(PressFire.no): – Dra, finn nøkkelen, lås opp døra, husk alt, redd verden, skriv historien, kom tilbake for epilogen.
Slik oppsummerer heltinnen Zoë Castillo oppdraget sitt. Etter første del av «Drømmefall Kapitler» har vi så vidt begynt å pirke på det første punktet.
Historien er delt opp i fem deler, eller bøker, som passer bra til navnet, men ikke like bra til spillet. For etter første bok føles det ikke som man har kommet ordentlig i gang.
Det er logisk at grunnlaget skal legges tidlig, og at det derfor brukes mye tid på å introdusere figurer og steder, men plutselig er første del over og man sitter ikke engang igjen med en skikkelig saftig «cliffhanger».
En polert heltereise
Vi starter der «Drømmefall - Den lengste reisen» slapp for åtte år siden, og følger Zoë Castillo fra drømmeverdenen Storytime til Europolis, en skitten, deprimerende grøt av en by. Her forsøker hun å lappe sammen livet etter komaen, og gjør en hel rekke i overkant alminnelige ting fordi hun ikke vet hva annet hun skal ta seg til.
Den følelsen fikk jeg også kjenne på. Et par ganger tok jeg meg selv i å tenke: «hvorfor gidder hun egentlig? Hvorfor gidder jeg?»
Som når hun prøver å føle seg normal ved å gjøre tarvelige strøjobber hos en forhandler på det lokale svarte markedet, eller blir politisk aktiv ... uten å egentlig bry seg om politikk.
Derfor er det godt at jeg står fritt til utforske Europolis som jeg vil. Og til tross for at det er skuffende få steder jeg faktisk får lov til å gå inn i enda, er det nok av finurligheter å undersøke og interessante samtaler å overhøre.
Det nærmer seg valg i Europolis, og som en følge av aggressive og ekstreme kandidater, er stemningen i byen er mildt sagt anstrengt.
I tillegg er «Alchera», drømmemaskinen fra forgjengeren, kommet på markedet under navnet «Dreamtime». Gatene er strødd med drømme-junkier.
Drama på dørstokken
Det hersker ingen tvil om at oslostudioet Red Thread Games har skapt et stemningsfullt univers som suger deg inn. Alt fremstår som utrolig velpolert og detaljert, byen virker levende og figurene vi møter via Zoë er interessante.
Musikken er dessuten perfekt gjennom hele spillet, alt stemmer – fra bakgrunnstonene i Storytime til en spesielt sjarmerende gatemusikant i Europolis, (Egil Olsen).
Spillverdenen vi introduseres for er uhyre stemningsfull, figurene vi møter er interessante, og det hintes hele tiden til at det står noe stort og dramatisk på dørstokken i Europolis. Så da får det bare være at vi i første del av «Drømmefall Kapitler» ikke gjør noe særlig som er mer spennende enn å gå til psykologen, hente lunsj til kjæresten, gå på jobb og prute på markedet.
Historien i fokus
Mye av «Bok 1» fortelles fra innsiden av hoder. Først og fremst Zoës, der man hele tiden hører hva hun tenker og tror. I dialogvalg kan man følge resonnementet bak de forskjellige alternativene og hvilken intonasjon de har når de finner sin vei ut munnen.
Denne mekanikken treffer blink.
Hvor mange ganger har du ikke valgt noe som høres trivelig ut på papiret, helt til figuren din brøler det som en primat?
Det dypeste innblikket får vi i Zoës forhold til seg selv. Usikkerheten på hvem hun er, vil være og hva hun bør gjøre etter den mildt sagt turbulente fortiden sin. Også i sekvensene vi opplever gjennom den fengslede krigeren Kian Alvane, fokuseres det mye på hans indre kamp.
Fortellingen kan minne om Telltales spillserier ved at du stadig vekk får beskjed om at personer du snakker med vil huske det du sa. Det hamres inn at valgene du tar vil få konsekvenser.
I spesielt viktige situasjoner får du den dramatiske beskjeden «The Balance has shifted».
Jeg har fremdeles til gode å se store konsekvenser av valgene jeg har tatt, men det er vel rimelig å anta at de dukker opp på et senere tidspunkt. Jeg er spent.
Sirupfigur
«Drømmefall Kapitler Bok 1: Reborn» fremstår enn så lenge som et utforskningsspill mer enn noe. Gåtene er veldig simple av typen «plukk opp og (en sjelden gang) kombiner ting», så den største utfordringen var å ikke gå seg bort i Europolis.
Muligens fordi første bok skal introdusere både historie og mekanikker, men når det presenteres frittstående på denne måten oppleves det som litt tynt.
Det er også ultrairriterende, når du har forstått hvordan en gåte skal løses, men må vente på at en eller annen sirupstreg figur skal gjøre seg ferdig før du får lov til å fortsette.
Til tider var spillet litt ustabilt. Jeg opplevde alt fra en bildefrekvens på 60, med de høyeste innstillingene, til under 30 med de laveste. Og i enkelte filmsekvenser frøs bildet mens lyden fortsatte.
En av fem deler
Jeg har egentlig ikke lyst til å gi «Bok 1» et terningkast for seg selv, for jeg er helt sikker på at «Drømmefall Kapitler» kommer til å være større enn summen av sine fem deler.
Det er åpenbart at vi bare har begynt å pirke i overflaten på det som ligger foran Zoë og Kian.
Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor Red Thread Games har valgt å utgi hver bok for seg selv, utover å gi fansen en brukerdose rett i åra så fort som overhodet mulig.
Alene står ikke «Drømmefall Kapitler - Bok 1: Reborn» helt stødig. Jeg savner mer handling, flere utfordringer, og ønsker meg mindre passiv historiefortelling hvor du bare får velge en replikk om du er heldig.
Det gjenstår å se om jeg får det jeg ønsker meg og om valgene jeg har tatt har faktiske konsekvenser, men det lover bra. Red Thread Games skapt en verden jeg gleder meg til å utforske mer, og jeg ser frem til de fire neste bøkene.
NB! Første av fem deler av «Drømmefall Kapitler» er nå lansert til pc, Mac og Linux. Senere er det også forskuttert en PlayStation 4-versjon – og antydet samtidig at flere plattformer kan følge etter.
