LOS ANGELES (PressFire.no): For de av oss som rakk å se en tidlig versjon av «Borderlands», virket det like sannsynlig at skytespillet skulle selge fem millioner eksemplarer som at Lordi skulle sette ny poengrekord i Melodi Grand Prix.
Men vi vet alle hvordan det gikk med de to, og nå sitter studioet heller med luksusproblemet det er å lage en oppfølger til det massive, postapokalyptiske rølpespillet. Eneren seilet på sjarm i langt større grad enn en spillkjerne det knaset kvalitet av, og vitsen er som kjent ikke like artig andre gang.
Siden det virkelige gjennombruddet, har utvikler Gearbox Software allerede rukket å smusse til stamtavla med «Duke Nukem Forever», og sådd tvil om «Borderlands» var et lykketreff eller ikke.
Heldigvis tyder mye på at «Borderlands 2» har mer å slå i bordet med enn actionpurkas tilbakekomst.
NB! Her finner du flere nyheter, tester og intervjuer fra E3 2012.
Om vi begynner med hendene mine, kan jeg si at rolleskytespillet føles fryktelig kjent. Menyene er de samme gamle, muskelminnet har ikke glemt siktingen og knappeoppsettet følger sånn cirka bransjestandard.
Men det er jo sånn vi har lært oppfølgere å kjenne.
Blant vaklevorne rollespillelementer og monotone spaserturer gjennom ørkenen, var skytespillet «Borderlands» helt kurant.
Denne gangen har utviklerne attpåtil skrudd til noen muttere. De noen milliardene tilfeldig genererte våpen har blitt mangledoblet, samtidig som styrkene og forskjellene deres er tydeliggjort. Skulle ikke det være nok, er piri piri-krydderet at man i større grad kan plukke dem fra hverandre og gi dem nye egenskaper nå.
Om du hadde håpet å la Mordechai ta krafttak rundt skarpskytterrifla di, må du nok dessverre surmule litt.
De fire figurene fra originalspillet er erstattet med mer eller mindre omskrevne versjoner av seg selv, og kan kun oppleves som passive rollefigurer. I kampen mot storskurken Handsome Jack må man nå velge mellom «Commando», «Siren», «Gunzerker» og «Assassin».
For min del falt valget på sistnevnte, som er det nærmeste fremtidsrollespillet kommer den typiske tyven. Spesialangrepet er en usynlighetsmodus som øker skaden og gjør det lettere å sprette fra mål til mål.
Ved å knerte flere ufyseligheter på rad, utvider man varigheten til superknepet. Også kan man krydre triksene gjennom ferdighetstreet etter hvert som man går opp i erfaringsnivå.
I tillegg til noen elementer fra «Siren», som en forkjærlighet for maskinpistoler, er noe av skarpskytteren bakt inn i «Zer0», som rollefiguren heter. Noen egenskaper gir deg mer stabilt sikte, andre øker skaden du gjør med kritiske treff.
Tanken er nok at denne luringen skal ligge i bakkant og yte heftig skade mens en av de andre figurene fungerer som kjøttskjold.
Våpendrageren min Endre valgte til gjengjeld «Gunzerkeren» Salvador. Ruslebiffen har evnen til å bruke to tohåndsvåpen samtidig, og trives nok aller best i første rekke, der han kan ta imot og dele ut ørefiker over en lav lest. Kombinasjonen av de to var temmelig smidig, men bar preg av at «Borderlands 2» blir helt rabiat når ting begynner å rase.
I den beskjedne spilløkten vår rakk vi først og fremst å smake på spillets nypolerte utseende, som er både skarpere og mer fargerikt enn det har vært. På en kledelig måte, altså. Men det ble også anledning til å hoppe inn i en storby for å kveste robotstyrkene til Handsome Jack, som torpederte oss med breial sjikane helt til vi krøstet sjefsskurken hans.
Det er ingen store overraskelser i hvordan man sprader rundt, enten hendene fylles av en bazooka eller en pumpehagle. Ambisjonene om taktiske anslag kan du krølle sammen og snyte nesa med først som sist. Målsetningen bør heller være noe sånt som å lære deg ferdighetene dine, være himla flink til å gå fra side til side og sikte på hodet om du har tid.
Som eneren er dette en opplevelse ment å spilles i firspann med tre kompiser og en pizza på besøk, og tempoet bærer preg av det. De fleste fiendene betjenes best med fire raketter og en granat i trynet, og det viktigste er å til enhver tid vite hvor man skal dynge mest mulig skade på kortest mulig tid. Til gjengjeld er våpenleken like artig som den har vært.
Stort sett alle fiender mister et eller annet av verdi, enten det er mynt eller nye våpen. «Diablo»-røttene er like åpenbare som før, men det har blitt enklere å sammenligne den konkrete styrken til ulike våpen.
Om vår halvtime med spillet skal kokes ned til noe, må det først og fremst være at kjernen i «Borderlands» er intakt.
Skyteleken som det forfalte sci-fi-universet strekkes rundt bygger på de samme målsetningene om hurtig, heftig og heseblesende skuddvekslinger med strømmer av ulike fiender. Med visse nyanser.
Siktingen føles for eksempel forbedret.
All pynten som skal rettferdiggjøre en oppfølger gjenstår fortsatt å leke seg med. Ambisjonene om å utbrodere rollespillelementene, tilby en mer delikat historie og konkludere fortellingen på litt mer smakfullt vis enn sist, er rett og slett litt vanskelige å smake noe særlig på – enn så lenge.
Men om du først og fremst plukket opp «Borderlands» fordi du synes blandingen av skytespill og postapokalyptisk fjas er sylskarp, er i hvert fall våpenføringen noe å glede seg til. Så får vi se om Gearbox holder det de lover, og bryter opp de golde sanddynene i større grad enn tidligere. Da er mye gjort allerede.
«Borderlands 2» utgis til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3 den 21. september.
