(PressFire.no): Jeg kan ikke huske at «Doom 3» var så dårlig sist gang jeg spilte det.
Mye kan skje på sju år, og å gjenbesøke gamle skytespill er en ekstremsport du må opp i Trollveggen for å finne maken til.
Ingen andre sjangere har vært så viktige for spillgrafikkens utvikling – ingen har vært flinkere til å lene seg på et glattpolert utseende og slett håndverk.
Id Software har lenge vært noen av de aller hvasseste produsentene av øyesnop, men innmaten deres varierer noe veldig i kvalitet.
Dette er et fantastisk eksempel på at ikke alt var bedre før.
Blass affære
Rent teknisk er jeg helt sikker på at «BFG Edition» oppfyller kravene til et skytespill utgitt i 2012.
Det ytre er ikke dårlig, men bærer preg av at man har prøvd å sminke ei gammel purke.
Omgivelsene glinser og gløder med det gyselige lyset av en sterk spillmotor matet med uinteressante verdener.
Nivådesignen er utdatert og monoton, der den blant annet baserer seg på oppnøsting av gamle tråder og trasking i gamle spor.
Det er helt greit med både ultralineære og helt åpne omgivelser så lenge de er godt løst. Her tumler man oftere enn ikke rundt i ring og frustrerer seg over et tungvint kart og vage hint til hvor man er på vei.
Mange av grafikktriksene er av sorten som ser bra ut i en teknologidemo og som imponerte dem med et splitter nytt Geforce 6800 i 2004.
I dag er det nesten litt ubehagelig å kræsje inni pornofluorlys og gustne overflater hvor enn man går. Spillet lykkes heller aldri med de gode kontrastene - i seg selv et viktig poeng for et atmosfærisk skrekkspill - og er fryktelig blast der lyset skinner.
Skummelt, du liksom
«Doom 3» vil først og fremst være et skrekkspill, men har få interessante virkemidler å skilte med for noen som har spilt skytespill de siste årene.
Vilkårlige lydopptak og tekstlogger gjør en god jobb med å integrere deg i universet. De få rollefigurene du støter på her og der har lite interessant å melde, men gir i hvert fall inntrykk av at romstasjonen på Mars er befolket.
Problemet er først og fremst identitetskrisa mellom et hektisk førstepersons skytespill med digre våpen og et seigt skrekkspill.
Om du er naken i «Amnesia: The Dark Descent», går du i minkpels og balaklava her. Du har alltid nok ammunisjon og ildkraft til å tekkes fiendene. Da blir de ikke særlig skumle.
Oppførselen deres er butt som en stokk, og bevegelsesmønstrene begrenser seg til vilkårlig trasking fra side til side. Mye av skrekken er basert på huhei hvor skummelt det er når fiender dukker opp fra ingen steder.
Det funker i en times tid, før du terper mønstrene de manes frem i.
Det mest irriterende med gåsehudrepertoaret er muligens de demoniske scenene. De der lyset blir rødt og du beveger deg i sneglefart. De der det egentlig ikke skjer noe som helst av betydning, og egentlig bruker tida på å planlegge om du skal bruke granater eller plasmagønner når du endelig får styre igjen. For du skjønner alltid hva som skjer.
Knusktørt skytespill
Id Software har stor sett hatt godt grep om kjernen i skytespillene sine, helt opp til «Rage» sist høst, men «Doom 3» er et unntak. Fiendene tåler akkurat to kuler for mye. De er ingen utfordring så lenge du forstår oppførselen deres, og ender heller opp som en kjedelig attrisjonskrig mot de nær uendelige ammunisjonslagrene dine.
Styresettet er håpløst tilpasset konsollspilling. Skal du løpe? Press ned stikka. Skal du krype? Press ned stikka. Selv en så grunnleggende skytespillteknikk som å stå på huk og skyte blir en «Lille Petter Edderkopp»-hånddans som røsker og sliter i sener.
Det er vanskelig å vite hvilke grep som er bevisste og hvilke som er designuhell. Jeg syntes det var et fint trekk å ha lommelykta som en egen gjenstand i det opprinnelige spillet, så man tvinges til å velge mellom navigasjon og våpen. Det har de gått bort fra. Jeg syntes det var idiotisk at de hadde nærangrep som et eget våpen. Det forble.
Et annet problem er det slappe autolagringssystemet. Lagrepunktene er sporadisk utplassert og altfor få. Du kan vel å merke lagre manuelt når du føler deg trygg, men annethvert rom har en fiende som kommer luskende ut av en sjakt. Det er veldig lett å tenke «litt til nå», så står du litt for nær når du plaffer på ei rød tønne, og får gleden av å spille den siste timen på nytt.
Drar i alle retninger
Tiden har løpt fra «Doom 3». Det er seigt i alle retningene det prøver å dra i, og har blitt forbigått flere ganger på alle punkter.
«Dead Space» er en mye bedre gjennomføring av «oops, er jeg alene i rommet nå?». Ids egne «Rage» er en glimrende rendyrking av skytinga. Førstepersonsskrekken har alitid vært hvassere, med «System Shock» og «Amnesia: The Dark Descent» på hver side av spekteret.
«BFG Edition» inneholder riktignok en del ekstrainnhold og seriens to glimrende førstespill, men førstnevnte er neglisjerbart og de to klassikerne kan skaffes separat til en mer behagelig mynt.
Det er i det hele tatt vanskelig å finne en plass for «Doom 3» i 2012.
Noen ganger er det like greit å la gamle hunder ligge, som de sier nede i brennheite Texas hvor spillserien har blitt unnfanget. Forhåpentligvis har ringrevene i Id Software lært litt av hvert opp mot den kommende oppfølgeren.
