(PressFire.no): Franske Cyanide Studio har alliert seg med selveste George R.R. Martin, forfatteren i egen person, for å skape en ny historie i verdenen Westeros som utspiller seg parallelt med bøkene og tv-serien.
Alliansen utgjør tydeligvis ikke et automatisk kvalitetstempel.
Der bøkene til Martin skildrer godt nyanserte mennesker og monster, er det irriterende karikaturer du møter i Cyanide Studios’ versjon.
Stemmeskuespilleriet til samtlige personligheter er noen hakk verre enn å høre på en påtvunget ungdomsskoleforestilling.
Å måtte høre på dette under en hel spillsesjon er som å ha en koloni av blodtørstig mygg på armen – uten mulighet til verken å klappe eller klø. Sutreleppa henger løst, kjenner jeg.
Det er noen få figurer som man kjenner igjen fra tv-serien – nemlig Jeor Mormont i James Cosmo’s skikkelse og Conleth Hills’ Lord Varys.
Selv om disse har lånt ut både stemme og fjes til sine virtuelle skikkelser, forbedres ikke spillet nevneverdig av den grunn.
Ensformig spillopplevelse
Du får oppleve Westeros på nært hold med dine to rollefigurer. En hvithåret og arret Mors Westford, en lojal tøffing utstyrt med whiskystemme – samt Alester Sarwyck, en hjemvendt ildprest som må redde sin søster fra å bli bortgift til sin egne korrupte halvbror.
Ved første øyekast ser det ut som du får masse herlige muligheter til å skreddersy en riktig bra rollefigur.
Mors og Alester er ulike på mer enn bare det sosiale planet: Mors har en (pinlig stygg) hund som du tar rollen som i blant, mens Alester naturligvis er godt bevandret i emnet pyromani.
Spesielt begeistret ble jeg da jeg så styrke- og svakhetssystemet, der du må skape en balanse i din personlighet. Du kan gjerne velge å være en naturlig leder, men da må du også velge en svakhet som tar opp like mange poeng.
Kombinasjonene kan bli morsomme – på papiret i alle fall. Du kan være en blodredd klossmajor som med letthet svinger et sverd i hver hånd, for eksempel.
Malplassert kampsystem
Det var ikke før jeg leste beskrivelsen at skuffelsen var et faktum – disse personlighetstrekkene er ikke mye verdt. Det eneste som skjer er at du får litt høyere prosent skade med et våpen i hver hånd, eller at du tar mer skade om du blør.
Ingenting kosmetisk, og ingenting veldig avgjørende. Jeg som hadde håpet på at morske Mors skulle hvine av skrekk ved synet av blod. Utappet potensial, Cyanide!
Når det kommer til de aktive ferdighetene får du velge taktisk: Mens én ferdighet gir deg muligheten å slå noen i svime i noen sekunder, gir en annen deg mulighet å utnytte de som er svimeslått.
Det er derimot ingen spesiell progresjon i ferdighetstreet, og en skulle kunne skape en dugelig taktikk i blinde.
Ferdighetene sys nemlig alle inn i hverandre uansett, og det hele ender opp med at du blir sittende med en kombinasjon som du repeterer hver eneste kamp.
Kampene spilles halvveis i turordning. Du kan når som helst klikke deg inn i sakte film for å planlegge dine neste tre slag, med både din hovedrolle og dine kumpaner. Men i og med at variasjonene for hva du vil gjøre er så små, føles det bare som et malplassert system.
En spillteknisk suppe
De som er kjente med «Game of Thrones»-bøkene vil nok si seg enig i at intriger er stikkordet som står sterkest. Som du sikkert skjønner er det en del av spillet også.
Historien kan være riktig så bra til tider, men problemet er at høydepunktene i fortellingen kommer så sent i spillet at man tidlig mister lysten til å spille videre.
Etter en elleve minutter lang introduksjon (ja, jeg hadde stoppeklokke) og en monoton monolog, kjente jeg allerede da skeptisismen krype på – enda hadde jeg ikke fått bevege min stakkars rollefigur.
Spillteknisk er dette en suppe. PC-spillerne tvinges å ta i bruk den fryktede tallfjøla (numpad, for de uinnvidde) – uten mulighet å skifte om på kontrollene. Det er ingenting med PC-versjonen som vitner om at de har lagt ned mer tid en ytterst nødvendig – noe som får en til å lure på hvorfor de ikke bare holdt seg til konsoll.
Frustrerende kamper
Grafikken føles gammel og utslitt, og til tider direkte stygg. Det til tross for bruken av Unreal Engine 3 – en svært habil grafikkmotor som blant annet har blitt brukt for de særdeles vakre spillene «Batman: Arkham City», «Mass Effect 3» og det kommende «BioShock Infinite».
Det er kanskje opplagt at et spillutviklerstudio, som skilter med sin hittil største suksess som «Pro Cycling Manager», ikke skal kunne konkurrere med de beste innenfor rollespillsjangeren. Men da kan man jo også spørre seg om ikke åndsretten til «Game of Thrones»-spillet heller hadde vært bedre plassert hos et studio som faktisk har peiling på sjangeren.
Spillet er rett og slett ikke bra. Kampscenene gjør meg ikke glad, men får meg til å tenke «Å nei, ikke igjen». Det er heller ikke frustrasjon av en god type, som den man opplever av å havne i en utfordrende posisjon. Sånt kan man gledelig tillate.
Nei, dette er den typen frustrasjon man opplever når man må tråkke seg igjennom gjørme for å komme seg til neste punkt på kartet. Det føles bare ikke verdt det.
Historien spinner på og får heldigvis mer driv med tiden, og er i bunn og grunn det eneste som drar spillet fremover. Men jeg har på følelsen av at de fleste kommer til å la denne versjonen av Westeros ligge i et nedstøvet spill-cover uten å noen gang oppleve slutten, og heller leser George R.R Martin i papirform. Det er kanskje like greit.
NB! «Game of Thrones» er sluppet til pc, Xbox 360 og PlayStation 3. Det har forresten ingenting med det forestående onlinerollespillet fra norske ArtPlant å gjøre.
