(PressFire.no): Påstand: «Dota 2» er et av de beste spillene som er utgitt. Noensinne. En gedigen triumf. Ikke bare for Valve. Ikke bare for MOBA-sjangeren. For spillbransjen i sin helhet.
Hovedårsaken til det er selvsagt det utrolige iterative arbeidet Eul, Icefrog og de andre utviklerne har lagt ned over ti år med forløperen «Defense of the Ancients», et gratis brukerskapt kart til «WarCraft III: The Frozen Throne».
«Half-Life»-studioet har først og fremst gitt et av tidenes mest fleksible og velbalanserte konkurransespill den motoren og produksjonsverdien det fortjener.
Resultatet er uansett et nettbasert actionrollespill med en dybde, finesse og varighet det går mer enn én stortingsperiode mellom hver gang man ser.
Og det villeste av alt? Det er helt gratis.
Ikke tro at du er noe
Valves siste øyensten er likevel ikke for alle. Det deler anslag med sadomachostistiske perler som «Dark Souls», «Super Meat Boy» og «Ninja Gaiden» i at det er margkokende, isjasfremmende, «tråkke på LEGO»-vondt og vanskelig.
Etter flere år med storebroren og over 100 timer i «Dota 2», er jeg i beste fall en helt middelmådig spiller.
Det går ikke en helg uten at jeg lærer noe nytt, eller ser det innviklede møljeslagsmålet fra en annen vinkel.
Og det kiler fortsatt like mye i magen som da jeg ... måtte være hjemme fra skolen for å dra på internettkafé og temme det voldsomme beistet.
Jeg tar meg fortsatt i å falle inn i en blåøyd transe fra tid til annen, hvor jeg skuer puddelen på panneluggen og innbiller meg at «Dota 2» er like enkelt som det ser ut.
«Ett brett? Med bare tre gjennomfartsårer? Nå må du begynne å mestre dette tullet snart».
Kanskje vinner jeg fem-seks kamper på rad og tillater meg å klemme ut et fårete glis.
Det går uansett aldri lenge før en bande skrålende russere radbrekker helten og selvtilliten min, og minner meg på at jeg fortsatt er en dassmort i en fryktelig lang fjord.
Enkelt du liksom
Men utgangspunktet er fryktelig enkelt. Du har ett eneste brett, en trofast tolkning av det samme kartet som gjorde «DoTA» til et av tidenes største spill.
To lag har hver sin base i motsatte hjørner av den skogfylte arenaen, og skal slåss i tre stier. Målet er å rasere den andres hovedbygning sammen med fire lagkompiser og stadige bølger av datastyrte fotsoldater.
Selv velger du én av over 100 ulike helter, som regel med tre angrep eller egenskaper og et supertriks kalt en ultimate. Når du finner deg en sti, eller lane, får du gull og erfaringspoeng hver gang du dreper en fiende – andre spillere gir selvsagt de største belønningene – som brukes til henholdsvis nytt utstyr og å oppgradere knepene dine.
Noen helter er carries, som gjør tung skade om de får godt utstyr og nok erfaringsnivåer til å blomstre. De er din investering for å avgjøre kampen når den drar ut nok. Andre kalles supports, og er først og fremst ment å bistå de tyngste heltene i slagsmål ved å styrke dem eller kneble motstanderne. Gankers kan til gjengjeld ha som eneste mål å flakse rundt og drepe enkeltstående fiender rundt omkring på kartet.
Om du er skikkelig tøff, spiller med slåsshansker og bruker et hvinende mekanisk tastatur, kan du finne på å kjøre hele tre helter i én sti i et forsøk på å valse over fienden.
Vanlige folk pleier å kjøre to helter som passer godt sammen i to løyper, og én i den lukrative midtposisjonen - hvor man får nyte alt gullet og erfaringspoengene helt for seg selv.
Andre helter greier seg ekstra godt alene, og kan fyke rundt i skogen for å drepe nøytrale krek og få mer gull og erfaring på det viset, samtidig som de andre heltene får en større bit av kaka i sin del av kartet. Det gir også Junglers fleksibiliteten til å søle ut i andre baner og ta fiender på senga, men etterlater dem like sårbare for bakholdsangrep i skogen.
Trasig tango
I startfasen, som gjerne varer mellom ti og femten minutter, fokuserer man først og fremst på å knerte fiender mest mulig effektivt.
Om du får inn det aller siste slaget på en motstander før den dør, belønnes du med ekstra gull. Derfor er det ekstremt viktig å få inn det siste slaget på så mange fiender som mulig i denne fasen – og resten av spillet, forsåvidt.
Det høres mye enklere ut enn det er, som alt annet i «Dota 2». Helter har ulike angrepsanimasjoner, skade, rekkevidde og angrepstid. Noen slåss bare i nærkamp, andre har saftige avstandsangrep. Etter hvert som man legger på seg noen erfaringsnivåer og får nytt utstyr, øker skaden. Da må man legge inn nådestøtet annerledes.
Om man først skulle mestre det, er det selvsagt muligheter til å erstatte det med en annen hodepine. Du kan nemlig bruke det samme trikset på dine egne datastyrte soldater, for å hindre fienden i å ta de ekstra myntene. Det kalles en deny.
Når man først har lagt denne perioden bak seg, fått Ultimate-trikset på erfaringsnivå seks og polstret figuren sin med godt nok utstyr til å gjøre litt skade, åpner hovedfasen. Hver hovedåre har tre hissige tårn som for det meste skader for mye til å kunne tas av én helt, i hvert fall før kampen har dratt ut litt, så man allierer seg med andre helter for å ploge seg inn til hovedbasen.
Se gjerne på det hele som et veldig sofistikert tårnforsvarspill, en sjanger som interessant nok også ble popularisert gjennom brukerskapte kart til «WarCraft III», hvor du styrer en heftig helt side om side med automatiske bølger av soldater.
På veien må man selvsagt kneble motstanderheltene, enten alene eller i en gruppe. Det er her «Dota 2» åpner seg og for alvor viser hvor sammensatt og fleksibelt det er.
Kjenn fienden din
For spillet består i all hovedsak av to nøkler til suksessens kyskhetsbelte: planlegging og kommunikasjon.
Om du blir overambisiøs og løper forbi et tårn for å ta en fiende som har bittelite liv, blir du gjerne smadret. Om du ikke kjenner hvert eneste triks hos en av de opptil 101 ulike fiendeheltene du kan møte på, får du deg fort en kavring om du angriper i håp om at ditt lille forsprang i helse eller erfaringsnivåer har noen betydning.
På samme måte er det ekstremt viktig å posisjonere seg riktig. Om du ikke passer på å alltid ha en datastyrt kompis mellom deg og helten Pudge, skyter han en kjøttkrok i deg og drar deg til seg for å kvele deg med avgassene sine.
Hvis du har lavt liv og bare står plystrende med hendene i lomma, enten det er bak et tårn eller ei, finnes det flust av motstandere som kan smelle et eller annet avstandsangrep gjennom skogen og drepe deg. I «Dota 2» er det ekstremt viktig å til enhver tid ha stålkontroll på både sin egen, lagkompisenes og fiendenes posisjon.
Stadig utfordrende
Ja, og nevnte jeg at om du dør så går det utover hele laget og kan potensielt ødelegge kampen hvis du gjør det til feil tidspunkt eller for ofte? Eller at du må være ekstremt bevisst på å kjøpe de rette gjenstandene om du ikke vil snuble totalt?
Hva med at noen fiender gjør seg usynlige og må motarbeides med spesielle gjenstander om de ikke skal dominere deg fullstendig?
Det aller største problemet til «Dota 2» er mangelen på en god opplæringsdel.
Det har riktignok et forsøk på en introduksjon, men det er en provisorisk og halvgjort greie som mer enn noe gir et skeivt bilde av hvordan en ekte kamp egentlig utspiller seg. Det beste du kan gjøre er å spille lokale kamper mot datastyrte fiender i noen dager før du hopper ut på internett. Om ikke for basisferdigheter, så for å ikke gå av vettet.
For det andre store problemet til «Dota 2» er – som med alle andre spill i sjangeren, dessverre – at det er befolket av en del aggressive, septiske og sylfrekke besserwissere som overfaller deg verbalt om du gjør noe galt. Og gjerne om du ikke gjør det. Sannsynligvis en uheldig bivirkning av at én råtten enkeltspiller kan punktere en hel kamp for laget sitt.
Valve har gjort forsøk på å kue urokråkene, og du kan blant annet rapportere dårlig oppførsel eller bare skjule meldingene deres, men det hindrer deg igjen i å kommunisere effektivt med pøblene og står i seg selv i fare for å kjøre kampen på grunn. Det beste du kan gjøre egentlig å kvele dem med positivitet, livsgnist og passivt aggressive smilefjes.
Ren eufori
Men når du først finner tonen med trivelige, velkoordinerte lagkompiser eller bare allierer deg med venner – gjerne over en taletjeneste – er det pent lite som overgår den adrenalinsprutende, pulspumpende spenningen og mestringsfølelsen av å være et velolja «Dota 2»-godstog.
Frysningene du får når laget perfekt smeller av hvert sitt lammende angrep på motstanderne, så de ikke rekker å gjøre en ting før de eksploderer i en sky av magieffekter, gullklirring og den brautende kommentatorstemmen, er ren og skjær lykke.
På grunn av den stupbratte læringskurven og det høye nivået, føles hver eneste fiende du overvinner som en massiv triumf.
Jeg har hatt ekstremt få spilløyeblikk som topper den altoppslukende euforien av å snu en timeslang kamp helt på tampen, og mose fiendens base etter endeløs stanging mot veggen mens du vet at de river seg i barten og nytteløst venter på å komme til live igjen.
Eller å luske seg gjennom forsvaret til et mye bedre lag, og knuse flere av nøkkelbygningene deres mens de er opptatt med å denge lagkompisene mine.
Det gjør det også til en ekstremt attraktiv tilskuerspor. Det kiler fortsatt i magen av å tenke på den spektakulære avslutningen på årets The International-turnering – spillets svar på Champions League – som bedre enn noe annet øyeblikk oppsummerer intensiteten og nerven som definerer «Dota 2».
Teknisk vidunder
Valve skal ha honnør med to hender for sin jobb med å kommunisere den kakofonien som utgjør dette spillet ekstremt effektivt, både med lyd og bilde.
Hver helt har en tydelig silhuett som gjør den gjenkjennelig fra mils avstand. Enda mer imponerende er det kanskje hvordan alle av spillets mange hundre angrep avgir en distinkt lyd som lett identifiseres av en erfaren spiller.
Konkurransespillet briljerer med en produksjonsverdi og stilsikkerhet på et nivå jeg lenge trodde Blizzard var alene om, og blander et lekkert og bunnsolid uttrykk med rimelige maskinvarekrav. Det er i seg selv en viktig forutsetning for et spill hvor ti kamphaner ofte smeller sammen i en «Super Stardust»-aktig lysfontene.
Det er nok også en viktig grunn til at estetiske overhalinger er i stand til å være omtrent den eneste inntektskilden spillet har. Alle helter er gratis, og det er absolutt ingen måte å skaffe seg så mye som en marginal fordel på ved å betale ekte penger.
Om du først åpner lommeboka, er det for å kjøpe nye kostymer til favorittfiguren din. Eller en ny kommentatorstemme, eller annet grensesnitt. Det koster også penger å følge med på visse proffturneringer.
Til gjengjeld har utviklerne, som med årene har lagt ekstremt stor vekt på å involvere brukerne i videreutvikling av produktene sine, åpnet for at 3D-kyndige «Dota 2»-spillere kan lage og selge sine egne kostymer, så lenge de oppfyller Valves krav. Om du først får plass i sjappa, får du også en del av inntekten fra utstyrssalget.
Stadig utvikling
I likhet med den populære forløperen, som fortsatt antas å være et av verdens mest populære spill, er toeren i konstant, organisk forandring.
Valve jobber blant annet med å overføre de siste par heltene fra originalen enda, og kom nylig med en stor oppdatering som åpnet for lokal spilling og en ny modus.
Det betyr også at feil og skavanker blir løpende justert, en absolutt forutsetning for at konkurransemiljøet skal kunne blomstre så godt som det har gjort tidligere.
Forhåpentligvis gir det også Valve anledning til å videreutvikle rammeverket rundt den fantastiske kjerneopplevelsen snart. Et rangeringssystem hadde vært glimrende, det samme hadde litt dypere funksjonalitet for klaner og andre spillgrupper.
For ikke å snakke om enda litt finpolering av matchmaking-systemet, som skal forsikre seg om at du møter motstandere av tilsvarende nivå. Det er feiende flott for nybegynnere, men sliter med å treffe blink når du ender opp i høyere vekting.
Noen kamper totalgruser du de andre, mens du kan bli knust på 20 minutter i den neste. Det jevner seg heldigvis ut med litt volum, men skaper også en trasig uforutsigbarhet.
Kompromissløs perfeksjonist
Mengdetrening er svaret på stort sett alle problemer i «Dota 2». Dette er et spill hvor du får ekstremt lite gratis, selv om du er en erfaren spiller eller har en naturlig hang for actionrollespill.
Du har ikke annet valg enn å lære deg brorparten av fiendenes angrep om du skal hevde deg på fornuftig nivå, for ikke å snakke om alskens sofistikerte taktikker og luretriks.
Bare det å bli en effektiv last hitter kan ta ukevis.
Så skal du lære deg hvor mye skade du kan yte mot en fiende før du selv dør, dansing rundt trær for å unngå drapslystne fiender, effektiv erfaringsjakt i jungelen eller å doble antallet fiender i nøytrale leire for å dra de bort til dine egne datastyrte kompiser og hindre fienden i å drepe dem for gull og erfaring.
Å finne de rette utstyrssammensetningene til hver helt er et hodebry uten like. En integrert manual kan gi forslag fra andre spillere, og det er veldig gode forslag i eksterne ressurser i det hele tatt, men til syvende og sist krever det mye terping å komme fram til effektive, velbalanserte builds for et vidt spektrum av helter.
Det hindrer spillet i å nå ut til så mange som det kunne ha gjort, men er også en fantastisk gavepakke til oss med lyst til å dra på oss selebuksene og gjøre jobben med friheten til å gå i hvilken retning vi vil - og den påfølgende frustrasjonen av å gå fullstendig på stumpen i prosessen.
«Dota 2» er en massiv, cirka evigvarende jakt etter perfeksjon. Det ultimate konkurransespillet for den møysommelige, selvkritiske spilleren som aldri blir fornøyd i higenen etter marginal forbedring. En knusende nådeløs lekeplass i stadig utvikling, som pisker og klorer deg til du lærer å elske det.
Du kommer sannsynligvis aldri til å mestre det, men det går bra. Å simpelthen være bedre enn i går gir en godfølelse de fleste konkurransespill bare kan ønske seg til jul.
Viktigst av alt: «Dota 2» er kompromissløst. Det filer ikke av hjørnene i håp om å nå ut til et bredere publikum, eller øker tempoet til ugjenkjennelige nivåer så du rekker å gjøre unna en kamp før skolen begynner. Her danser du etter spillets pipe. Det er i seg selv et ideal man må elske i en tid hvor slipsfjolsene fortsatt får ødelegge favorittseriene våre.
Dette er spillerens spill. Det krever absolutt dedikasjon og at du til enhver tid er bevisst på dine egne svakheter og hvordan du skal få has på dem.
Om du har tid, lyst eller evne til å valse på de premissene, er det også noe av det beste som er utgitt.
«Dota 2» er ute til Windows, OS X og Linux. Det er free-to-play og kan lastes ned gratis fra Steam.
Trasig tango
I startfasen, som gjerne varer mellom ti og femten minutter, fokuserer man først og fremst på å knerte fiender mest mulig effektivt.
Om du får inn det aller siste slaget på en motstander før den dør, belønnes du med ekstra gull. Derfor er det ekstremt viktig å få inn det siste slaget på så mange fiender som mulig i denne fasen – og resten av spillet, forsåvidt.
Det høres mye enklere ut enn det er, som alt annet i «Dota 2». Helter har ulike angrepsanimasjoner, skade, rekkevidde og angrepstid. Noen slåss bare i nærkamp, andre har saftige avstandsangrep. Etter hvert som man legger på seg noen erfaringsnivåer og får nytt utstyr, øker skaden. Da må man legge inn nådestøtet annerledes.
Om man først skulle mestre det, er det selvsagt muligheter til å erstatte det med en annen hodepine. Du kan nemlig bruke det samme trikset på dine egne datastyrte soldater, for å hindre fienden i å ta de ekstra myntene. Det kalles en deny.
Når man først har lagt denne perioden bak seg, fått Ultimate-trikset på erfaringsnivå seks og polstret figuren sin med godt nok utstyr til å gjøre litt skade, åpner hovedfasen. Hver hovedåre har tre hissige tårn som for det meste skader for mye til å kunne tas av én helt, i hvert fall før kampen har dratt ut litt, så man allierer seg med andre helter for å ploge seg inn til hovedbasen.
Se gjerne på det hele som et veldig sofistikert tårnforsvarspill, en sjanger som interessant nok også ble popularisert gjennom brukerskapte kart til «WarCraft III», hvor du styrer en heftig helt side om side med automatiske bølger av soldater.
På veien må man selvsagt kneble motstanderheltene, enten alene eller i en gruppe. Det er her «Dota 2» åpner seg og for alvor viser hvor sammensatt og fleksibelt det er.
Kjenn fienden din
For spillet består i all hovedsak av to nøkler til suksessens kyskhetsbelte: planlegging og kommunikasjon.
Om du blir overambisiøs og løper forbi et tårn for å ta en fiende som har bittelite liv, blir du gjerne smadret. Om du ikke kjenner hvert eneste triks hos en av de opptil 101 ulike fiendeheltene du kan møte på, får du deg fort en kavring om du angriper i håp om at ditt lille forsprang i helse eller erfaringsnivåer har noen betydning.
På samme måte er det ekstremt viktig å posisjonere seg riktig. Om du ikke passer på å alltid ha en datastyrt kompis mellom deg og helten Pudge, skyter han en kjøttkrok i deg og drar deg til seg for å kvele deg med avgassene sine.
Hvis du har lavt liv og bare står plystrende med hendene i lomma, enten det er bak et tårn eller ei, finnes det flust av motstandere som kan smelle et eller annet avstandsangrep gjennom skogen og drepe deg. I «Dota 2» er det ekstremt viktig å til enhver tid ha stålkontroll på både sin egen, lagkompisenes og fiendenes posisjon.
Stadig utfordrende
Ja, og nevnte jeg at om du dør så går det utover hele laget og kan potensielt ødelegge kampen hvis du gjør det til feil tidspunkt eller for ofte? Eller at du må være ekstremt bevisst på å kjøpe de rette gjenstandene om du ikke vil snuble totalt?
Hva med at noen fiender gjør seg usynlige og må motarbeides med spesielle gjenstander om de ikke skal dominere deg fullstendig?
Det aller største problemet til «Dota 2» er mangelen på en god opplæringsdel.
Det har riktignok et forsøk på en introduksjon, men det er en provisorisk og halvgjort greie som mer enn noe gir et skeivt bilde av hvordan en ekte kamp egentlig utspiller seg. Det beste du kan gjøre er å spille lokale kamper mot datastyrte fiender i noen dager før du hopper ut på internett. Om ikke for basisferdigheter, så for å ikke gå av vettet.
For det andre store problemet til «Dota 2» er – som med alle andre spill i sjangeren, dessverre – at det er befolket av en del aggressive, septiske og sylfrekke besserwissere som overfaller deg verbalt om du gjør noe galt. Og gjerne om du ikke gjør det. Sannsynligvis en uheldig bivirkning av at én råtten enkeltspiller kan punktere en hel kamp for laget sitt.
Valve har gjort forsøk på å kue urokråkene, og du kan blant annet rapportere dårlig oppførsel eller bare skjule meldingene deres, men det hindrer deg igjen i å kommunisere effektivt med pøblene og står i seg selv i fare for å kjøre kampen på grunn. Det beste du kan gjøre egentlig å kvele dem med positivitet, livsgnist og passivt aggressive smilefjes.
Ren eufori
Men når du først finner tonen med trivelige, velkoordinerte lagkompiser eller bare allierer deg med venner – gjerne over en taletjeneste – er det pent lite som overgår den adrenalinsprutende, pulspumpende spenningen og mestringsfølelsen av å være et velolja «Dota 2»-godstog.
Frysningene du får når laget perfekt smeller av hvert sitt lammende angrep på motstanderne, så de ikke rekker å gjøre en ting før de eksploderer i en sky av magieffekter, gullklirring og den brautende kommentatorstemmen, er ren og skjær lykke.
På grunn av den stupbratte læringskurven og det høye nivået, føles hver eneste fiende du overvinner som en massiv triumf.
Jeg har hatt ekstremt få spilløyeblikk som topper den altoppslukende euforien av å snu en timeslang kamp helt på tampen, og mose fiendens base etter endeløs stanging mot veggen mens du vet at de river seg i barten og nytteløst venter på å komme til live igjen.
Eller å luske seg gjennom forsvaret til et mye bedre lag, og knuse flere av nøkkelbygningene deres mens de er opptatt med å denge lagkompisene mine.
Det gjør det også til en ekstremt attraktiv tilskuerspor. Det kiler fortsatt i magen av å tenke på den spektakulære avslutningen på årets The International-turnering – spillets svar på Champions League – som bedre enn noe annet øyeblikk oppsummerer intensiteten og nerven som definerer «Dota 2».
Teknisk vidunder
Valve skal ha honnør med to hender for sin jobb med å kommunisere den kakofonien som utgjør dette spillet ekstremt effektivt, både med lyd og bilde.
Hver helt har en tydelig silhuett som gjør den gjenkjennelig fra mils avstand. Enda mer imponerende er det kanskje hvordan alle av spillets mange hundre angrep avgir en distinkt lyd som lett identifiseres av en erfaren spiller.
Konkurransespillet briljerer med en produksjonsverdi og stilsikkerhet på et nivå jeg lenge trodde Blizzard var alene om, og blander et lekkert og bunnsolid uttrykk med rimelige maskinvarekrav. Det er i seg selv en viktig forutsetning for et spill hvor ti kamphaner ofte smeller sammen i en «Super Stardust»-aktig lysfontene.
Det er nok også en viktig grunn til at estetiske overhalinger er i stand til å være omtrent den eneste inntektskilden spillet har. Alle helter er gratis, og det er absolutt ingen måte å skaffe seg så mye som en marginal fordel på ved å betale ekte penger.
Om du først åpner lommeboka, er det for å kjøpe nye kostymer til favorittfiguren din. Eller en ny kommentatorstemme, eller annet grensesnitt. Det koster også penger å følge med på visse proffturneringer.
Til gjengjeld har utviklerne, som med årene har lagt ekstremt stor vekt på å involvere brukerne i videreutvikling av produktene sine, åpnet for at 3D-kyndige «Dota 2»-spillere kan lage og selge sine egne kostymer, så lenge de oppfyller Valves krav. Om du først får plass i sjappa, får du også en del av inntekten fra utstyrssalget.
Stadig utvikling
I likhet med den populære forløperen, som fortsatt antas å være et av verdens mest populære spill, er toeren i konstant, organisk forandring.
Valve jobber blant annet med å overføre de siste par heltene fra originalen enda, og kom nylig med en stor oppdatering som åpnet for lokal spilling og en ny modus.
Det betyr også at feil og skavanker blir løpende justert, en absolutt forutsetning for at konkurransemiljøet skal kunne blomstre så godt som det har gjort tidligere.
Forhåpentligvis gir det også Valve anledning til å videreutvikle rammeverket rundt den fantastiske kjerneopplevelsen snart. Et rangeringssystem hadde vært glimrende, det samme hadde litt dypere funksjonalitet for klaner og andre spillgrupper.
For ikke å snakke om enda litt finpolering av matchmaking-systemet, som skal forsikre seg om at du møter motstandere av tilsvarende nivå. Det er feiende flott for nybegynnere, men sliter med å treffe blink når du ender opp i høyere vekting.
Noen kamper totalgruser du de andre, mens du kan bli knust på 20 minutter i den neste. Det jevner seg heldigvis ut med litt volum, men skaper også en trasig uforutsigbarhet.
Kompromissløs perfeksjonist
Mengdetrening er svaret på stort sett alle problemer i «Dota 2». Dette er et spill hvor du får ekstremt lite gratis, selv om du er en erfaren spiller eller har en naturlig hang for actionrollespill.
Du har ikke annet valg enn å lære deg brorparten av fiendenes angrep om du skal hevde deg på fornuftig nivå, for ikke å snakke om alskens sofistikerte taktikker og luretriks.
Bare det å bli en effektiv last hitter kan ta ukevis.
Så skal du lære deg hvor mye skade du kan yte mot en fiende før du selv dør, dansing rundt trær for å unngå drapslystne fiender, effektiv erfaringsjakt i jungelen eller å doble antallet fiender i nøytrale leire for å dra de bort til dine egne datastyrte kompiser og hindre fienden i å drepe dem for gull og erfaring.
Å finne de rette utstyrssammensetningene til hver helt er et hodebry uten like. En integrert manual kan gi forslag fra andre spillere, og det er veldig gode forslag i eksterne ressurser i det hele tatt, men til syvende og sist krever det mye terping å komme fram til effektive, velbalanserte builds for et vidt spektrum av helter.
Det hindrer spillet i å nå ut til så mange som det kunne ha gjort, men er også en fantastisk gavepakke til oss med lyst til å dra på oss selebuksene og gjøre jobben med friheten til å gå i hvilken retning vi vil - og den påfølgende frustrasjonen av å gå fullstendig på stumpen i prosessen.
«Dota 2» er en massiv, cirka evigvarende jakt etter perfeksjon. Det ultimate konkurransespillet for den møysommelige, selvkritiske spilleren som aldri blir fornøyd i higenen etter marginal forbedring. En knusende nådeløs lekeplass i stadig utvikling, som pisker og klorer deg til du lærer å elske det.
Du kommer sannsynligvis aldri til å mestre det, men det går bra. Å simpelthen være bedre enn i går gir en godfølelse de fleste konkurransespill bare kan ønske seg til jul.
Viktigst av alt: «Dota 2» er kompromissløst. Det filer ikke av hjørnene i håp om å nå ut til et bredere publikum, eller øker tempoet til ugjenkjennelige nivåer så du rekker å gjøre unna en kamp før skolen begynner. Her danser du etter spillets pipe. Det er i seg selv et ideal man må elske i en tid hvor slipsfjolsene fortsatt får ødelegge favorittseriene våre.
Dette er spillerens spill. Det krever absolutt dedikasjon og at du til enhver tid er bevisst på dine egne svakheter og hvordan du skal få has på dem.
Om du har tid, lyst eller evne til å valse på de premissene, er det også noe av det beste som er utgitt.
«Dota 2» er ute til Windows, OS X og Linux. Det er free-to-play og kan lastes ned gratis fra Steam.
Stadig utfordrende
Ja, og nevnte jeg at om du dør så går det utover hele laget og kan potensielt ødelegge kampen hvis du gjør det til feil tidspunkt eller for ofte? Eller at du må være ekstremt bevisst på å kjøpe de rette gjenstandene om du ikke vil snuble totalt?
Hva med at noen fiender gjør seg usynlige og må motarbeides med spesielle gjenstander om de ikke skal dominere deg fullstendig?
Det aller største problemet til «Dota 2» er mangelen på en god opplæringsdel.
Det har riktignok et forsøk på en introduksjon, men det er en provisorisk og halvgjort greie som mer enn noe gir et skeivt bilde av hvordan en ekte kamp egentlig utspiller seg. Det beste du kan gjøre er å spille lokale kamper mot datastyrte fiender i noen dager før du hopper ut på internett. Om ikke for basisferdigheter, så for å ikke gå av vettet.
For det andre store problemet til «Dota 2» er – som med alle andre spill i sjangeren, dessverre – at det er befolket av en del aggressive, septiske og sylfrekke besserwissere som overfaller deg verbalt om du gjør noe galt. Og gjerne om du ikke gjør det. Sannsynligvis en uheldig bivirkning av at én råtten enkeltspiller kan punktere en hel kamp for laget sitt.
Valve har gjort forsøk på å kue urokråkene, og du kan blant annet rapportere dårlig oppførsel eller bare skjule meldingene deres, men det hindrer deg igjen i å kommunisere effektivt med pøblene og står i seg selv i fare for å kjøre kampen på grunn. Det beste du kan gjøre egentlig å kvele dem med positivitet, livsgnist og passivt aggressive smilefjes.
Ren eufori
Men når du først finner tonen med trivelige, velkoordinerte lagkompiser eller bare allierer deg med venner – gjerne over en taletjeneste – er det pent lite som overgår den adrenalinsprutende, pulspumpende spenningen og mestringsfølelsen av å være et velolja «Dota 2»-godstog.
Frysningene du får når laget perfekt smeller av hvert sitt lammende angrep på motstanderne, så de ikke rekker å gjøre en ting før de eksploderer i en sky av magieffekter, gullklirring og den brautende kommentatorstemmen, er ren og skjær lykke.
På grunn av den stupbratte læringskurven og det høye nivået, føles hver eneste fiende du overvinner som en massiv triumf.
Jeg har hatt ekstremt få spilløyeblikk som topper den altoppslukende euforien av å snu en timeslang kamp helt på tampen, og mose fiendens base etter endeløs stanging mot veggen mens du vet at de river seg i barten og nytteløst venter på å komme til live igjen.
Eller å luske seg gjennom forsvaret til et mye bedre lag, og knuse flere av nøkkelbygningene deres mens de er opptatt med å denge lagkompisene mine.
Det gjør det også til en ekstremt attraktiv tilskuerspor. Det kiler fortsatt i magen av å tenke på den spektakulære avslutningen på årets The International-turnering – spillets svar på Champions League – som bedre enn noe annet øyeblikk oppsummerer intensiteten og nerven som definerer «Dota 2».
Teknisk vidunder
Valve skal ha honnør med to hender for sin jobb med å kommunisere den kakofonien som utgjør dette spillet ekstremt effektivt, både med lyd og bilde.
Hver helt har en tydelig silhuett som gjør den gjenkjennelig fra mils avstand. Enda mer imponerende er det kanskje hvordan alle av spillets mange hundre angrep avgir en distinkt lyd som lett identifiseres av en erfaren spiller.
Konkurransespillet briljerer med en produksjonsverdi og stilsikkerhet på et nivå jeg lenge trodde Blizzard var alene om, og blander et lekkert og bunnsolid uttrykk med rimelige maskinvarekrav. Det er i seg selv en viktig forutsetning for et spill hvor ti kamphaner ofte smeller sammen i en «Super Stardust»-aktig lysfontene.
Det er nok også en viktig grunn til at estetiske overhalinger er i stand til å være omtrent den eneste inntektskilden spillet har. Alle helter er gratis, og det er absolutt ingen måte å skaffe seg så mye som en marginal fordel på ved å betale ekte penger.
Om du først åpner lommeboka, er det for å kjøpe nye kostymer til favorittfiguren din. Eller en ny kommentatorstemme, eller annet grensesnitt. Det koster også penger å følge med på visse proffturneringer.
Til gjengjeld har utviklerne, som med årene har lagt ekstremt stor vekt på å involvere brukerne i videreutvikling av produktene sine, åpnet for at 3D-kyndige «Dota 2»-spillere kan lage og selge sine egne kostymer, så lenge de oppfyller Valves krav. Om du først får plass i sjappa, får du også en del av inntekten fra utstyrssalget.
Stadig utvikling
I likhet med den populære forløperen, som fortsatt antas å være et av verdens mest populære spill, er toeren i konstant, organisk forandring.
Valve jobber blant annet med å overføre de siste par heltene fra originalen enda, og kom nylig med en stor oppdatering som åpnet for lokal spilling og en ny modus.
Det betyr også at feil og skavanker blir løpende justert, en absolutt forutsetning for at konkurransemiljøet skal kunne blomstre så godt som det har gjort tidligere.
Forhåpentligvis gir det også Valve anledning til å videreutvikle rammeverket rundt den fantastiske kjerneopplevelsen snart. Et rangeringssystem hadde vært glimrende, det samme hadde litt dypere funksjonalitet for klaner og andre spillgrupper.
For ikke å snakke om enda litt finpolering av matchmaking-systemet, som skal forsikre seg om at du møter motstandere av tilsvarende nivå. Det er feiende flott for nybegynnere, men sliter med å treffe blink når du ender opp i høyere vekting.
Noen kamper totalgruser du de andre, mens du kan bli knust på 20 minutter i den neste. Det jevner seg heldigvis ut med litt volum, men skaper også en trasig uforutsigbarhet.
Kompromissløs perfeksjonist
Mengdetrening er svaret på stort sett alle problemer i «Dota 2». Dette er et spill hvor du får ekstremt lite gratis, selv om du er en erfaren spiller eller har en naturlig hang for actionrollespill.
Du har ikke annet valg enn å lære deg brorparten av fiendenes angrep om du skal hevde deg på fornuftig nivå, for ikke å snakke om alskens sofistikerte taktikker og luretriks.
Bare det å bli en effektiv last hitter kan ta ukevis.
Så skal du lære deg hvor mye skade du kan yte mot en fiende før du selv dør, dansing rundt trær for å unngå drapslystne fiender, effektiv erfaringsjakt i jungelen eller å doble antallet fiender i nøytrale leire for å dra de bort til dine egne datastyrte kompiser og hindre fienden i å drepe dem for gull og erfaring.
Å finne de rette utstyrssammensetningene til hver helt er et hodebry uten like. En integrert manual kan gi forslag fra andre spillere, og det er veldig gode forslag i eksterne ressurser i det hele tatt, men til syvende og sist krever det mye terping å komme fram til effektive, velbalanserte builds for et vidt spektrum av helter.
Det hindrer spillet i å nå ut til så mange som det kunne ha gjort, men er også en fantastisk gavepakke til oss med lyst til å dra på oss selebuksene og gjøre jobben med friheten til å gå i hvilken retning vi vil - og den påfølgende frustrasjonen av å gå fullstendig på stumpen i prosessen.
«Dota 2» er en massiv, cirka evigvarende jakt etter perfeksjon. Det ultimate konkurransespillet for den møysommelige, selvkritiske spilleren som aldri blir fornøyd i higenen etter marginal forbedring. En knusende nådeløs lekeplass i stadig utvikling, som pisker og klorer deg til du lærer å elske det.
Du kommer sannsynligvis aldri til å mestre det, men det går bra. Å simpelthen være bedre enn i går gir en godfølelse de fleste konkurransespill bare kan ønske seg til jul.
Viktigst av alt: «Dota 2» er kompromissløst. Det filer ikke av hjørnene i håp om å nå ut til et bredere publikum, eller øker tempoet til ugjenkjennelige nivåer så du rekker å gjøre unna en kamp før skolen begynner. Her danser du etter spillets pipe. Det er i seg selv et ideal man må elske i en tid hvor slipsfjolsene fortsatt får ødelegge favorittseriene våre.
Dette er spillerens spill. Det krever absolutt dedikasjon og at du til enhver tid er bevisst på dine egne svakheter og hvordan du skal få has på dem.
Om du har tid, lyst eller evne til å valse på de premissene, er det også noe av det beste som er utgitt.
«Dota 2» er ute til Windows, OS X og Linux. Det er free-to-play og kan lastes ned gratis fra Steam.
Teknisk vidunder
Valve skal ha honnør med to hender for sin jobb med å kommunisere den kakofonien som utgjør dette spillet ekstremt effektivt, både med lyd og bilde.
Hver helt har en tydelig silhuett som gjør den gjenkjennelig fra mils avstand. Enda mer imponerende er det kanskje hvordan alle av spillets mange hundre angrep avgir en distinkt lyd som lett identifiseres av en erfaren spiller.
Konkurransespillet briljerer med en produksjonsverdi og stilsikkerhet på et nivå jeg lenge trodde Blizzard var alene om, og blander et lekkert og bunnsolid uttrykk med rimelige maskinvarekrav. Det er i seg selv en viktig forutsetning for et spill hvor ti kamphaner ofte smeller sammen i en «Super Stardust»-aktig lysfontene.
Det er nok også en viktig grunn til at estetiske overhalinger er i stand til å være omtrent den eneste inntektskilden spillet har. Alle helter er gratis, og det er absolutt ingen måte å skaffe seg så mye som en marginal fordel på ved å betale ekte penger.
Om du først åpner lommeboka, er det for å kjøpe nye kostymer til favorittfiguren din. Eller en ny kommentatorstemme, eller annet grensesnitt. Det koster også penger å følge med på visse proffturneringer.
Til gjengjeld har utviklerne, som med årene har lagt ekstremt stor vekt på å involvere brukerne i videreutvikling av produktene sine, åpnet for at 3D-kyndige «Dota 2»-spillere kan lage og selge sine egne kostymer, så lenge de oppfyller Valves krav. Om du først får plass i sjappa, får du også en del av inntekten fra utstyrssalget.
Stadig utvikling
I likhet med den populære forløperen, som fortsatt antas å være et av verdens mest populære spill, er toeren i konstant, organisk forandring.
Valve jobber blant annet med å overføre de siste par heltene fra originalen enda, og kom nylig med en stor oppdatering som åpnet for lokal spilling og en ny modus.
Det betyr også at feil og skavanker blir løpende justert, en absolutt forutsetning for at konkurransemiljøet skal kunne blomstre så godt som det har gjort tidligere.
Forhåpentligvis gir det også Valve anledning til å videreutvikle rammeverket rundt den fantastiske kjerneopplevelsen snart. Et rangeringssystem hadde vært glimrende, det samme hadde litt dypere funksjonalitet for klaner og andre spillgrupper.
For ikke å snakke om enda litt finpolering av matchmaking-systemet, som skal forsikre seg om at du møter motstandere av tilsvarende nivå. Det er feiende flott for nybegynnere, men sliter med å treffe blink når du ender opp i høyere vekting.
Noen kamper totalgruser du de andre, mens du kan bli knust på 20 minutter i den neste. Det jevner seg heldigvis ut med litt volum, men skaper også en trasig uforutsigbarhet.
Kompromissløs perfeksjonist
Mengdetrening er svaret på stort sett alle problemer i «Dota 2». Dette er et spill hvor du får ekstremt lite gratis, selv om du er en erfaren spiller eller har en naturlig hang for actionrollespill.
Du har ikke annet valg enn å lære deg brorparten av fiendenes angrep om du skal hevde deg på fornuftig nivå, for ikke å snakke om alskens sofistikerte taktikker og luretriks.
Bare det å bli en effektiv last hitter kan ta ukevis.
Så skal du lære deg hvor mye skade du kan yte mot en fiende før du selv dør, dansing rundt trær for å unngå drapslystne fiender, effektiv erfaringsjakt i jungelen eller å doble antallet fiender i nøytrale leire for å dra de bort til dine egne datastyrte kompiser og hindre fienden i å drepe dem for gull og erfaring.
Å finne de rette utstyrssammensetningene til hver helt er et hodebry uten like. En integrert manual kan gi forslag fra andre spillere, og det er veldig gode forslag i eksterne ressurser i det hele tatt, men til syvende og sist krever det mye terping å komme fram til effektive, velbalanserte builds for et vidt spektrum av helter.
Det hindrer spillet i å nå ut til så mange som det kunne ha gjort, men er også en fantastisk gavepakke til oss med lyst til å dra på oss selebuksene og gjøre jobben med friheten til å gå i hvilken retning vi vil - og den påfølgende frustrasjonen av å gå fullstendig på stumpen i prosessen.
«Dota 2» er en massiv, cirka evigvarende jakt etter perfeksjon. Det ultimate konkurransespillet for den møysommelige, selvkritiske spilleren som aldri blir fornøyd i higenen etter marginal forbedring. En knusende nådeløs lekeplass i stadig utvikling, som pisker og klorer deg til du lærer å elske det.
Du kommer sannsynligvis aldri til å mestre det, men det går bra. Å simpelthen være bedre enn i går gir en godfølelse de fleste konkurransespill bare kan ønske seg til jul.
Viktigst av alt: «Dota 2» er kompromissløst. Det filer ikke av hjørnene i håp om å nå ut til et bredere publikum, eller øker tempoet til ugjenkjennelige nivåer så du rekker å gjøre unna en kamp før skolen begynner. Her danser du etter spillets pipe. Det er i seg selv et ideal man må elske i en tid hvor slipsfjolsene fortsatt får ødelegge favorittseriene våre.
Dette er spillerens spill. Det krever absolutt dedikasjon og at du til enhver tid er bevisst på dine egne svakheter og hvordan du skal få has på dem.
Om du har tid, lyst eller evne til å valse på de premissene, er det også noe av det beste som er utgitt.
«Dota 2» er ute til Windows, OS X og Linux. Det er free-to-play og kan lastes ned gratis fra Steam.
Kompromissløs perfeksjonist
Mengdetrening er svaret på stort sett alle problemer i «Dota 2». Dette er et spill hvor du får ekstremt lite gratis, selv om du er en erfaren spiller eller har en naturlig hang for actionrollespill.
Du har ikke annet valg enn å lære deg brorparten av fiendenes angrep om du skal hevde deg på fornuftig nivå, for ikke å snakke om alskens sofistikerte taktikker og luretriks.
Bare det å bli en effektiv last hitter kan ta ukevis.
Så skal du lære deg hvor mye skade du kan yte mot en fiende før du selv dør, dansing rundt trær for å unngå drapslystne fiender, effektiv erfaringsjakt i jungelen eller å doble antallet fiender i nøytrale leire for å dra de bort til dine egne datastyrte kompiser og hindre fienden i å drepe dem for gull og erfaring.
Å finne de rette utstyrssammensetningene til hver helt er et hodebry uten like. En integrert manual kan gi forslag fra andre spillere, og det er veldig gode forslag i eksterne ressurser i det hele tatt, men til syvende og sist krever det mye terping å komme fram til effektive, velbalanserte builds for et vidt spektrum av helter.
Det hindrer spillet i å nå ut til så mange som det kunne ha gjort, men er også en fantastisk gavepakke til oss med lyst til å dra på oss selebuksene og gjøre jobben med friheten til å gå i hvilken retning vi vil - og den påfølgende frustrasjonen av å gå fullstendig på stumpen i prosessen.
«Dota 2» er en massiv, cirka evigvarende jakt etter perfeksjon. Det ultimate konkurransespillet for den møysommelige, selvkritiske spilleren som aldri blir fornøyd i higenen etter marginal forbedring. En knusende nådeløs lekeplass i stadig utvikling, som pisker og klorer deg til du lærer å elske det.
Du kommer sannsynligvis aldri til å mestre det, men det går bra. Å simpelthen være bedre enn i går gir en godfølelse de fleste konkurransespill bare kan ønske seg til jul.
Viktigst av alt: «Dota 2» er kompromissløst. Det filer ikke av hjørnene i håp om å nå ut til et bredere publikum, eller øker tempoet til ugjenkjennelige nivåer så du rekker å gjøre unna en kamp før skolen begynner. Her danser du etter spillets pipe. Det er i seg selv et ideal man må elske i en tid hvor slipsfjolsene fortsatt får ødelegge favorittseriene våre.
Dette er spillerens spill. Det krever absolutt dedikasjon og at du til enhver tid er bevisst på dine egne svakheter og hvordan du skal få has på dem.
Om du har tid, lyst eller evne til å valse på de premissene, er det også noe av det beste som er utgitt.
«Dota 2» er ute til Windows, OS X og Linux. Det er free-to-play og kan lastes ned gratis fra Steam.
