(PressFire.no): For å si det først som sist: Kongen er død, men lever likevel videre gjennom en stedfortreder – ikke uverdig kongens slips, selv om det kanskje helst skulle sitte i panna i stedet for rundt halsen.
«Donkey Kong Country: Tropical Freeze» er den femte utgivelsen i «Donkey Kong Country»-serien.
Originalt ble spillene laget som en trilogi til Super Nintendo av Rare Ltd, og var også den gang en av de nå mange utvidelser av «Donkey Kong» som konsept.
Mer gnist i kongen?
«Tropical Freeze» er nummer to i rekken av nyutgivelser som forsøker å gjenopplive den gamle kongens glød, i regi av Retro Studios, som spesialiserer seg på nettopp dét å vedlikeholde og videreutvikle enkelte av Nintendos merkevarer.
Forrige spill i «Donkey Kong Country»-serien ble godt mottatt av nye fans og veteraner verden over, blant annet her i PressFire.
Best kjent er studioet likevel for sine videreføringer av andre antikke storheter, som med «Metroid Prime» på Gamecube og «Mario Kart 7» på 3DS.
Den harde kjerne
Retro Studios kan aldri, på ingen måte, anklages for å tulle med dét de har mellom hendene. Som sin forgjenger er «Tropical Freeze» en rendyrket, formfast og respektfull videreutvikling av alle de aller viktigste kjernepunktene vi kjenner fra før.
Det første som merkes er en vanskelig å mestre, men rask og presis beveglesesmotorikk, der Donkey Kong føles tung og slagkraftig, men samtidig rask og smidig: en av de viktigste grunnene til at vi husker serien fra gammelt av.
Løping, hopping og rulling er nesten nøyaktig samme som før. Kanskje, tenker jeg, ville jeg satt pris på å for eksempel kunne henge etter fingrene fra en kant. Men det vet jeg jo ikke. Det er likevel trygt fra utviklerens side å beholde elementer som engang har gjort serien stor.
Selv om det skjer ofte er det aldri spillets skyld når du faller i avgrunnen – så lenge du er bekjent med kontrollene, noe som tar tid.
Gammelt møter nytt
Samtidig, som i «Donkey Kong Country Returns» byr spillet på friske innpust, også i forbindelse med hopping og løping, men på overflaten. I énspillermodus kan Diddy Kong, dama hans Dixie og gamle Cranky Kong sitte på sjefens rygg og forbedre spenst og angrepsmåte på forskjellige måter.
Eventuelt kan de styres fritt av en spiller nummer to, nå samtidig med spiller nummer én. Eller, som en tredje mellomting, kan spiller nummer to sitte på rygg og assistere sjefen med forskjellige småfunksjoner.
Med en todelt mulighet for tospillermodus, kan man uten problemer spille enten sammen med en gammel venn som også var barn på nittitallet - eller for eksempel et nybårent nurk av en datter uten forstand på det gamle gode.
Det blir forøvrig her, idét to spillere skal rave rundt på skjermen samtidig, at overgangen mellom den gamle koden og moderne forventinger ennå ikke ser ut til å være helt overstått.
For trangt
Altfor ofte, og altfor frustrerende, blir skjermen for liten for både meg og deg, og det virker lite gjennomtenkt hvem av oss som må teleporteres til den andres ståsted.
Den som henger etter mot venstre på skjermen, for eksempel for å hente en hemmelig eller glemt kilde til bananer, puslespillbiter og røde heliumballonger, må gi etter og følge den ivrigste, uvørne rabbagasten i ønsket om raskest mulig progresjon mot målet.
Et problem som enkelt kunne vært løst, for eksempel ved å zoome ut perspektivet i det korte tidsrommet hvor problemet oppstår.
Plattformfest
På de aller fleste punkter der «Tropical Freeze» skiller seg fra originalen fra 1994, skjer det i både positiv og negativ retning.
I forbindelse med de forskjellige instanser av gameplay, for eksempel, finnes både poteter og tomater. Tidløse jernbaneturer og utblåsninger i eksplosive tretønner er, som i «Donkey Kong Country Returns», gjenskapt og oppblåst et halv hakk siden Super Nintendo.
Til sammenlikning er de forskjellige bonusinstansene der Donkey Kong samler bananer i et begrenset tidsrom, kokt ned til én dritdøv, repetitiv greie som likegodt kunne vært utelatt.
Spillets undervannsverden glitrer som aldri før, og utgjør, kanskje etter lærdom fra konkurrenten «Rayman Origins», en enestående tilfredsstillelse i møte med mitt håp om hva spillet skulle være.
«Tropical Freeze» vingler altså hele veien, mellom det middelmådige og det estatiske, uten noen gang å underlevere. Både grafisk og musikalsk virker det hele som et forsøk på å bringe den legendariske estetikken over i moderne oppløsning.
Ildsprutende griser
Lydsporet er i sin helhet arrangert i fullt orkesterband, som viser tydelig vilje til å jazze opp gamle slagere, og til å finne på nye - uten helt å lykkes i noen av aspektene.
Med unntak av overnevnte vannverden og et par nyskapninger, sitter jeg igjen med et savn etter muligheten til å rett og slett høre orginalmusikken fra Rare mens jeg spiller.
Bedre enn i musikken, lykkes Retro Studios med det grafiske. Sant skal sies: Gjennom mesteparten av spillet er jeg halvt underholdt av den helt vanlige søt/artige «Donkey Kong»-verdenen jeg kjenner litt for godt fra før.
Nytt denne gangen står konflikten mellom Donkey Kong og hans venner i sitt tropiske habitat, og de invaderende, mer eller mindre vintervante vikingdyr; pingviner, hvalrosser, snøugler og ildsprutende griser.
Jeg hopper oppå dem og mellom dem, og kjenner på vanskelighetsgraden, som er ganske stor, men føler kun en sjelden gang på den skikkelige spenningen. Jeg vet jo at kongen skal seire til slutt, og at jeg bare trenger å hoppe i mål og banke bossen.
Best blir det når spillet en sjelden gang slår på stortromma og skaper skikkelig dramatikk, for eksempel i den afrikansk-inspirerte metaøy nummer tre. Donkey Kong hopper og klatrer på dansende giraffer og zebraer med tydelig konnotasjon til «Løvenes Konge», skogen tar fyr, det er orkaner overalt, og musikken er dessuten afrikansk-klingende og kjempefin.
«Donkey Kong Country: Tropical Freeze» er et godt spill, og en absolutt glede både for nostalgiske kjennere og de som disse har makt til å trekke inn i den gamle gleden. For øvrigheten blekner det – ikke av middelmådighet, men på grunn av de flere knallkonkurenter fra Nintendo og fra andre utgivere som dessverre (eller ikke) setter standarden to hakk høyere.
Samtidig har «Donkey Kong Country»- serien i seg selv kvaliteter som skiller det markant fra konkurrentene, både i form og innhold. Det er disse egenskapene som også kanskje gjør at vi følger serien fordi den er den den er, uten å nødvendigvis arrangere sjangerbestemte rangstiger.
