuse deg i samme slengen. Dermed starter en berg-og-dal-bane-jakt – bokstavlig talt.
I Colombia, hvor bydelene er svevende «øyer», består transportmiddelet av vogner som går på skinner. Disse skinnene kan du henge deg på med en dings på armen, og vips er du som en levende vogn på en berg-og-dal-bane.
Du kan hoppe over på andre skinner som måtte dukke opp. På den måten kan du komme deg rundt i de vertikalorienterte omgivelsene, det går fort og hjertet havner fort i halsen.
Det ligger også en tone av mystikk i E3-demonstrasjonen – for midt i demoen setter Elizabeth seg ved siden av en døende hest. Nesten hele magen er revet ut av den, men Elizabeth forteller at hun kan redde den. Du forteller henne at hun ikke har nok krefter igjen. Hva er det de snakker om nå, tenker jeg.
Plutselig åpner det seg en sirkel under Elizabeth som forandrer omgivelsene inne i sirkelen. Den utvider seg, og etter et par forsøk utvider den seg til å inkludere noen hus i omgivelsene. Det er nå det går opp for meg at spillet vil leke med tidsreiser – for det ene huset inneholder en kinosal som viser en film kalt «Revenge of the Jedi» - en tidlig tittel på «Star Wars: Return of the Jedi» som ble endret til navnet vi kjenner George Lucas-filmen som, rett før premiéren i 1983.
De spesielle kreftene til Elizabeth begynner nå å vise seg ved flere anledninger i demonstrasjonen. Flere steder vises deler av omgivelsene som dårligere tv-signaler i svart-hvitt, hvor det ser ut som hun kan fremkalle dem. Ved en anledning fremkaller hun faktisk en hengevogn som redder deg ut av en kinkig kampsituasjon.
Ingen videre forklaring om kreftene hennes ble gitt fra utviklerne, men vi anser det som et hint om hvorfor hun er så ettertraktet av byens ledere.
Det er ikke bare Elizabeth som har spesiell krefter, for du besitter også en form for telekinetiske krefter. Du kan for eksempel blåse bort dekningen til fienden, eller få dem til å sveve.
I slutten av demonstrasjonen befinner du deg inne i en bygning med Elizabeth, men heller ikke her er det trygt. Bare sekunder etter river den mekaniske fuglen hull i veggen og er i ferd med å knuse deg i filler, før Elizabeth skriker at hun frivillig vil komme tilbake om den ikke knuser deg. Det siste vi får se, er en tårevåt Elizabeth som forsvinner i klørne til fuglen med en utstrakt hånd.
Etter rundt 25 minutter fra spillet er jeg etterlatt både med hjertet i halsen og nakkehår som står rett opp. «Hva er det jeg har sett?», tenker jeg.
Noen minutter senere begynner tankene å samle seg, hvor det slår meg at jeg nettopp kan ha sett spillet som kan snu opp-ned på en hel spillsjanger. Hvis resten av «BioShock Infinite» leverer en lignende opplevelse, kan det vise seg å bli tidenes beste actioneventyr. Ikke bare er det visuelle originalt, ambisiøst og blendende vakkert, men innholdet i historien virprker visjonært og ulikt noe annet.
I tillegg klarer utviklerne noe fantastisk i løpet av 25 minutter – å gi meg følelser for Elizabeth. Det er noe med de store øynene og det uskyldige utseende som får blodet mitt til å bruse, noe jeg bare har opplevd i «ICO» og «Shadow of the Colossus».
Det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål om spillet – hvordan er det å spille det selv, for eksempel? Er det tilstrekkelig med variasjon? For om det vi har sett representerer den ferdige opplevelsen, er det liten tvil om at vi har sett et spill som kan vise seg å bli et av tidenes aller beste.
«BioShock Infinite» slippes til PS3, PC og Xbox 360 i andre kvartal 2012.
