(PressFire.no): Forandring er en kinkig greie. Har du en populær spillserie, kommer folk til å klage okke som: forandrer du formelen for mye, blir fansen forbanna.
Forandrer du ikke formelen nok blir folk skuffet. Der har du det evige problemet: folk blir stort sett misfornøyde, uansett.
«God of War: Ascension» følger den trygge «mer av det samme gamle»-filosofien, uten å tilby noe særlig nytt. Her står den blodtørste, spartanske sinnataggen Kratos klar for sjette gang. Dagboken til Kratos ble forresten nylig funnet under en arkeologisk utgraving i Hellas.
Pussig nok stappet opp i endetarmen på en usedvanlig velholdt Gorgon. Før vi fortsetter, her er noen utdrag fra denne revolusjonerende oppdagelsen:
UTDRAG FRA KRATOS’ DAGBOK DAG 1:
Kjære dagbok. Sinneterapien fungerer ikke. Beklager. Jeg prøver virkelig å få bukt med raseriproblemene mine, men det er ikke så lett når man konstant blir angrepet av plagsomme mytologiske vesener fra alle kanter.
De gjør Kratos så… fordømt… forbanna. Argh! Drepedøknuseslaktehat!!! Ok, pust rolig inn. Rolig ut igjen. Phu. Ah, bedre.
Jeg visualiserer en blomstereng. Hører vinden leke med bladene, føler solen varme kroppen mens jeg ligger i det duggfriske gresset. Jeg er i ett med naturen, og føler roen omkranse meg som en smektende bris. Alt er harmoni og velvære, alt er… klissete sikkel og dårlig ånde?
Flott, nå er jeg omkranset av et dusin deformerte minotaurer med sverd. Helt glimrende. Noe sånt skjer hver bidige gang jeg prøver å meditere litt. Møkk. Jeg hater dem sånn! Hat!! Drep! Aarrghh!!
Etter å ha kjempet seg opp Mount Olympus og kverket gudenes konge Zeus i «God of War III», er det ikke mye annet å gjøre enn å gå tilbake til start. «Ascension» er en forløper som utspiller seg ti år før hendelsene i det første «God of War».
Alt starter rundt et halvår etter at Kratos slaktet kone og barn, i et rabiat raptusanfall som har preget hele serien. Vår spartanske venn befinner seg nå lenket fast i Aegaeon, der han kan belage seg på et par evigheter med tortur i regi av de tre furiene.
Den første av disse kaklende furiene, Megaera, gjør en heller lusen jobb – så det tar ikke lang tid før Kratos er tilbake i frihet, og like frådende sinna som vanlig.
UTDRAG FRA KRATOS’ DAGBOK DAG 2:
Hurra, nå er jeg fanget inni kjempen Aegaeon, en svær rakker med massevis av hender og dårlig intimhygiene. Lukter ikke helt godt her, det kan jeg love deg. Jeg husker ikke helt hvordan jeg havnet her, men tipper det hadde noe gjøre med krigsguden Ares. For en dritt, han skal få sitt senere! De greske gudene suger. Er det rart jeg er ateist?
Blir ikke særlig vanskelig å bryte seg løs herfra, men noe sier meg at jeg kommer til å måtte overvinne rundt tre furier, en masse digre udyr, flere tusen småkryp, ildsprutende drager og minst et sjøuhyre før jeg får slappe av litt. Stress gjør meg alltid irritabel. Det og lavt blodsukker.
Et av trinnene i sinneterapien er å sette ord på følelser, og dermed lære seg å kontrollere dem – så jeg kommer til å oppdatere denne dagboken jevnlig når jeg har noen minutter til overs.
Som vanlig må Kratos kjempe seg igjennom et utall av udyr i forskjellige størrelser for å komme seg videre gjennom de spektakulære områdene. Perspektivforandringene og de «Shadow of the Colossus»-inspirerte bossene er tilbake, som en videreføring av titanene vi møtte i «God of War III».
Miljøene føles mer varierte denne gangen, og er som vanlig utsøkt designet. Men man løper fortsatt i rigide, fastlagte løyper som sjelden gir deg sjansen til å utforske omgivelsene. Man kan finne noen halvveis skjulte kister som byr på orbs i ymse farger, men du behøver ikke lete særlig grundig for å finne dem.
Når det gjelder grafikk er dette fullt på høyde med forgjengeren, og overlegent det aller meste i sin stil. Når det gjelder spillbarhet har det imidlertid skjedd skuffende lite siden sist.
UTDRAG FRA KRATOS’ DAGBOK DAG 3:
Dette med å skrive dagbok var en dårlig ide. Sidene er jo fulle av blod, og noe som enten er furie-hjernemasse eller avføring. Er ikke helt sikker, egentlig. Måtte rive ut flere sider, så skitne var de. Æsj.
Uansett, her er det full rulle. I går slaktet jeg 4719 beist, klatret opp rundt fjorten kilometer med stige, red på mekaniske kjempeslanger og dengte opp så mange skattkister at jeg skrapet opp det ene håndleddet. Gjør skikkelig vondt, da. Gjør meg skikkelig irritert. Argh! Det er mulig at denne sinneterapien fungerer litt, allikevel.
Ikke misforstå, jeg hater fortsatt alle jeg møter kjempe-kjempemye – men i det siste er det som om litt av entusiasmen i hatet mangler. Føler det går litt på rutine, liksom. Mye i den samme tralten.
Kampsystemet er såpass gjennomarbeidet at det for så vidt ikke trenger noen store nyvinninger, og det brede utvalget av komboer tilbyr litt dybde.
Dette er fortsatt en skikkelig knappemoser, og i 2013 føles det ikke særlig imponerende at så mye av spillet fortsatt baserer seg på knappesekvenser - der man er mer opptatt av å trykke på de rette knappekombinasjonene enn å få med seg hva som skjer på skjermen.
Som en variasjon fra alle «quick time»-greiene har man også valgt å sprite opp bosskampene med noen øyeblikk der Kratos blir slått apatisk mens røde piler blinker. Det hadde trolig fungert litt bedre hvis anmelderkopien var utstyrt med en bruksanvisning som forklarte hva i alle dager det er meningen at man skal gjøre. Bare stå der til han dør, åpenbart.
Veldig, veldig frustrerende! Sånne problemer blir forhåpentligvis fikset i den versjonen som ender opp i butikkene, sammen med en håndfull av små feil jeg opplevde i løpet av spillets gang.
UTDRAG FRA KRATOS’ DAGBOK DAG 4:
Kjære dagbok. Jeg tilbrakte morgentimene i nærkamp med en ildsprutende drage. En seig rabagast, men jeg hatet den ikke på langt nær like mye som jeg pleier å gjøre. Kanskje denne terapien er i ferd med å gjøre meg mer balansert og tolerant? Eller kanskje jeg bare er sliten?
Jeg føler jeg har gjort det samme i en evighet. Løper rundt i disse enorme områdene, som til tross for størrelsen er veldig avgrenset. Jeg dreper udyr, klatrer og åpner nye områder, yada yada yada. Er dette alt tilværelsen tilbyr en spartansk enkemann? Det hele føles så tomt og meningsløst. Bah, jeg er sikkert bare litt utbrent.
For all del, «God of War: Ascension» er fortsatt en skikkelig intens spillopplevelse, med fint få dødpunkter. Sexscenene og kvinnemishandlingen er tonet kraftig ned (vi får møte noen toppløse nymfer i starten, men ikke noe minispill-snusk denne gangen), mens drapene er til tider sykt gørrete.
Det er fortsatt fryktelig tilfredsstillende å slakte fiender på hemningsløst brutale måter. Men det er neppe et godt tegn at jeg har fint lite å si om «God of War: Ascension» som jeg ikke allerede har sagt om de tidligere spillene i serien.
Kratos har nå muligheten til å huke tak i motstandere med kaosbladene, og denge dem veggimellom. Man kan sparke fiender og rappe våpnene deres, samt styre Kratos gjennom hindringer når han sklir i nedoverbakke. Så vi får noen små, kosmetiske justeringer her og der, men det aller meste er uforandret.
Kratos har ikke ennå blitt en halvgud, så i teorien er han et dødelig menneske, selv om jeg ikke kan påstå at han dermed flommer over av medmenneskelighet og hjertevarme. Vel, Kratos kaster i det minste ikke forsvarsløse piker i dødsfeller denne gangen, så babyskritt.
UTDRAG FRA KRATOS’ DAGBOK DAG 5:
Dette har vært en innholdsrik dag med mye slakt. Ble angrepet av en horde med insekter, en av dem bet meg, også. Hater dem!
Før lunsj dyttet jeg bort en slave som var i ferd med å bli spiddet av et spyd, og det føltes faktisk ganske bra å hjelpe noen for en gangs skyld. Ikke like bra som å røske hodene av fem dusin geitemenn, men allikevel. Hmm, fikk lyst på geitost nå.
Jeg har ikke tall på hvor mange ryggrader jeg har revet i stykker, hvor mange udyr jeg har sløyet på tvers, hvor mange latterlig overdimensjonerte monstre jeg har flerret opp. Dødsskrikene deres burde få sjelen min til å smile, men alt jeg føler er nummen likegyldighet - og et snev av deja vu. Har ikke noe særlig med matlyst for tiden, heller. Trenger en ferie.
Er det i seg selv noe negativt at «Ascension» følger formelen, og gir oss akkurat det samme som vi har fått tidligere i «God of War» serien? Nei, ikke nødvendigvis. Trygt kan være godt.
Men det er et ankepunkt at spillmekanikken har forandret seg så minimalt siden serien startet for åtte år siden. «God of War III» kunne skilte med en episk historie og en fabelaktig åpning, og var dessuten det første spillet i serien til PlayStation 3 – så det var lett å la seg blende av grafikkoppgraderingen.
«Ascension» mangler den samme «wow!»-faktoren, men for mange er mer av det samme sikkert mer enn nok.
UTDRAG FRA KRATOS’ DAGBOK DAG 6:
Tror jeg drepte innmari masse skapninger i dag, deriblant en diger elefantmann, men husker ikke helt. Dagene sklir inn i hverandre. De greske gudene kan dette med arkitektur, det skal de ha.
Konstruksjonen av disse praktbygningene må ha tatt vanvittig lang tid, selv om fokuset ser ut til å være mer på form enn funksjon. Uansett. Det er neppe et godt tegn at jeg er mer opptatt av omgivelsene enn hva som skjer i dem.
Jeg prøver å ta meg tid til minst fem minutter med meditasjon før leggetid, og fikk en slags åpenbaring i går kveld. Fiendene mine har jo også følelser, drømmer og håp, akkurat som alle oss andre. De greske gudene gjør sikkert sitt beste, så det er ingen grunn til å være så rasende på dem. Vi gjør jo alle våre feil. Ingen er perfekte.
Jeg tror dette er et gjennombrudd. Sinnet er borte. Sove nå.
Sonys Santa Monica Studio har trolig valgt å fokusere mesteparten av kreativiteten på den nye flerspillerbiten, som vi kommer tilbake til i en separat vurdering litt senere.
Man kan forestille seg at Sony hadde vært best tjent med å spare «God of War: Ascension» til neste år, og gjøre det til et lanseringspill til PlayStation 4. Da hadde trolig den oppgraderte grafikken vært tilstrekkelig til å distrahere oss fra å mangelen på nyvinninger, sånn som sist.
Neste gang vi møter spillverdenens største sinnatagg, håper jeg uansett at Kratos står overfor større omveltninger. At denne spillserien våger å gå noen nye veier. La gå at forandringer ikke nødvendigvis er forbedringer, og stort sett gjør folk misfornøyde.
UTDRAG FRA KRATOS’ DAGBOK DAG 7:
Da jeg sto opp i dag tidlig så jeg en kamilleblomst, og i lyset fra soloppgangen var den så nydelig at jeg bare brast sammen i gråt.
Da jeg sluttet å hulke var det mørkt igjen. Tennene mine forteller meg at alt liv i universet henger sammen, og hvis man skader så mye som en flue skader man bare seg selv. Jeg vil ikke skade meg selv lenger.
Jeg har laget en pike av halmstrå, og vi skal klemme hele natten. Kjærlighet er overalt. Hendene mine er fulle av sterke farger. Stjernene synger for oss. Kom, la oss danse.
UTDRAG FRA KRATOS’ DAGBOK DAG 94:
Hoisann, skal hilse og si at giften som de iltre furie-insektene spytter ut er sterk så det suser i serken. Vet ikke helt hva som skjedde de siste ukene, men jeg våknet opp i dag med blomster i håret, pels mellom tennene og fletter i fippskjegget. Ikke spør.
Føler meg skikkelig uthvilt, og klar for tokt. Har fått tilbake mitt brennende hat for absolutt alt som eksisterer, det er jo positivt. Har bestemt meg for at dette med sinneterapi er en like dårlig idé som å skrive dagbok. Til den som måtte lese dette: ta vare på deg selv. Din hengivne, hevngjerrige venn Kratos. P.S. måtte du lide, skrikende av tusen pinsler!
NB! «God of War: Ascension» er ute til PlayStation 3 13. mars. Vi kommer tilbake med en gjennomgang av flerspillerbiten.
