SAN FRANCISCO (PressFire.no): Det mangler kanskje den gebrokne gryntinga til Arnold, men bortsett fra det er «Evolve» jaggu det nærmeste vi har kommet en skikkelig spillmatisering av testosteronbomba «Predator» på en stund.
Om skrømtet rekker å utvikle seg et par ganger, som navnet på spillet antyder, snus hele jegerrollen selvsagt på hodet.
Dette er på alle måter et kappløp mot klokka.
Bak spakene sitter samarbeidsfantastene i Turtle Rock Studios, som med «Left 4 Dead» viste at ikke så mange har bedre peiling enn dem på hvordan man får en liten vennegjeng til å kose seg gløgg ihjel. De kan godt være inne på noe nesten like spennende her.
Og om man vil være dekonstruerende - eller kynisk - er «Evolve» vitterlig en slags spissformulering av flerspillerkampene i den knallpopulære zombieserien. Men der du i «Left 4 Dead» helt entydig er byttet, er det en mye skjørere maktbalanse her.
I hvert fall om monsterspilleren gjør jobben sin og får orden på dietten.
Selv fikk jeg den utakknemlige jobben med å spille den store villbassen først, bare én variant av det vi loves blir en hel rekke monstre når spillet utgis i løpet av høsten. En av Turtle Rocks ansatte satt i nabostolen og var co-pilot, uten at det garanterte noen braksuksess.
Det kan nemlig være forvirrende å gli innunder skallet til monsteret. Soldatene begynner nesten samtidig på akkurat samme sted, og bevegelsene dine i kampens første sekunder er ekstremt viktige. Sniker du deg rundt for å ikke etterlate sporbare fotavtrykk, kommer du definitivt ikke særlig langt. Setter du på sprang, er du lett å spore.
Til gjengjeld har du enkelte triks å lene deg på.
Det spenstige monsteret er fint i stand til å klatre ut av rekkevidde eller å snike når han er i dekning, og i et par av kampene våre gikk det nesten fem minutter før vi i det hele tatt fikk ferten av det.
Litt kjedelig og veldig givende forlokkende, alt etter hvem du spiller.
Følelsen av å mestre de voldsomme sprangene hans og legge soldatene langt bak seg i den snirklete regnskogen, blir dermed enda deiligere. Og med nok fôr til å utvikle deg en kjapp gang i starten så blir det hele plutselig mye mer interessant.
Før kampen begynner velger du nemlig et par triks. Det kan være et susende løpeangrep eller evnen til å sprute ild.
I tillegg velger du én av to egenskaper. For eksempel om du vil spise litt kjappere.
Hver gang metamorfosen tar deg til neste nivå, får du velge et par slike til. Et lite triks eller to ekstra kan være tunga på vektskåla i The Rumble in the Jungle (tm).
Jeg liker å tro at jeg har en viss forkjærlighet, og kanskje et bittelite talent, for denne typen tredjepersonsspill, men fikk fortsatt passet påskrevet med to stempel og vannmerke av de fire spilljournalistene på andre siden av bordet.
Selv om jeg nådde nivå to temmelig kjapt, var det ikke dermed sagt at det å navigere beistet var så lekende lett.
Måten man lenker sammen angrep på er for eksempel ekstremt viktig. For meg var en optimal rekkefølge noe sånn som å sprette mot en av jegerne, dundre et områdeangrep i bakken, sprute litt ild og fekte vilt med armene.
Men alle triksene har sine avkjølingsperioder og snubler du litt så rundsparkes du ut av rytmen.
Dessuten er det uhyre viktig å planlegge anslaget riktig for å få has på spillerne i rett rekkefølge.
Medic-en må selvsagt knekkes først, så han ikke får helbredet kompisene sine. Deretter kan det være lurt å denge Support så han slutter å hive opp det irriterende skjoldet sitt. Assault og Trapper kan du fint spare til sist.
Menneskelaget må nemlig også ta noen valg. For eksempel fordele de fire nevnte klassene utover laget, maks én av hver.
Der Assault gjør hoveddelen av skaden og gjerne kan stå i første rekke, må Medic holde litt avstand for å kunne skyte liv i kompisene med den «Team Fortress 2»-lignende legepistolen sin.
Support kan kalle ned noen voldsomme artilleriangrep fra himmelen – spillets desidert kraftige angrep ifølge utviklerne – og omhylle enkeltspillere i skjold en stund.
Trapper virker først og fremst å være vitenskapelig framdyrket i en petriskål for å drive meg mest mulig vanvidd med den hersens harpungønneren sin, som setter fast monsteret og tvinger det til å snu seg for å slå bort kabelen.
Problemet er at de alle er til forveksling like for en grønnskolling, særlig siden spillet langt på nær har den samme bevisstheten på tydelige silhuetter som for eksempel «Team Fortress 2».
Får du ikke tatt ut de to viktigste figurene først, kan motstanderne praktisk talt spille med haka og øreflippen mot den motløse unnskyldningen av et monster du er.
Det kan i det hele tatt se ut til at Turtle Rock er adskillig bedre til å lage artige skytespill som belønner gode venner enn å mate deg med rett informasjon til rett tid – et essensielt poeng i de fleste moderne spill med uhorvelig masse knapper og taktisk dybde.
Selv etter en håndfull kamper sleit jeg med å finne helsemåleren eller å få en god følelse for hvor langt rakettpakka rekker.
Enn så lenge er «Evolve» likevel et forbausende velbalansert spill, og deler store likheter med halvnylige samarbeidsspill som «Syndicate», «Brink» og «Borderlands 2» om du styrer en av de fire jegerne.
Monsteret er for sin del en stor og litt uregjerlig kjempe som kanskje ikke sitter så umiddelbart i fingrene som jeg skulle ønske.
For en nybegynner virker de taktiske mulighetene derimot endeløse og de to lagenes forutsetninger mer enn greit nok balansert, men sånt blir selvsagt fort en kamel eller to ned strupen så fort man får spilt litt.
Mye hviler helt klart også på hvor spennende og annerledes de nye monsterne blir. Én kollega påpekte at det hadde vært kult med et pterodaktyl-aktig flyvestygging. Jeg er enig.
Turtle Rocks seneste har kanskje ikke den samme knasende selvsikre produksjonen som da de jobbet som tettest med Valve, eller det kreative forspranget fra da de monterte «Left 4 Dead». Det går helt fint. Vi har fortsatt bare sett ett eneste brett av spillet, og ett monster, og de greide alene å klemme noe interessant ut av «Predator»-kjertelen. «Evolve» er gøy.
Det er til gjengjeld en kjensgjerning at samarbeidskåte spillere har fått en rekke svært fine presanger de siste årene, enten man foretrekker svenske bankranere eller rølpete dusørjegere.
«Evolve» må treffe med strak vrist om det skal hevde seg i et trangt skytespillmarked, og jeg skulle ønske at kontrollsystemet (jeg spilte med Xbox 360-spake på pc, tastatur er også mulig) satt enda litt bedre.
Om Turtle Rock samtidig greier å rydde opp litt i designspråket sitt og polere siste rest, finner du i hvert fall meg i regnskogen til høsten. Med eller uten Arnold.
«Evolve» utgis til Windows, Xbox One og PlayStation 4 i fjerde kvartal i år. Til høsten, altså. Eller julestrida.
