(PressFire.no): I min «Halo»-karriere har jeg jublet meg gjennom originalen, kost meg med oppfølgeren og bortimot kjedet meg gjennom nummer tre.
«ODST» prøvde å sprute ny gnist inn i serien, men greide det ikke helt – og «Reach» var også bare helt ... alright.
Serien har etter hvert blitt liggende som en slags pløsete og velprodusert grandis i spillovnen. Ikke lenger veldig relevant som skytespill-innovator, ei heller mediets sci-fi-Magnum Opus.
Alle har spilt de, men veldig få jeg kjenner mener de siste spillene er vanvittig bra.
Det er synd.
Derfor var det helt greit for meg at Bungie motvillig lot stafettpinnen gå til utvikler 343 Industries, og det har gitt umiddelbare resultater – i hvert fall ved første øyekast.
Ikke nyskapende greier
For spillet er vanvittig pent å se på. Mye penere enn Bungie noen gang har fått til.
Samtidig skjer det mer på de etter hvert større og større banene, som smykkes med utsikter vi ikke har sett maken til siden originalen slo pusten ut av oss for 11 år siden.
Men la oss hoppe noen måneder tilbake, til E3 i år. «Halo 4» ble vist frem til stor ståhei under Microsofts pressekonferanse.
Det som bet seg fast var et langt større fargespekter, en mer markant følelse av å være inni en hjelm og det som lignet på utskiftbare visirer som viste verdenen på forskjellige måter.
I fjor ble det også klart at 343 hadde headhuntet prominente utviklere fra Sonys Guerrilla Games («Killzone») og Nintendos Retro Studios («Metroid Prime»), så det var ikke overraskende da folk begynte å trekke paralleller til sistnevnte.
Det gnistret i hvert fall godt i tankegangen min – tenk om 343 drar serien i en slik retning, med større områder som kan utforskes, samtidig som seriens vanvittige action fortsatt er intakt?!
Slik er det på ingen måte blitt.
Action-action-action
Det virker dessverre som utviklerne ikke har lyst (eller lov) til å gjøre noe sånt.
Serien som jeg føler så desperat trenger ny giv får intet slikt her. Visiret vi så i sniktitten er ikke noe annet enn en annenrangs power-up du heller vil bytte ut med et skjold eller jetpack slik at du lettere kan knerte hundrevis av grunts, elites og en helt ny rases versjoner av disse.
Som i forgjengerne blir du, selv om områdene forandres, kastet til ulvene igjen og igjen. «Clear the area of enemies and proceed», «Man the turrets» og «We need to activate two switches to proceed, og selvfølgelig har vi to store piler som viser hvor de er» kaster en umiskjennelig pekefinger mot hele hovedgrunnen til at jeg har blitt smått lei seriens enkeltspiller.
Etter endt historiedel har jeg drept en utrolig mengde fiender på de fem-seks timene det tar, kan statistikken fortelle meg.
Det blir så hjernedødt. Jeg har slåss mot disse fordømte gruntsene i fem spill tidligere. De er ikke blitt smartere (om noe; enda mer villige til å drepe seg selv) med årene. Jackals-ene står fortsatt med skjoldene sine og er irriterende. Brutene har fortsatt et energiskjold du vet nøyaktig hvor mye tåler før du klemmer til med en geværkolbe.
Hunterne kan du bare skyte i ryggen.
Jeg har spilt dette FØR.
Selv en i utgangspunktet råkul sekvens ombord på en enorm terreng«bil» surnes litt – for det ligner mistenkelig på en viss sekvens i «Gears of War».
Ny fiende, på en måte
Midtveis ut kommer det en helt ny rase inn i bildet (har vi ikke opplevd dette før?), men disse fiendene er ganske like de vi allerede slåss mot.
Én liten og enkel type, én litt større med energiskjold og én versting som kan være litt vrien.
Historien fortelles også så raskt, så oppstykket, og så komprimert at det er vanskelig å synes mye om den. Ut i fra introfilmen skulle en tro at historien skulle følge en helt annen rute enn den gjør, men den prøver å følge en liten spaghetti av løse ender. Det er tydelig at det kommer flere spill.
Har du spilt de tidligere spillene uten å lese alt av logger eller fått med deg en del historiepek fra de forskjellige «Halo»-bøkene, blir det dermed vanskelig å henge med i svingene.
At Forerunners-rasen har en helt godtepose med intriger og plottvister det er vanskelig å holde rundt danner sikkert et greit grunnlag for de neste to spillene (som allerede er annonsert), men jeg føler jeg heller vil få med meg dramaet som utspiller seg mellom Master Chief (John) og hans kunstige intelligens-ledsaker Cortana, som er vært aktivert lengre og samlet mer informasjon enn programmet sitt tåler – og derfor holder på å miste forstanden.
Problemet her er at vi ikke får se noe særlig av samspillet mellom de to figurene før helt på slutten av spillet, og når John er en behjelmet inkognito i både utseende og stemmeleie, blir det vanskelig å kjenne noe som helst til det følelsesregisteret 343 Industries prøver å trykke mellom linjene at han har.
Master Chief er villig til å gjøre alt for Cortana – men hvem er han egentlig?
Hvorfor er han villig til dette? Alt av bakgrunnsinfo jeg kan sjekke opp på «Halo Waypoint», lese i bøker og på terminaler i de tidligere spillene føles litt platt og vanskelig å huske når «Halo 4» prøver å fortelle sin historie på så kort tid.
Bra skyting, heldigvis.
Det enkeltspillerdelen mangler i nytenking og grep om historien tar den heldigvis igjen i at det hele føles bra.
Både kjøretøy (inkludert en ny mech-variant kalt «Mantis» som virkelig sparker rumpe) og skyting sitter som støpt. Kontrollene er også akkurat like helstøpte som vi er vant til.
Den nye rasen bringer også med seg en håndfull spennende våpen og særegne design på baner som både imponerer og begeistrer. Som seg hør og bør kan du også spille hele greia i co-op både i splittskjerm og online. Bra!
Problemet mitt blir litt av det samme som jeg har med «Call of Duty»-serien. Jovisst er det kult med action og mengder med fiender, og alt føles helt greit spillmessig – men noen ganger blir det for mye.
Rett før rulleteksten durer avgårde med hundrevis av mennesker som har jobbet på denne gigantiske produksjonen, takker 343 Industries for tilliten fansen har gitt de.
Jeg føler ikke tilliten er gjort til skamme, for 343 har ikke bommet på blinken, men her skal utviklerne få et tips fra meg: Utvid horisonten. Gjør noe annerledes.
For at «Halo»-serien skal kunne vokse til å være noe annet enn en sci-fi-gunfest må dere se på lignende spill som greier å balansere knivskarp action med rolige partier annet enn cut-scenes som prøver å tvinge følelser på spilleren med gneldrende fiolin og strupesang i bakgrunnen.
Spill som «Half-Life», «Metroid Prime», «Bioshock», «System Shock» og mange fler.
Se og lær, 343. For dere har fortsatt en ny trilogi – og et etter hvert bra og fyldig univers – dere skal bringe videre. Og jeg tror sannelig det kan funke om godvilja legges i det.
Multiplayer er best, og litt «Call of Halo»
Sammenligningen med «Call of Duty» kan vi dra litt over til flerspillerdelen også.
Misforstå meg rett, for selve grunnpakken kan føles særdeles lik «Halo: Reach» til tider – selv om det er nye baner, våpen og ekstrastæsj – men hovedmodusen heter nå Infinity Slayer, og er tydelig inspirert av Activisions skytespillserie.
For her er det kill cams, care packages, perks og loadouts (med litt andre navn). Personlig liker jeg dette bedre enn den vanlige varianten.
Heldigvis for de som begynner å grine på nesa over alt dette kan du enkelt og greit bare velge en modus som ikke har alt dette eller kjøre i gang en custom-runde. Det er altså helt valgfritt for puristene, og det tror jeg er et smart trekk.
Etter hvert som du går opp i nivå låser du opp kraftigere våpen og bedre utstyr som gir deg en liten dytt foran andre, og det er medaljer og opplåsbare ting å finne overalt. Det vil ta deg rimelig lang tid å skulle få tak i alt her.
De fleste modusene du kjenner fra før er også tilbake, noen i oppussete versjoner. For eksempel kan du nå skyte med magnumen når du bærer et flagg i Capture the Flag (eller Flagnumen som den heter, hirr). Det aller meste er blitt tweaket noe, og som regel til det bedre.
Det er vel på sin plass at jeg innrømmer at jeg suger bjelle i «Halo»-spillene online. Om jeg oppnår å ta flere av dage enn jeg selv dør blir det luftgitarsolo under loadingskjermen tilbake til menyene, men som regel blir jeg kvestet nok til at ragequiten ikke ligger langt unna.
Det er med andre ord en engasjerende affære å vandre ut på interwebben med spartan-rustning nok en gang. Bare ikke forvent at hjulet er funnet opp på nytt – det er heller pusset og finslipt som aldri før.
Kommer med enda et spill
Samtidig får vi også servert «Halo»-universets svar på «Spec Ops»-oppdragene vi finner i «Call of Duty».
Disse, kalt «Spartan Ops» lar deg teame opp med to-tre andre spillere, eller gjøre alt alene, i en liten historiemodus stykket opp i sesonger.
Den første sesongen fortelles over ti episoder (hver med fem oppdrag), alle med egne cut-scenes og, for å være knusende ærlig, en historie som følger en gruppe mennesker som er hakket mer interessante enn det hovedhistorien leverer.
Vi blir med i en ny Spartan-gruppe kalt Majestic Group og får bli med på deres stasjonering ombord på flaggskipet til menneskerasen idet de angriper en fiendeverden.
Microsoft skal slippe én slik episode i uka i ni uker etter lansering, og vi får garantert se flere sesonger utover årene som kommer.
Et herlig tilslag til serien, og den øker levetiden betraktelig gjennom å (på en måte) tilby enda et «Halo»-spill sammen med «Halo 4». At du tjener poeng til online-figuren din og låser opp de samme tingene som når du spiller mot andre er prikken over i-en!
Starten på enda en fin reise?
Så – en firer på terningen av type sterk, altså. Du får mer enn du skulle tro ved første øyekast, men samtidig skuffer det litt.
En visuelt nydelig godteskuff der noen har sølt et og annet bittert drops oppi. Det minner i så måte mye om «Halo: Reach». Et helt alright spill.
Enkeltspillerdelen gjør jobben litt for dårlig, mens flerspilleren hekter som vanlig.
Samtidig som jeg har litt vanskelig for å se hva 343 kan tilføye flerspilleren i neste omgang annet enn nye baner, litt mer finpuss og et og annet nytt våpen, blir det spennende å se hva de kan få til nå som grunnstenene og det tekniske bak allerede er lagt.
Det er også noe de selv skriver i sin takk til fansen: «Every Great Journey begins with a single step». Vi får se da, hvor great det blir.
«Halo 4» kommer i butikkene 6. november. Spillet er eksklusivt til Xbox 360. En «Halo Waypoint» app som inneholder alt av informasjon om serien er også gitt ut til mobil og tablets.
