(PressFire.no): Et besøk i den fiktive Himalaya-regionen Kyrat byr på stor variasjon i vegetasjon og en rekke eksotiske severdigheter.
I det ene øyeblikket ser du en kanskje en vakker solnedgang over sjøen ved Tirtha, mens en ørn flyr majestetisk over vannet med en skrikende gris i klørne. I det neste kan du bli drept av bier.
Du kan få en åndelig oppvåkning i det idylliske Chal Jama-klosteret. Og så kan du bli trampet ihjel av rasende jakokser mens du plukker blomster. Hva med å nyte synet av den vakre naturen i Banapur, mens skrikende villmenn på heroin prøver å sette fyr på deg med molotov-cocktails? Eller kanskje bare suge opp atmosfæren i høylandets smale sideveier, mens du kjører over skrikende sherpas med en rosa tuk-tuk i vill flukt fra rasende nesehorn.
Sånt kan gi deg dårlig karma, men valget er ditt. Poenget er at «Far Cry 4» er akkurat så mye moro som du gjør det selv, i likhet med alle virkelig bra sandkassespill.
Ny ramme, men mye er kjent
Her legges det til rette for at du skal takle denne åpne verdenen i ditt eget tempo, på din egen måte – og skape dine egne, unike opplevelser. Gjerne med en kompis i co-op, hvis du foretrekker det.
Hvis du ønsker kan hele spillet rundes i løpet av en knapp halvtime uten å løfte en finger. Men vi er jo tross alt her for å «shoot some God-damned guns» i fjeset på iltre soldater.
Og innimellom flå dyr for å skape våpenhylster, pukke blomster for å mekke sprøyter, klatre opp i tårn for å åpne opp kartet, beleire garnisoner for å skape snarveier, åpne kister for å bli rikere, samt ta sterke hallusinogener for å ha det gøy.
Så ja, vi har vært her før. Om ikke i Kyrat, så i denne spillverdenen.
Miljøet, historien og figurene man møter på sin vei er nye, men mekanikken er stort sett uforandret.
Kontrollert kaos
Det er lett å beskylde «Far Cry 4» for å være farlig lik forgjengeren, men fellestrekkene er i dette tilfellet mest en fordel.
«Far Cry 3» var et av de mest underholdende konsollspillene som ble sluppet i 2012, spør du meg – og ble enda morsommere med den frittstående utvidelsen «Blood Dragon».
Jeg skulle gjerne ha sett at historiebiten våget å gå noen av de samme skrullete sideveiene, og var i besittelse av mer selvironisk humor.
Utgangspunktet her er ikke fryktelig oppfinnsomt, men fungerer mest som et premiss som legger forholdene til rette for kontrollert kaos.
Etter å ha vokst opp i USA vender Ajay Ghale tilbake til foreldrenes fødested Kyrat. En fiktiv region i Himalaya preget av varierte værforhold, omgitt av fjell og hjemsøkt av politiske uroligheter.
Til tross for den amerikanske ambassadens advarsler lar Ajay seg smugle inn i regionen for å oppfylle sin mors siste ønske: å spre hennes aske i hjemtraktene.
Dressfin diktator
Ajay kommer ikke mange meterne over grensen før han vikles inn i en voldsom borgerkrig. På den ene siden finner vi Pagan Min (stemmelagt av allestedsnærværende Troy Baker), en psykopatisk spradebasse som har presset seg inn på tronen som «supreme leader» og selvutnevnt regent.
En jovial diktator med sans for fargerike dresser, grov tortur og folkemord, som introduserer seg selv ved å stikke i hjel en ung soldat med en fyllepenn.
På den andre siden av denne konflikten finner vi rebellene i Golden Path, en folkehær som kjemper i motbakke mot Pagans horde med monarkistiske leiesoldater. Det opprørerne trenger er en kampmaskin som kan jevne ut oddsene.
Ajay Ghale kan være trumfkortet som gir folket håpet tilbake, siden han er sønn av Golden Paths grunnlegger. Hans familiebakgrunn spiller en sentral rolle i intrigene som rulles opp, men selve strukturen i disse historieoppdragene burde være godt kjent hvis du har spilt «Far Cry 3».
Golden Path er preget av interne stridigheter, og har to ledere som stadig er i tottene på hverandre.
Amita er den sterke, kvinnelige taktikeren som styres av et iskaldt intellekt og et ønske om å dra Kyrat inn i en mer opplyst, moderne tidsalder.
Hennes mannlige motstykke Sabal er styrt av sterke følelser, en strikt moral og klokketro på de gamle tradisjonene. Som Ajay blir man blir fra tid til annen stilt ovenfor valget av hvilken av disse lederne man ønsker å støtte, noe som åpner opp noen små variasjoner i oppdrag og sidespor.
Men historiefortelling er uansett ikke den store attraksjonen her. Mesteparten av tiden vies fortsatt til å farte rundt på egen hånd, mens man blant mye annet beleirer fiendenes garnisoner.
Det er 24 stykker av dem denne gangen, i forskjellige størrelser og vanskelighetsgrader. I tillegg finnes det fire festninger forskanset bak høye murer; betydelig mer krevende hovedkvarter som er fylt opp av aggressive soldater, flere alarmsystemer, snikskyttere, vakthunder, bombekastere og kamphelikoptre.
Euforisk seiersrus
Disse festningene er strømlinjeformet for co-op-modusen, der to spillere kan samarbeide om å beleire området med taktisk kløkt. Den ene kan for eksempel holde seg på avstand med en sniper-rifle, mens den andre finner en åpning, sniker seg rundt og ødelegger alarmsystemene.
Får du ikke med noen venner kan du tilkalle hjelp fra en AI-styrt Golden Path-rebell, som gjør en mindre pålitelig jobb med å backe deg opp. Eller så kan du eventuelt storme inn på egen hånd, håpe på det beste og ta fortene som en utfordring med høy vanskelighetsgrad.
Undertegnede tok den sistnevnte løsningen, og tilbrakte store deler av natta før deadline i en av de mest tilfredsstillende spillopplevelsene jeg har hatt dette halvåret.
Du må belage deg på å bruke mye tid, og på å dø gjentatte ganger – men det er fullt mulig å overvinne fortene helt på egen hånd. Rundt fire på natta klarte jeg det; etter en intens, lang «stand of» som gjorde meg ukarakteristisk gira. Har ikke vært så happy på mange uker! Jeg er totalt ødelagt i dag, men den euforiske seiersrusen var så til de grader verdt det. I alle fall frem til det frenetiske deadlinestyret.
Herjing uten stress
Det er i sånne øyeblikk «Far Cry 4» virkelig viser muskler, og avslører hvor bra skrudd sammen maskineriet er – og hvor imponerende alle disse forskjellige systemene fungerer i tandem med hverandre.
Fiendene har blitt flere hakk smartere siden sist, og det er betydelig lettere å miste livet.
Alt er litt vanskeligere nå, men sjeldent urettferdig. Du er nødt til å holde deg i konstant bevegelse, være årvåken for bakholdsangrep og tåle en utfordring. I motsetning til treerens Jason Brody har ikke Ajay en gjeng venner som sitter i bur og venter på å bli reddet – så det føles mer naturlig at man kan vie mye av tiden til å herje rundt uten tidspress.
Kartet er fullt av aktiviteter, og foruten de forventede sideoppdragene er det er noen fargerike avstikkere her.
Psykedelisk
Den afrikanske krigsherren Longinus så lyset etter å ha fått en kule i skolten, og er nå en forrykt prest/våpenhandler som blant annet sender deg på toppen av Kilimanjaro for å finne et styrtet fly.
De britiske backpacker-frikerne Yogi og Reggie har åpnet en Ashram i det forfalne familiehjemmet til Ajay, der de byr på fredspipe og en sprøyte med sterksaker som åpner psykedeliske arenakamper i regi av den mystiske skjønnheten Noore.
Her kastes man kliss naken inn i manesjen foran en rabiat folkemengde, og må overleve bølger av iltre motstandere.
Senere sender Yogi og Reggie deg også på tur inn i den mytiske Shangri-La, for å leve igjennom opplevelsene til den tibetanske krigeren Kalinag.
Demoner har invadert dette himmelriket, og man må rense bort denne ondskapen med hjelp av en reinkarnert tiger.
Disse fargesprakende, psykedeliske nivåene er blant de mest visuelt imponerende i «Far Cry 4». Blader danser rundt i vinden under en gyllen himmel, mens blodrødt vann omgir tibetansk arkitektur. Virkelig vakkert, selv om den grafiske kvaliteten i spillet er en smule dempet av hensyn til PS3 og Xbox 360.
Alt tøffer allikevel av gårde i 1080p, og høvelig stabil 30 FPS. Nei, dessverre ikke 60.
Pagan provoserer
Avstikkerne til Shangri-La er også det nærmeste «Far Cry 4» kommer «Blood Dragon». I estetikk, om ikke i selvironisk humor. Ajay Ghale himself er ikke akkurat en moroklump; han forblir en vag hovedperson med minimal dialog og null personlighet – som konstant blir fortalt hvor spesiell han er av andre.
Selv kjøper jeg ikke helt teorien om at anonyme hovedpersoner styrker evnen til innlevelse, men fyren er i det minste ikke like sutrete som dudebro Jason Brody.
Tilløpene til humor kommer mest fra bifigurene.
Den joviale psykopatdiktatoren Pagan Min kommer jevnlig med sardoniske kommentarer over walkietalkien, og spiller omtrent samme rolle som Vaas hadde i «Far Cry 3» – og som Jokeren hadde i «Arkham Asylum»-serien (et inntrykk som forsterkes av at stemmeleggeren Troy Baker tok over rollen som Batmans nemesis i «Arkham Origins»).
Jeg har registrert at enkelte politisk korrekte ekstremister i USA føler seg dypt provosert av Pagan, som angivelig er en støtende homofil stereotyp.
Til tross for at denne sprøyte gale skurken på et punkt understreker at han slett ikke «svinger den veien», uansett hva enkelte måtte tro – og at et annet sentralt plottpoeng gir oss noe annet.
Om noe bøyer «Far Cry 4» seg veldig langt bakover for å være politisk korrekt i kjølvannet av «GamerGate». En av de pratsomme landsbyboerne i Golden Path-hjembyen Banapur understreker at ektemannen syr mens hun reparerer våpen, mens radio-DJ-en Rabi Ray Rana blir truet med juling etter at han kommenterer utseendet til revolusjonslederen Amita – som kjemper for kvinners rettigheter i regionen.
Hurra for selvstendige, sterke damer, men dette føles mest som et kalkulert påskudd for å legitimere de toppløse pikene som dukker opp senere i spillet.
NB! Anmeldelsen fortsetter under videoen.
Apropos radioverten Rabi, som man hører konstant så fort man hopper inn i en bil (og senere møter under et oppdrag).
Ikke bare er morsomhetene hans ofte veldig støle (mesteparten er angivelig improvisert av den indisk-amerikanske komikeren Hasan Minhay), men hver bidige monolog blir dessuten gjentatt så hyppig at vi har hørt alt et dusin ganger etter den første dagen.
Ekstra plagsom fordi vi ikke har noe alternativ til fyren.
Det eksisterer ingen andre radiostasjoner bortsett fra de enda mer plagsomme propagandasendingene fra «The Ministry of Public Affairs and Social Harmony», som strømmer ut av radiotårnene før man «befrir» dem.
Hils på honninggrevlingen
Men over til noe helt annet. Næmmen, en liten honninggrevling! For en nusselig krabat. Hei, du! Hva gjør du ute i den store skogen helt alene, din lille røve… aaahhh! Ansiktet mitt! Det vakre ansiktet mitt! Aaaaaargh! Få den av meg! Få den av meg! Få den… oj, for et vakkert, hvitt lys.
Så ja. Et lite tips: hold deg langt unna honninggrevlinger. De er onde, hatefulle skapninger skapt rett fra Satans anus, som er overraskende seiglivede og dødelige. Wikipedia beskriver dem på følgende måte:
«Arten er først og fremst en kjøtteter som har få naturlige fiender på grunn av sin tykke hud og grusomme defensive evner». No shit.
Undertegnede er en dedikert dyreverner, så jakt har omtrent like mye appell som å delta i «Farmen». Når det er sagt kan den virtuelle faunaen Kyrat dra rett til helvete, og rett inn på IUCNs rødliste. Jeg hjelper dem gjerne.
Dette er et ugjestmildt område som syder av aggresjon, der så godt som hver eneste livsform er ute etter å kveste deg. Bjørner, tigre, villhunder, leoparder, jakokser og nesehorn står klare til å angripe så fort sjansen byr seg – trolig klinkende klare over at du er ute etter å drepe dem for å lage et nytt våpenhylster.
Isj, slanger. Hatet dem i «Red Dead Redemption», hater dem enda mer her. Selv ørnene angriper meg! Ser jeg en kurv med søte kattunger her, kommer jeg til å holde meg langt unna den. Før jeg med god samvittighet sprenger den i fillebiter med nærmeste bombekaster.
Lokkekjøtt
Fordelen er at man denne gangen kan lokke disse villdyrene inn i fiendenes områder ved å kaste inn kjøtt. Høres ut som en bagatellmessig opsjon (og en variant av dyreburene man kunne skyte opp i forgjengeren, som er tilbake denne gangen), men er i seg selv mye moro.
Du kan utrydde en hel leir med hjelp av en velplassert honninggrevling, mens man fniser for seg selv på toppen av en bygning.
La gå at moroa fort kan komme tilbake og bite deg i baken, bokstavelig talt. For etter å ha spist opp soldatene er selvsagt du den neste til å bli angrepet, selv hvis du har søkt dekning på et tak.
Vel, elefantene er i alle fall fredelige, og blir nyttige allierte så fort du åpner oppgraderingen som lar deg ri på dem. I teorien er det en kilde til stor humor å trampe rett inn i fiendenes leire på ryggen til en drapsmaskin med snabel, mens de hjelpeløse soldatene blir slengt rundt som skrikende filledukker.
I praksis har man ikke så fryktelig mye kontroll over elefantene; de beveger seg som tanks, men kan snu på en femøring – og er seige å få has på.
Små forbedringer
De andre nye elementene består mest av småting. Man er utstyrt med en gripekrok til å klatre opp fjell, og har tilgang til et helt glimrende gyrokopter som skaper en del taktiske fordeler.
Man kan også la en autopilot ta seg av bilkjøringen, hvis man trenger en dopause.
Det er sånne, små justeringer som gjør dette til en mer tilfredsstillende spillopplevelse. «Tat bro» Hurk er også tilbake, som en del av co-op-pakka. Undertegnede er ingen stor flerspillerentusiast, men måten «Far Cry 4» integrerer funksjonen i spillet burde være et skoleeksempel på andre utviklere.
Du kan herje rundt med en god venn, og oppleve det meste utenom historieoppdragene sammen. Og ønsker du ikke å gjøre det kan du bare overse hele greia.
Det samme gjelder også flerspillerbiten, der man kan kjempe mot hverandre som medlemmer av Golden Path, eller som de nye, ninjaaktige fiendene Rakshasa. Noen vil sikkert murre over den manglende «map-editor»-en, men muliplayeren er ikke akkurat mer vesentlig her enn i «Far Cry 3».
Nytt og friskt
Folk som måtte ha lagt Ubisoft for hat, og (i motsetning til undertegnede) føler at «Assassin’s Creed Unity» var en forbrytelse mot menneskeheten, vil forhåpentligvis ikke finne så mye å irritere seg over her.
Ingen nevneverdige tekniske problemer, ingen flådde fjes, ingen mikrotransaksjoner. Kun et par våpen som er låst i «Uplay»-funksjonen, for dette er jo tross alt et Ubisoft-spill.
Ambisjonsnivået er til gjengjeld ikke like høyt her, men «Far Cry 4» lykkes med akkurat det samme som forgjengeren «Far Cry 3»: å skape en åpen verden full av valgmuligheter, som byr på flere dusin timer med moro.
Den gjør omtrent det vi håper på av en oppfølger: tilbyr oss noe vi allerede er fortrolig med, forbedrer flere elementer, gir oss enda mer å gjøre – og plasserer alt i et friskt, nytt miljø. Så i dette tilfellet er «mer av det samme» slett ikke noe ankepunkt. «May Pagan’s light shine upon you all!»
«Far Cry 4» har spikret flere utvidelsespakker, deriblant en som inkluderer yetis.
NB! Spillet er lansert nå, og ute til PlayStation 3, PlayStation 4 (testet), Xbox 360, Xbox One og pc.
