(PressFire.no): Jeg kan knapt tenke meg noe mer passende enn at «Deus Ex: Human Revolution» får seg en Director’s Cut.
Spillet, som opprinnelig ble utgitt i 2011, lekte med både tematikk og mekanikk som var i ferd med å bli fullstendig marginalisert. Samtidig ble arbeidet gjort så rakrygget og overbevisende at det lett kan regnes som en av mine favoritter fra denne konsollgenerasjonen.
Ambisjonsnivået gikk dessverre også noe utover helheten i et spill hvor resultatet var langt mer enn summen av sine bestanddeler.
Det var med andre ord et svært godt spill til tross for flere åpenbare problemområder.
Som de fremtidsorienterte ambisjonene om å frigjøre menneskehetens potensial gjennom teknologiske forbedringer – prøver Eidos Montreal via det australske studioet Straight Right seg her på en overhaling av sitt eget skaperverk på kraftigere maskinvare.
Frihet og tvang
Den mest åpenbare forbedringen ligger imidlertid ikke i den teknologiske ansiktsløftningen, men heller denne utgavens flikking på bosskampene.
For å spole tilbake litt: «Deus Ex» er en serie som foruten futuristisk noir- og generell implantat-fascinasjon alltid har satt spillervalg i høysetet.
Man velger selv hvordan man utstyrer hovedpersonen, og hvordan man angriper gitte situasjoner. Om man ønsker å sparke inn døra med hagla hevet er det fritt fram. Om man heller vil bestikke en uteligger for tips om alternativt innpass, og snike rundt i luftekanaler, er det bare å slå seg løs.
Problemet oppsto da «Human Revolution» sporadisk insisterte på å hive deg inn i obligatoriske slagsmål med oppbolede kyber-mareritt, gjerne i små bøttekott.
Om du da sto der med alle erfaringspoengene dine i hacking og kamuflasje og en liten håndfull bedøvelsespiler, hadde du en rimelig ubehagelig time foran deg.
Disse opptrinnene var ikke bare potensielt vanskelige og hårreisende frustrerende, de krasjet også fundamentalt med spillet for øvrig.
I denne utgaven er rommene utvidet, og inneholder flere elementer. Slik kan man i større grad smyge seg rundt bossene, snikskyte fra luftesjakter eller hacke til seg litt hjelp fra nærliggende kanontårn.
Disse er fortsatt pregløse kamper mot virtuelle hindre, men valgfriheten man nå får innen disse er i det minste gledelig. Slik blir justeringene heller plaster over et skjemmende sår, framfor komplett plastisk kirurgi.
Med sansene i hånda
At denne utgaven har blitt utviklet med vekt på Wii Us gamepad blir også raskt tydelig.
Berøringsskjermen brukes flittig til gjenstandshåndtering, hacking og øvrig meny-fikling. Det meste av dette føles mer intuitivt og lettvint enn med tradisjonelle kontrollere.
Det er heller ikke fritt for at man føler seg litt ekstra raff når man hacker seg inn på datamaskiner ved hjelp av gamepadden. Tenk John Connor i «Terminator 2», så er du i nærheten.
Å ha konstant tilgang til kartet på kontrolleren, komplett med fiendeplasseringer og oversikt over øvrige mål og trusler, viser seg også å være en liten velsignelse. Spesielt om man velger de litt mer snikete framgangsmåtene. Her ble det tidvis til at jeg nesten ser mer på kartet enn TV-skjermen, da verktøyene nesten ble for effektive.
Ellers kan man nå tegne og notere på kartet, og til og med sende dette som datapakker til vennelista si. En morsom og nytenkende funksjon, men langt ifra en nødvendighet da spillet ellers er så fleksibelt at det er vanskelig å se for seg at noen kan sette seg fast.
Å flytte kikkertsikter til kontrolleren er imidlertid en overflødig gimmick, som i det minste burde ha vært valgfritt. Av like liten betydning er muligheten til å kaste tilbake granater ved å skli fingeren over bevegelsesskjermen.
Den forsvunne lenke
Av større betydning er det at utviklerne nå har valgt å smi tilleggspakka «The Missing Link» inn i hovedhistorien. Langt fra en ueffen tanke det, da denne finner sted innenfor samme handlingsforløp.
Det viser seg allikevel å få noen leie konsekvenser for spillet som helhet.
Poenget er at utvidelsen opprinnelig ble konstruert for å spilles frittstående – uten tanke på hvordan man tidligere hadde oppgradert hovedpersonen sin. Løsningen på dette ble å starte kapittelet med å fjerne alle egenskapene man tidligere hadde akkumulert.
Fordelen var i utgangspunktet at man kunne leke seg med alternative oppgraderinger, mens tempoet i tilleggspakken var skrudd ned parallellt med budsjettet.
Problemet er at dette nye kapittelet på rundt seks timer slår inn når hovedhistorien begynner å nærme seg et logisk klimaks. Seks timer der det føles som man starter som fersking i trange omgivelser plaget med overdrevne mengder tilbakespoling blir rett og slett mer bryderi enn det er verdt.
Det er på langt nær ødeleggende, men det tuller såpass mye med flyten at jeg skulle ønske man kunne valgt det bort.
Litt sparkel og noe småprat
Også var det det ytre da. Nå var aldri «Deus Ex: Human Revolution» noe å snu hodet etter basert på rene tekniske prestasjoner, men ble heller hevet markant av et solid visuelt uttrykk og en interessant fargepalett.
Det er imidlertid gledelig at den ferskeste (og dyreste) konsollversjonen også er den peneste, og at utviklerne samtidig har fjernet det uringule filteret som lå tungt over forrige utgave. Det vil fortsatt ikke vinne noen priser på grafikkfronten, men ser sprekere ut enn noensinne.
Et kommentarspor med utviklerne er også en interessant inkludering, spesielt for de av oss som har spilt en runde «Human Revolution» fra før. Disse aktiveres stort sett manuelt på relevante områder i spillet, slik man også kunne gjøre i Valves «Orange Box» og «Portal 2».
Selvfølgelig er det vemodig å høre om storslåtte planers møte med et strupende budsjett, og samtidig observere at ingen av disse heller ender opp i denne «definitive» utgaven. Jeg setter likevel pris på innblikket i skapelsesprosessen og ærligheten. Flere utviklere kan godt hive seg på trenden.
Foruten litt botox i panna og noen hendige implantat, er dette i essens det samme spillet som vi har kunnet kose oss med i over to år nå. Det er med andre ord ikke mye å hente her for de som allerede har tatt en runde eller to.
Eidos Montreal og Straight Right kunne med fordel ha rotet ytterligere rundt med skalpellen da de først var inne og opererte. «Human Revolution» er fortsatt et snikespill med svak kunstig intelligens, et smart men litt klumsete skytespill eller noe midt mellom – avhengig av hvordan man ønsker å spille det.
Det bør likevel være velkjent for de fleste som allerede har stiftet bekjentskap med serien at disse innvendingene skrumper fullstendig inn i møtet med den overlegne verdensbyggingen, den fortsatt forfriskende valgfriheten og det monumentale ambisjonsnivået. Dette er et omfattende, overbevisende og oppslukende spill som man kan risikere å senke utallige timer i.
Om du aldri har spilt «Deus Ex: Human Revolution», er det med andre ord ikke noe bedre tidspunkt å gjøre dette enn akkurat nå.
