(PressFire.no): Jeg har seriøse problemer med å falle for «Far Cry 3». Det er lett av den type spill jeg kanskje burde ha falt for – en åpen og levende verden, digert og fargerik øylandskap, en stor og bred verktøykasse å leke med.
Spillet treffer liksom alle de punktene det burde for å skape en skikkelig sammensatt lekegrind. Men av en eller annen grunn så ender det aldri opp sånn.
I stedet tar Ubisoft snarveier. De river ut elementer fra andre spill i sjangeren og fester dem med teip, går fram og tilbake på hva spillet faktisk skal dreie seg om, og sidestiller det med den mest oppblåste filmregien noen gang.
Et PETA-eventyr
I «Far Cry 3» følger du en vennegjeng som dukker opp på en ferieøy. De blir tatt til fange av moderne pirater (de med AK-47).
Men mens noen blir dratt avgårde, blir du i stedet sendt løpende gjennom skogen og ender opp i hendene til den lokale militsen. Dermed har en ny massemorder og kriger blitt født.
Resten av spillet er egentlig bare en salig feberdrøm av narkotiske stoffer, hallusinasjoner og grandiose, overdramatiserte rollefigurer. Som du får erfare er øya full av psykopater, selv om mye av tonen og drivet deres forsvinner bak buskene i lys av hva du selv driver med som spiller.
Jeg vet ikke helt, men det å bli fortalt om menneskets forferdelighet gjennom langtrukne dialoger mister litt av effekten når jeg selv akkurat har kommet hjem fra tokt der jeg har sprengt skilpadder og griser med bombekastere.
Hvorfor? Slik at jeg kan sy skinnet deres sammen til større lommer og dermed få plass til flere granater. Og hvem var psykopaten her igjen?
Økonomien kollapser
Det ligger med andre ord et spillsystem i «Far Cry 3» som lar deg sette sammen mye av verktøykassa di selv.
Arsenal, lommebok og ammunisjonsbelter kan alltid romme mer hvis du er villig til å gi opp tid til å fiske rundt etter kvister og blomster – så sant du ikke har problemer med at utviklerne heller ikke nøler med å snu seg i døra for å bekrefte om tiden du har investert faktisk vil ha vært verdt det.
Det er noe med hvordan hele økonomien kollapser over seg selv. Våpen må du for eksempel betale for, for å få tilgang til – med mindre du bare vandrer rundt i buskene og låser dem opp gratis.
På samme måte blir du fortalt at du burde bruke masse tid på å sette sammen medisiner så du kan lege deg selv, når du et par timer senere får anledning til å gjøre det helt gratis fra evnene du låser opp.
Jobber mot den åpne verdenen
Det er akkurat som om spillet vanner ut seg selv over tid. Et våpen blir likere det andre, sprøytespisser og egenskaper klistrer seg sammen og gjør utviklingen av figuren din helt stillestående og uinteressant.
Det meste av det du får tilgang til å låse opp har dessuten såpass snevre bruksområder at du skulle tro de bare var skreddersydde til veldig spesifikke områder av spillet.
Som for eksempel at du kan skyte med pistol mens du rutsjer nedover jernvaiere. Eller snikmyrde flere fiender på én gang fra en rekke vinkler. Omstendighetene er nær sagt bare reelle i den regisserte historien, som ikke engang prøver å leve opp til det åpne formatet sitt med alle de kjipe klisjeene og sekvensene du skal gjennom.
Jeg fikk nesten hakeslepp idet jeg ble sendt gjennom nok en jaktscene hvor jeg satt bakerst i bilen med granatkaster og uendelig ammunisjon.
Eller nådeløse QTE-sekvenser med tastatur og mus. Eller det obligatoriske skyggeoppdraget™, hvor jeg måtte luske meg snikende etter en kar uten å bli sett.
Det er ingenting her som jobber for den åpne verdenen som ligger tilrettelagt. Tvert imot er hele spillet såpass mekanisk anlagt at det mister mye av det organiske og spontane som geografien og naturen liksom skal underbygge og motivere med.
Særlig hater jeg hvordan spillet ofte jobber mot deg når det først klinker til med noen morsomme historier. Som når du i det ene sekundet marsjerer med skuldrene hevet etter en intens duell med et par slemminger – og så noen meter unna, ser den samme duoen dukke opp og bli slaktet ned av en enslig, illsint emu.
Jo flere, jo bedre
Flerspillerdelen er på mange måter den strake motsetningen av alt dette – tettpakkede, superdetaljerte spillområder som poengterer hva det er som faktisk funker i «Far Cry 3».
Det verste av alt er kanskje hvordan de klarer å formidle den samme formen for variasjon og vakker natur i disse små, klaustrofobiske arenaene som i det overstrukkede landskapet i enspillerdelen.
Her vet plutselig Ubisoft nøyaktig hvor intime rammene trenger å være for å holde pulsen gående, og hvor mye de kan avhenge av harde mekanikker for å motivere deg.
Det er kanskje her våpenfetisjen kommer best inn i bildet òg – hvordan arsenalet ditt mer eller mindre presenteres som en boks med dødelige legoklosser du kan sette sammen etter hvert som du skyter deg gjennom erfaringsnivåene.
Du får selvsagt mye rart servert også, som spesialangrep og snodige egenskaper. Men alt bidrar til å skape variasjon og uforutsigbarhet i scenariene. Og på mange måter passer det inn i hele lego-metaforen, om hvordan spillet essensielt handler om å skru og mekke på en hel haug med smådeler.
Et smörgåsbord
Du har liksom alltid bruk for å kunne teppelegge basen din i dødelig gass. Eller spare ressursene til senere, så du rett og slett kan teppebombe området hvis fienden skulle ta en koordinert offensiv.
Og det er ganske så vågale redskaper å putte i hendene på spillerne, da dette ikke engang føles ut som en liten brøkdel av omfanget til spill som «Battlefield 3».
Kort fortalt synes jeg flerspillerdelen destillerer spillet ned til de riktige elementene, uten å bryte illusjonen om du egentlig spiller et dønn standard deathmatch-spill. Og det er deilig å se at utviklerne skjønner hva som motiverer og hva som betyr noe i kontekst med kjernen av spillet – i alle fall i kontrast til det digre, pompøse enspiller-kaoset deres som aldri ender opp noe sted.
De forskjellige modusene er ikke veldig nytenkende. Men igjen så handler det mer om kontrollen, følelsen og belønningene du konstant blir foret med som kommer sammen til noe litt mer helhetlig.
Det er nesten synd hvor begrenset denne delen er i forhold til hele resten av pakken.
Jeg synes ikke akkurat «Far Cry 3» blir veldig mye mer imponerende av den spaltede personligheten sin – tvert imot.
Men jeg verdsetter i alle fall at det finnes noe her jeg kan komme tilbake til senere og som ikke føles malplassert, eller tilfeldig revet ut av hjertet på en haug med andre spill. Forutsatt at utviklerne får luket ut alle feilene som i skrivende stund forhindrer meg fra å logge på - etter patchen som kom på lanseringsdagen, og servere som gikk ned i knestående.
Det handler ikke om at «Far Cry 3» ikke klarer å prestere på disse grunnleggende punktene i enspillerdelen heller – bare at utviklerne fyller så utrolig mye på toppen, uten å overbevise meg om hvorfor alt fyllet eksisterer og hvorfor jeg burde bruke tid på det.
Men for all del. Hvis de viktigste stikkordene du er på jakt etter er «skytefølese», «tidsfordriv» og «brautende filmsnutter», skal jeg innrømme at du kan ende opp med langt verre ting å bruke tiden på enn «Far Cry 3». Bare ikke forvent et nytt Afrika eller Panau.
NB! «Far Cry 3» er lansert til pc, Xbox 360 og Playstation 3. Vi har testet pc-versjonen, også i flerspiller.
