(PressFire.no): «Final Fantasy X» gjorde meg interessert i spill. Og det ligger fremdeles på topp fem.
Det sier sitt når historien fikk meg, som stadig lurer på om det er noe galt med meg når det snakkes om følelser i spill, til å tviholde om kontrolleren mens tårene rant da den var over.
Jeg legger ikke skjul på at jeg hylte litt av glede da HD-oppussingen av tieren og halvoppfølgeren ble annonsert tolv år senere.
Heldigvis skuffer den ikke.
Listen to my story
Om du ikke likte spillene da de først kom ut for over ti år siden, kommer du ikke til å elske dem nå heller. For mange føles de nok gammeldags i dag.
Siden dette er en remaster, ikke en fullstendig overhaling, er det de gode gamle Playstation 2-spillene som ligger i bunn. På godt og vondt.
«X» handler for det aller meste om Tidus, kongen av den oppdiktede sporten blitzball, som skytes 1000 år frem i tid til en verden kalt Spira. Den ligger mer eller mindre oppå hans opprinnelige hjemland Zanarkand, som ble lagt i grus av det enorme monsteret Sin.
Heller ikke i Spira er det fred å få fra beistet.
Etter hvert blir han kjent med prestinnen Yuna, som kan framkalle gedigne monstre, og hennes fargerike gjeng av voktere. Det er startskuddet for en pilegrimsferd av de sjeldne.
Personlig utvikling
Med det rulles løperen ut for et utrolig persongalleri. Både medvokterne og skurkene har velutviklede personligheter som hever spillet enormt sammen med de mange spennende folkegruppene.
Den mest interessante figuren er kanskje Yuna, som gjennomgår en drastisk personlig utvikling gjennom historien og får hovedrollen i oppfølgeren. Fra et blindt religiøst offerdyr til ei dame du absolutt ikke vil kødde med.
Mye av den kuleste utviklingen for oss spillere skjer derimot i Sphere Grid, et digert, edderkoppnettaktig rutenett hvor man plasserer erfaringspoeng som man vil. Det føles nesten som et minispill i seg selv, og er en visuell og fin måte å måle framgangen sin på.
Eksperter kan velge en enda mer innviklet versjon av nettverket, hvor figurene starter på samme sted og står fritt til å velge hvor de vil. Alle andre får foreslåtte startsteder som gjør det litt vanskeligere å gå seg vill.
<3 turbasert
Alle slike forandringer har utgangspunkt i kampsystemet. Det er fremdeles veldig godt. Ja, det er egentlig deilig å kunne «stresse ned» med et turbasert opplegg som gir deg tid til å tenke og legge strategier. Særlig for mer utfordrende bosser.
Etter en nylig gjennomspilling av et visst nyere spill i «Final Fantasy»-serien (kremt, «Lightning Returns», host) er det forfriskende med en ordentlig lineær historie som du ikke kan rote til uansett hvor hardt du prøver. Overraskende nok.
Jeg setter pris på et spill som lar deg ta en pust i bakken og tenke litt, heller enn å stresse deg til en overilt beslutning. Her er det en nydelig balanse mellom historiefortelling, utforsking og kamper. Spillet er aldri kjedelig, til tross for at jeg har spilt det før.
Med det sagt, er det et åpenbart temposkifte fra tierens pilegrimsferd til oppfølgerens hotpants og j-pop. Enten du liker det eller ikke.
Y, R ,P - in position. It’s showtime, girls!
«Final Fantasy X: 2» begynner nemlig to år etter, og Yuna har omsider fått hovedrollen. I tillegg har vi Rikku, kjenningen fra forgjengeren, og den beinharde nykommeren Paine på laget.
Denne gangen er det ikke verden som skal reddes. Egentlig skal vi bare forhindre krig mellom fraksjonene som har oppstått etter at Yuna bekjempet Sin. Og i tillegg komme til bunns i mysteriet rundt en mystisk kule med videoen av noen som ligner mistenkelig mye på en viss hovedperson.
Allerede rundt åpningsscenen legges opp til et veldig annerledes spill enn forgjengeren. Nevnte japansk popmusikk og smale shorts levner ingen tvil om at dette ikke er alles kopp med te.
Men dette er som sagt ikke første gangen jeg spillet dette, og nå som skuffelsen fra 2004 har lagt seg synes jeg ikke nødvendigvis at «X: 2» er et dårlig spill.
Mageplasket
Det er derimot lettbent, og tar ikke seg selv så høytidelig som forgjengeren. Kampsystemet er også engasjerende. I tillegg ser det ut som det ligger mer arbeid bak denne oppgraderingen. Dette er nok det peneste av de to spillene i dag.
Problemet er bare at manuset ofte er skikkelig, skikkelig teit. Det prøver for hardt på å være morsomt, og figurene fremstår fort som tegneseriefigurer med slapstick-humoren som sjelden treffer. Spillet har sine øyeblikk, det er bare langt mellom dem.
Hver eneste gang luftskipsjåføren Brother åpner munnen er for eksempel en komisk kollaps som punkterer all opparbeidet stemning.
Til gjengjeld er kampsystemet mer actionpreget. Hver figur har sin Active Time Battle-bar, som brukes opp av angrep og må fylles opp igjen over tid. Ting går raskere, og dette føles sprekere enn enn det turbaserte kampsystemet i tieren.
Project runway FF-style
I stedet for å bytte figurer, får Spiras svar på «Charlie's Angels» forskjellige roller og egenskaper basert på hvilket antrekk de har på seg.
Ja, du leste riktig. Man oppgraderer antrekk og lærer nye triks ved å bruke disse i kamp.
Det rollespill ellers kaller klasser, løses her ved å skifte antrekk. Er du ordentlig heldig, får du et Special Dressphere som er sterkere enn de vanlige antrekkene. Her er det nok av utløp for eventuelle undertrykte behov for å leke med utkledningsdukker.
I HD-oppussingen introduseres vi også for Creature Creator, Spiras svar på «Pokémon». Man fanger monstre (og mennesker!) for å bruke i kamp, og disse kan læres ulike egenskaper.
Målet er å fange alle monstrene som finnes i Spira for å registrere dem i poked ... jeg mener bestiariet.
It’s blitzball, baby
Begge spillene gir dessuten mulighet til å kaste bort et valgfritt antall timer på minispillet blitzball, en slags undervannsform av rugby eller volleyball.
I «FF X» spiller du kampene selv, i tillegg til å fungere som talentspeider for nye spillere som du møter rundt i hele Spira. I toeren er du mer trener enn faktisk spiller, og fokuset er flyttet over på å sette sammen det perfekte laget.
Om du elsker eller hater det spiller for så vidt ingen trille. Lite av den faktiske spillhistorien krever at du bruker tid på det. I beste fall har du mange timer med ekstra underholdning, i verste fall spiller du det ikke.
Og det virker som figurene og omgivelsene har blitt pusset opp så mye som det er mulig uten å lage spillet på nytt. Det er åpenbart at det ligger mye arbeid bak denne gjenutgivelsen, for selv med nostalgi-brillene på nesa ser spillene bedre ut enn jeg husker.
Komboen er likevel på ingen måte feilfri.
Leire
Blant annet ser fremdeles alle andre enn hovedfigurene ut som de er laget av modell-leire, til tross for et kraftig ansiktsløft ellers.
Det er først og fremst det grafiske som har fått et krafttak, men musikken har også blitt renovert. Mye av den er spilt inn på nytt, og enkelte låter er erstattet med nytolkninger i tieren. Det er ingenting som føles drastisk annerledes, men alt er litt mer levende med ekte instrumenter.
I en moderne spillverden er det derimot uvant å ikke ha kontroll på kameraføringen. Det har en tendens til å bli veldig keitete, særlig i huler med mange kriker og kroker.
I tillegg er det ofte smertelig åpenbart at animasjonene som satte lista for PS2-æraen kke nødvendigvis imponerer i dag. De samme, stive bevegelsene resirkuleres, og ender gjerne opp i situasjoner som ikke passer like godt hver gang.
Det er dessuten åpenbart at ansiktsanimasjonene ble laget for den japanske versjonen, eller er helt feilkoordinert. Særlig bra de er i hvert fall ikke.
Mye for pengene
Uansett får man her mye innhold i en liten boks. Ikke bare ser og høres barndommen penere ut, den pakker litt ekstra snacks også.
Spesielt interesserte kan leske seg med den 14 minutter lange videosnutten «Eternal Calm», som bygger bro mellom de to spillene og forklarer Yunas radikale stilskifte i samme slengen. Ingen høydare, men litt søt.
Hørespillet «-Will-» har til og med fått litt plass, uten at jeg vil ofte det mer oppmerksomhet enn å advare dere. Det er stilig at de fikk tak i de originale stemmeskuespillerne fra spillene, men jeg skulle ønske de sa nei og dermed fratok hørespillet litt legitimitet.
«-Will--» fortsetter etter hendelsene i boka «~Price of Eternity~», som jeg vil fraråde dere å google dersom dere ikke har lest om den før. Det hele leser som skikkelig dårlig fan-fiction. Om dette er hva som skal lede opp mot et eventuelt «FFX: 3», slutter historien her for meg.
Bonusspillet/bonusslutten «Last Mission» er også med i miksen. Her møter vi Yuna, Rikku og Paine tre måneder etter slutten på «X-2», idet de bestiger Iutycyr Tower.
Dette er liten hulekravler som belønner deg med filmsnutter. Og jeg elsker det, for handlingen avhenger litt av hvordan du gjorde det i ti-to. «Last Mission» føles som et fullverdig tillegg til både historien og spillserien, og gir samtidig tilhengere av serien en slags avslutning.
PS3 + Vita = sant
Om du skulle ha handlet spillet i håndholdt format, går det an å krysslagre mellom Vita og Playtation 3. Nedlasting på tvers finnes underlig nok ikke. Altså må du kjøpe spillet til hver konsoll, men kan lagre på det ene og fortsette eventyret i Spira på det andre.
Jeg har ikke hatt sjansen til å prøve pakken på Vita selv, men ser for meg at spesielt tierens kampsystem vil fungere særdeles godt på håndholdt. At du må kjøpe spillet to ganger hvis du vil ha det med på bussen er derimot besynderlig for å si det mildt.
Revolusjonerende er pakka uansett ikke, men for meg treffer repriseboksen godt.
Dette er et sterkt kjøp for både nye og gamle spillere av serien - penere enn mange andre HD-gjenutgivelser som har kommet ut i det siste. At dette er to solide spill som ikke føles utdaterte til tross for litt utdatert spillmekanikk, skader selvsagt ikke
Dessuten er det skikkelig digg å runde hele greia 100 prosent og innkassere det påfølgende troféet.
Du trenger ikke engang å dra med deg minnekortet bort til kompisen for å skryte.
