LOS SANTOS (PressFire.no): Hva gir man til den som har alt? Et uvurderlig sveitsisk gjøkur? Litt kraftig men vennskapelig skuldermassasje? En diger, oppblåst flerspillerdel som mest av alt belyser enspillerens svakheter uten å tilby vesentlige forbedringer?
Vårt første døgn i «GTA Online» har ikke gitt lyst til å blåse i verken trompet eller trombone.
Massive tilkoblingsproblemer har hjemsøkt kapittel to av «Grand Theft Auto V»-sagaen for de fleste, selv om vi har vært heldige nok til å spille noenlunde uavbrutt, men opplevelsen det skjuler strever uansett med å leve opp til sin sjarmerende og stappmette storebror.
OBS! Dette er vårt førsteinntrykk fra halvannet døgn med «GTA Online», og ment å gi et grovt bilde av hvordan modusen begynner. Nettdelen skal konstant utvikles i tiden framover, og problemene vi påpeker kan godt bli bedret.
Tanken er likevel god: Å bygge et organisk og levende nettverk oppå tidenes kanskje mest gjennomførte sandkasseverden, for så å mate den med egne versjoner av noen av de største sjangerne på markedet.
«GTA Online» er – mer enn noe – en småspillsamling som flettes sammen av Los Santos og omegn.
Nettdelen handler om å tjene penger. Det gjør du først og fremst ved å delta i billøp, skytedueller og oppdrag med andre spillere – jodle rundt og skyte tilfeldige spillere i økta di eller rane butikker, om du heller ønsker det. Grunkene investeres i eiendom, spitzy hettegensere, biler og nye ting å finne på.
Du har med andre ord ikke andre valg enn å gjøre en rekke fastsatte aktiviteter om du vil tjene penger med en viss forutsigbarhet, og låse opp neste nivå av opplevelsen.
Det stiller nødvendigvis krav til innholdet du blir servert, og det er der béarnaisen begynner å dele seg. «GTA Online» er ofte bare et middelmådig bilspill, uinteressant skytespill og en ganske tom sandkasse, og sliter med å dra nytte av hovedspillets styrker – historiefortellingen.
Det starter med et bisart skapelsesverktøy hvor du knar fram utseendet på de fire besteforeldrene dine, som deretter lekker dominante og recessive trekk på sine barn – som altså eltes sammen til utseendet på figuren din.
Prosessen er minst like trasig som den høres ut, og hjelpes ikke av at alle figurportrettene er så lavoppløste og vage at du formelig famler i mørket.
Da er det mer interessant hvordan din disponering av døgnet – eller i det minste hvor mange timer figuren din investerer i søvn, jobb, fritidsaktiviteter og skurkeri til daglig – bestemmer hvor god den er til å skyte, fly, kjøre bil eller løpe uten å få blodsmak i kjeften. Et slags rollespillsystem, altså.
Figuren din har tilsynelatende innledet en aldri så liten bromance med Lamar, bestekompisen til Franklin fra hovedhistorien, over Facebook-tilsvaret Life Invader. Som resultat er du invitert over til Los Santos for å kickstarte den kriminelle løpebanen din.
Det danner også rammene for den lille historiefortellingen som finnes i flerspillerdelen, der du – i hvert fall til å begynne med – gjør banale strøjobber for Lamar og kompisene hans, som først og fremst er grovt forenklede svar på løpeguttoppdragene fra enspilleren.
Mye hadde vært løst om Rockstar bedre utnyttet den rike verdenen du allerede har foran føttene dine. Men uten alt det fantastiske, håndsmidde innholdet og andre insentiver enn å kjøre til nye startpunkter for «team deathmatch» eller et nytt billøp, blir den fort en blek kopi av seg selv.
Skytekampene foregår stort sett på veldig avgrensede områder, og er en tungt fordummet tolkning av de kurante flerspilleroppgjørene i «Max Payne 3» som mangler både rytmen, fleksibiliteten og skytefølelsen til nevnte. Og du rekker fint å starte opp «Black Ops 2» eller «Battlefield 3» på den tiden det tar å finne folk å spille med og starte en kamp.
Kjøringen er hakket mer interessant og dundrer gjennom de flotte (om enn teknisk vaklende) omgivelsene, men ender oftere enn ikke opp som en konkurranse i destruktiv kjøring. En knallhard PIT-manøver i starten kan sette motstanderen ut av spill resten av løpet, særlig om du freser oppe i åskammen og står i fare for å duppe utenfor et stup.
Når den værende jobben først er ferdig, kan resten av deltakerne stemme på neste gjennom det himla trege og tungvinte grensesnittet. Om du har lyst til å spille tre skytespilloppdrag på rad uten at resten deler den meningen, treffer du en vegg av lastetider før du kastes ut til verdenen, som følges opp av en ny sørpe av loading idet du skal inn i en ny.
Det artigste er på alle måter de mer generelle oppdragene, hvor du og en vilkårlig partner for eksempel kan komme til å måtte flakse etter to biler på andre siden av kartet for å levere dem til en oppdragsgiver.
Selv ble jeg paret med en britisk villbass som suste i motsatt kjøreretning på vei mot første bytte, mens jeg la meg noe mer defensivt bak.
Bil én var påfallende lett å huke tak i, problemet oppstod da jeg greide å dulte bort i nummer to før jeg fikk kastet ut sjåføren.
Om du har spilt historiedelen av «Grand Theft Auto V», vet du sikkert at folk kan bli mildt sagt steintoillat av at du krenker intimsonene deres. Eller kommer borti den dyre bilen deres, alt ettersom. Eieren av den gule Lamborghini-kopien jeg prøvde å kapre satte i hvert fall mikroskopisk pris på en liten dytt og hoppet på gassen.
Etter en eksplosiv, kvarterlang katt og mus-jakt fra én ende av kartet til den andre, med en stadig mer utålmodig brite hakk i hæl, greide jeg endelig å skvise bilen inn i et hjørne ved en bensinstasjon oppe i villmarka – godt hjulpet av min nye venn, som låste ham inn på sin ende. Med stortåa på pedalen i det nye gliset mitt, gjenstod det bare å riste av seg litt politi.
På stranda, for eksempel?
Vel, nei. Etter en grov vurderingsfeil greide jeg å dumpe den banangule doningen rett i fjæresteinene.
Etter Xbox Live-meldingene å dømme, tok min britiske eks-kamerat det adskillig dårligere enn meg.
Om «GTA Online» i større grad fokuserte på slike gode, impulsive historier og visste å belønne deg for å frese rundt rastløs med tilfeldige mennesker, hadde det stått mye sterkere opp mot den bunnsolide enspillerdelen.
Akkurat nå blir halslenka litt for trang, uten at kvaliteten på innholdet de tilbyr er i nærheten av god nok.
Dersom du samler en god kompisgjeng, stropper mikrofonen rundt skallen, danner et crew og brummer gjennom Los Santos-gatene på jakt etter neste offer, er det selvsagt mulig å ha det fryktelig gøy i den nye flerspillerdelen. Det er en av naturens deilige realiteter om vennskap og samarbeidsspill.
«GTA Online» sliter snarere med å motivere når du trenger det som mest. Når du kommer hjem fra jobb og ligger i trusa på sofaen i en times tid og slår i hjel tid med spilling og litt bamsesaft før du begynner med middagslaginga, eller er lut lei av alt annet i spillhylla og bare vil hoppe inn i noe evigvarende og dynamisk.
Kanskje åpner det seg mer når man når de høyeste erfaringsnivåene, eller når Rockstar begynner å lage innhold til nettverdenen på heltid. Kanskje finner spillerne på sine egne, geniale leker i den massive sandkassa etter hvert som tiden går?
Etter halvannet døgn i «GTA Online» er det uansett lite som frister til et comeback med det første. Det er jo litt trist.
«Grand Theft Auto Online» er en gratis nettmodus for alle som eier «Grand Theft Auto V», og kan nås via spillets pausemeny. Vi spilte det på Xbox 360.
Skjermbildene i denne saken er offisielle utgiverbilder, og vi mener de er adskillig penere enn selve spillet. Vi har dessverre ikke hatt anledning til å ta egne.
