Bilspill har ikke fått lov til å bare være bilspill de siste åra. Når både de som kjøper og utvikler spill ikke lenger føler at det er nok å bare utfolde seg bak rattet, dukker de merkeligste ideer opp. Som regel er ikke det en god ting.
I den klassiske «Driver»-serien gikk det meste galt da tredjespillet i serien, med det irriterende navnet «Driv3r», kom i 2004. Her måtte hovedpersonen Tanner ut av bilen, hjelpeløst forlatt til fots i et spill der ingenting fungerte som det skulle. Noe bedre ble det i oppfølgeren «Driver: Parallel Lines», men fortsatt insisterte spillet på at du tidvis måtte forlate bilen.
Når en spillserie heter nettopp «Driver», bør fokuset ligge på nettopp det serien kan gjøre best: Kjøringen. Men også historiefortellingen er viktig for serien, og derfor er det en glede å se at utviklerne av «Driver: San Francisco» har klart å ivareta begge deler – man må nemlig ikke ut av bilen for å fortelle en artig krimhistorie.
Den fikse ideen i denne omgang innebærer at du fritt kan hoppe mellom biler – uten å måtte plante fotsålene i asfalten en eneste gang.
Etter en heftig bilulykke våkner vår helt John Tanner opp i en drømmeaktig tilværelse som likner mistenkelig på den virkelige – samtidig som vi spillere får se at han egentlig ligger i koma. Det hele kan minne litt om premisset i den glimrende tv-serien «Life on Mars», men i stedet for en tidsreise befinner Tanner seg fortsatt i nåtidens San Francisco.
NB! Vi møtte utviklerne bak spillet i forbindelse med E3-spillmessen i sommer.
«Shifting» mellom biler
Alt er imidlertid ikke som før i Tanners alternative virkelighet. Nå kan han nemlig «shifte» mellom biler, ved å tre inn i kroppen til andre sjåfører. Ved hjelp av et oversiktskart over byen kan Tanner dermed hoppe mellom forskjellige sjåfører, en egenskap som skal vise seg å komme til god nytte både i historiefortellingen og i forhold til hvordan du velger å tilnærme deg de mange kjøreoppdragene du støter på.
I stedet for å jage en bil, hvorfor ikke bare zappe inn i en møtende bil og styre den rett inn i fronten på bilen du jager? Og billøp har sjelden vært mer forvirrende enn når du må sørge for å lose ditt lag inn til første-, andre- og tredjeplass – hele tiden hoppende mellom de forskjellige sjåførene.
Rundt om på kartet finner du en lang rekke oppdrag strødd, av forskjellig karakter. Ikke alle er historiebaserte, du kan også hoppe rett inn i sideoppdrag som gir deg mulighet til å kjøpe flere biler og bedre egenskaper. Men ettersom du stadig vekk har tilgang på det meste av biler (og folk) i byen, føles det ikke nødvendig å skulle gå til innkjøp av noe eget.
I flerspillerdelen venter også mye nyskapende moro, takket være shiftfunksjonen – hva sier du for eksempel til å leke en slags omvendt sisten, der du kan hoppe inn i biler i nærheten av den som har’n?
God arkadekjøring
Generelt er det en gjennomgående god kjørefølelse i spillet. Selv om det er over 100 lisensierte bilmodeller i «Driver: San Francisco», må du ikke forvente deg at de oppfører seg som i bilsimulatorer.
Spillet har hjulene solid plantet i arkaderacingtradisjonen, noe som underbygges med effekter som boost og en egen «krasjknapp» - du kan «lade opp» bilen en smule, for å smelle med full kraft inn i bilen foran deg. Moro og destruktivt, akkurat som det skal være i et spill der tommelen aldri er langt unna brekksladdknappen.
Å se nyskapning som faktisk fungerer uten å samtidig tære på spillets kjerne, er en sann fryd. «Driver: San Francisco» er kanskje ikke noe dypt og viktig spill, men det er til gjengjeld forbløffende underholdende - og godt oversatt til norsk, faktisk.
Med problemene «Driver»-serien har slitt med de siste årene tatt i betraktning, kan jeg ikke kalle meg selv annet enn positivt overrasket.
