(PressFire.no): Noen ganger vil du senke seg i en likblek, tankefull allegori for alt det kjipe verden har å by på, og motvillig åpne øynene for de virkelig vonde spørsmålene.
Andre ganger vil du bare ligge som en pølse over sofakanten og smadre alt du kommer over i en transe av ignoranse og belønningskåthet.
Hack ‘n slash-spill er hjernedøde, det er derfor vi elsker dem. Hamre febrilsk på et par knapper og nyt at verden eksploderer i en byge av vrakrester og flaksende fiender foran deg. Deilig.
Aller deiligst skal det vise seg å være på konsoll. Den støvete spillboks-versjonen av «Diablo III» er ikke bare en uhyre kompetent overføring av en fantastisk opplevelse – jeg tror jaggu actionrollespillet har funnet sitt rette hjem der borte i sofakroken, med håndkontrolleren klamt plantet i håndflatene.
Enkelt og greit
Det skader selvsagt ikke at Blizzard fornuftig nok har gredd ut noen av dataversjonens største floker. Nettkrav? Niks. Auksjonshus? Ne-hei.
Det kastes ikke engang masse vilkårlig og ubrukelig utstyr etter oss lenger. Algoritmene er justert dithen at det meste som dumper ut av fiendene er tilpasset gruppa di, uten at du føler deg dopet av den grunn.
Utgangspunktet er selvsagt det samme: velg én av fem figurer og bank din vei gjennom en progressivt drøyere verden mens du samler stadig bedre utstyr og polstrer figuren din. Den store forskjellen ligger først og fremst i hvor mye bedre konsollutgaven legger til rette for uhøytidelig, enkel spilling med venner både lokalt og over nett.
Lokale samarbeidsmodi har jo en tendens til å snu selv pillråtne kalkuner til noe overkommelig. Her har det gjort et bunnsolid men vel selvhøytidelig hack ‘n slash lettbent og aerodynamisk.
Det tar i beste fall et lite minutt eller to fra skiva står i drevet til du er godt ute i villmarka og lager leven. Om det plutselig ringer på døra, hopper nye spillere inn i økta på bare sekunder.
Med støtte for opptil fire slabbedasker samtidig, og noe så sjelden som raus skjermdeling uansett hvor lite fjernsyn du har, er «Diablo III» et salig kaos selv med bare to i sofaen. Har du plass, er det støtte for opptil fire.
Bedre enn noen actionrollespill jeg har prøvd på konsoll, klassikere som «Baldur’s Gate: Dark Alliance» og «Borderlands» medregnet, fosskoker Blizzards siste krumspring ned til ren og skjær sosial spilleglede. Det gjør alt så enkelt og effektivt.
Har oppdaget hjulet
Smidigheten har selvsagt ikke kommet uten kutt. Med grafikken har målsetningen tilsynelatende vært å lage et spill som flyer veldig godt, selv når skjermen er stappfull av tumulter.
Dermed er det et godt spenn mellom pc- og konsollversjonene i bildekvalitet, hvor særlig aliasing tar noen solide jafs av konsollutgaven.
Menysystemet er et annet aspekt som krever tilvenning. Blizzard skal ha all honnør for å ha redusert det sjongleringsglade pc-inventaret til noe som fungerer med to analogstikker, men det er en kjensgjerning at det tar et par timer å bli vant til.
Og ja, det kan være fryktelig kjedelig å vente på at sidekvinnen gjør seg ferdig, men det skal ikke «Diablo III» ha skylda for.
At styrestikkene står i fokus denne gangen, har samtidig gitt oss en veldig artig og litt nyttig mulighet til å rulle rundt som en tulling. På grunn av hvordan skade kalkuleres, skal det mye til for å bruke til det noe annet enn transport, uten at det bremser gleden av å valse i stykker bord, tønner og alt annet du kommer over som den baktunge barbaren.
De største utfordringene med stikkehverdagen tilhører egentlig Witch Doctor og Wizard, som ikke umiddelbart synker på plass her. Forenkling av avstandsangrep har gjort direkteangrep vanskeligere å sikte med, mens områdeangrep har blitt forenklet sånn at de mister mye av den taktiske brodden fra pc. Uten at de er gjort ubrukelige av den grunn, bare litt vanskeligere.
Kommende klassiker
Årets utgave av «Diablo III» nyter godt av et års flittig oppdatering, og er adskillig skånsommere å komme inn i for både nye og gamle spillere.
Valgfri vanskelighetsgrader gjør at garva demondaskere slipper å tyne seg gjennom normal før de får en viss utfordring, mens grønnskollinger kan gå tørrskodd gjennom sumpen om de ønsker det.
Man må undres hvorfor det tok så lenge før vi fikk en konsollutgave, eller i hvert fall støtte for håndkontrollere. Allerede før utgivelse innrømte Blizzard at spaker er å foretrekke, og det er uhyre sjelden med en så kompromissløs lokal samarbeidsdel i et spill av denne størrelsen.
«Diablo III» er et av mine absolutte favorittspill fra i fjor, og jeg gleder knehasene av meg til ekstrapakken. Men ser meg neppe på Battle.net når den tid kommer, med mindre Irvine-banden gjør noe virkelig glupt med datautgaven til den tid.
Glem mus, tastatur og annet kontorutstyr. Konsollutgaven av demondramaet er en forbedring på stort sett alle punkter, og understreker alle de beste grunnene til at actionrollespill overlever i et pc-landskap dominert av til forveksling like MMO-er og MOBA-er: det er kjapt, uanstrengt og tilgjengelig for absolutt alle som har lyst.
Og det skader jo ikke at gjenspillbarheten er nær sagt uendelig nå som kvelden kommer tidligere, sofakroken virker lunere og kurongbordet i kjellerstua muligens er opptatt.
Konsollversjonen av «Diablo III» er ute til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. En pc-utgave kom i fjor, men er litt annerledes og krever blant annet konstant tilkobling til internett.
