(PressFire.no): Å overdrive min kjærlighet for «DuckTales» er nok plent umulig.
Tv-serien og filmen fra tampen av 80-tallet var en sprek oppdatering av Carl Barks klassiske univers, og skulle sammen med de legendariske Don Rosa-seriene fra samme periode forme mye av den fascinasjonen for Onkel Skrue og Andeby jeg har den dag i dag.
Med aller, aller størst glede ser jeg tilbake på NES-spillet, som fulgte serien.
Spillet ble produsert av Capcom – som på denne tiden tilsynelatende ikke kunne gjøre noe galt – som det første av flere fantastiske spillmatiseringer for Disney-konsernet. Spillet satte med dette tidlig standarden for hvordan man kunne lage flotte spill av bejublede filmer og serier, noe flere definitivt kunne lært noe av i dag.
Utviklet av en del av de samme folkene som produserte Capcoms «Mega-Man»-spill, var «DuckTales» et fargerikt og ikke-lineært platformspill, med usedvanlig stram styring og noe av den beste spillmusikken som har blitt lagd.
Selv i det rikholdige NES-biblioteket er det originale «DuckTales» en bauta. Jeg spiller det fortsatt jevnlig.
Fra WayForward med kjærlighet
Det er tydelig at utviklerne i WayForward har vært minst like glade i originalspillet som jeg er. Med unntak av en ubetydelig og valgfri kontrollendring, er «DuckTales: Remastered» kliss lik originalen mekanisk.
I «DuckTales» styrer man en globetrottende Onkel Skrue på jakt etter eksotiske skatter. Som framkomstmiddel og våpen, benytter Skrue seg av sin trofaste stokk.
Skrues evner med denne overgår heldigvis selv den sprekeste pensjonist. I hans hender blir den ordinære stokken en hoppestokk som gir han en sprettenhet og fleksibilitet andre platformhelter bare kan misunne, mens han i tråd med sine skotske aner også kan bruke den som golfkølle og smelle diverse løsøre mot sine fiender.
At ikke flere har benyttet seg av hoppestokken som et sentralt designelement, har alltid forbløffet meg. Skrue beveger seg gjennom disse verdenene med en distinkt stil og flyt.
Det er lett å utføre imponerende presisjonshopp, men man må også i større grad enn i tradisjonelle platformspill justere styrken på hoppene fortløpende slik at man ikke spretter opp i tak og fiender.
Å bevege seg gjennom spillets brett er både en sann glede og en moderat utfordring. Det er lite her som er direkte vanskelig, men stokken gir viljen og potensialet til å bevege seg grasiøst. En slags selvpåført utfordring med andre ord.
Mens spillet byr på få mekaniske forandringer, er denne remasteren en godtepose av de sjeldne – både visuelt og auditivt.
«Pluck me pin feathers!»
På lydsiden har WayForward fått med seg de originale stemmeskuespillerene fra den nå snart 25 år gamle serien. En imponerende bragd, med tanke på at Alan Young og June Foray, som spiller henholdsvis Skrue og Magica fra Tryll, begge nå er godt over nitti år.
Med disse i boks er også historien utvidet en del fra den narrativt spartanske originalen.
I tillegg til en rekke dialogsekvenser for hver bane, er det lagt til en ny opplæringsdel i Skrues pengebinge samt et nytt sistebrett, som begge er med på bygge ut historien i spillet. Disse nye brettene er også kompetent gjennomførte, og helt i tråd med de klassiske banene.
Mellomsekvensene føles også veldig i tråd med tv-seriens univers. Onkel Skrue kan være like nebbette, Gizmo Duck er like morsom som han er tøff – og det refereres stadig til hakkespettboka og andre klassiske Barks-element. Ole, Dole, Doffen og Nebby er også mer aktive her enn i originalen.
At WayForward har vært like glad i tv-serien som meg, blir raskt tydelig.
Som et forsvunnet manus
Det ligger en følelse av genuin autentisitet over dette og legger man litt godvilje til er det mye her som oppleves som et forsvunnet manus til serien.
Av og til hører du at Skrues nevøer blir spilt av en gammel dame, men pytt sann: autentisk er autentisk.
Når WayForward attpåtil utvider den klassiske gruvebanen med ytterligere referanser til en av mine absolutte favorittepisoder, «Earth Quack», komplett med dialoglinjer og korrekte bifigurer, er det vanskelig ikke å smelte fullstendig.
At disse mellomsekvensene tidvis bryter litt for hyppig opp i spillingen, og oppleves som i overkant statiske, trekker imidlertid noe ned. På første gjennomspilling føltes disse stort sett essensielle for en gammel entusiast.
Saft suse, for en grafikk!
Den visuelle stilen følger også serien tett. Både figurer og fiender er kløktig oppgradert til HD, mens de har beholdt de ekspressive kvalitetene fra tv-serien. Bakgrunnene har i tillegg en nydelig håndmalt stil som føles veldig i tråd med Disneys produksjoner fra starten av 90-tallet, mens det klassiske Transylvania-slottet stolt fronter Barks-lignende litografier i bakgrunnen.
Animasjonene er også i en klasse for seg, enten Skrue smekker til kjøttetende planter, smeller stokken sin i veggen så fjærene flyger, eller ribber noen mumie-ender.
Hver eneste bevegelige figur i spillet har tilsynelatende gjennomgått et nitidig arbeid, og er som små kunstverk å regne hva visuelt utrykk og animasjon angår.
Den visuelle overhalingen spillet har fått er intet mindre enn spektakulær, det eneste som potensielt kunne overskygget dette er oppdateringen av det klassiske «DuckTales»-soundtracket.
«Bless me bagpipes!»
At originalen har et av de beste 8-bit-lydsporene som er lagd, bør nemlig for lengst være hevet over enhver tvil. Heldigvis har også originalens solide knippe med knallåter blitt behandlet med minst like stor kjærlighet og respekt som alt annet i denne remasteren.
Og mens disse utgjør svært kledelige oppdateringer, er de nye låtene som har blitt lagt til faktisk nesten like gode (!). Temaet til spillets nye sistebane hadde passet perfekt inn i det gamle spillet, der det kvalitetsmessig er på høyde med Capcoms eldre komposisjoner. Som en bonus kan du til og med høre denne i 8-bitdrakt om du velger å spille med originalmusikken.
Dialogsekvensene fylles videre ut med klassiske arrangement i ånden til den originale serien, noe som også høyner kvaliteten på disse betraktelig.
At jeg hadde valget å spille med originalsporene, men lot det være, er trolig det beste komplementet det går an å gi den remiksede musikken.
«Bah! Humbug!»
En større og mer potensielt ødeleggende forandring er paradoksalt – og forståelig – at WayForward tydeligvis har hatt et ønske om å vise fram så mye av sitt glitrende arbeid som mulig.
Originalspillet inneholdt nemlig en rekke innovative snarveier som kunne ta deg rett til bossen på bare få minutter. Disse var så godt skjult at det kun var et fåtall av spillerne som fant de på første forsøk, men når man først oppdaget disse følte man at man endelig hadde mestret banen fullstendig.
Her er alle disse fjernet, mens hvert brett krever at du må samle et sett objekter før du kan fullføre det.
Sammen med en ellers prisverdig holdning til fordums spilldesign, kan dette raskt bli uhyre frustrerende. Når man eksempelvis døde i møte med en boss i «DuckTales», visste du at man kunne snike seg tilbake dit på kort tid. Skjer det samme her må man ta en runde gjennom hele banen, samle diverse små-nips, skippe de tidligere nevnte mellomsekvensene og så videre og så videre..
Når også bossene i «DuckTales» nå har fått seg en grundig og etterlengtet overhaling gjør de absolutt faren for å rykke tilbake til start overhengende. Skrekkeksempelet kommer mot slutten av spillet, hvor en litt trøblete epilog etter sistebossen sender deg helt til starten av banen igjen om du ikke holder tunga rett i munnen.
For en gangs skyld får jeg nesten lyst til å anbefale å spille på en enklere vanskelighetsgrad, med uendelig med liv, slik at man slipper slikt tull.
Videre har kanskje WayForward hatt i overkant respekt for originalen, og dermed valgt å ikke pusse på det av småting som faktisk ikke var optimalt i denne. Det er fortsatt forferdelig irriterende å hoppe litt for langt utpå en kant, miste momentet for så å spankulere idiotisk ned i døden, selv om det er din egen feil. De enormt repetitive fiendemønstrene fra originalen er også tilbake, og man må titt og ofte stå å vente på at at de skal komme seg i posisjon før man kan passere.
Når man eksempelvis ser hva svenske Grin fikk til med sin «Bionic Commando: Rearmed», er det vanskelig ikke å fantasere litt rundt hva som kunne ha kommet ut av «DuckTales Remastered».
Det er i alle fall tydelig hvorfor valget falt på å kalle dette nettopp en remastering framfor en remake. «DuckTales Remastered» er nemlig ikke et nytt perspektiv på et gammelt spill, men en solid visuell og auditiv overhaling av gammel materie. Og da hadde det jo også vært greit om man kunne fått muligheten for å slå av nevnte historiesekvenser, velge det originale leveldesignet og konkurrert med vennelista om raskeste gjennomspilling.
«DuckTales Remastered» havner med dette i den litt underlige posisjonen hvor det på den ene siden blir tatt noen friheter med originalmaterialet der de kanskje ikke burde, uten å fikse småproblemene originalen hadde i utgangspunktet.
Når det originale «DuckTales» nå i lengre tider har vært utilgjengelig på lovlig vis, for alle uten en NES og tilgang på nettauksjoner eller loppemarked, hadde det allikevel vært bortimot uansvarlig av meg å ikke hive meg på en solid anbefaling, til tross for nevnte innvendinger.
Det originale «DuckTales» er ikke en solid og tidløs spillklassiker uten grunn, og denne kløktige oppussingen er noe både fans av originalen, tv-serien samt yngre plattformentusiaster bør ta imot med åpne armer. Det er langt ifra en perfekt remake, men definitivt en god en.
PS: WayForward, jeg tar gjerne flere nyversjoner av Capcom-spill fra denne perioden.
«DuckTales Remastered» er lansert til Wii U, pc og PlayStation 3. Xbox 360-eiere får spillet 11. september. Det koster omtrent en hundrelapp.
