(PressFire.no): Vel, god jul til oss alle. For her kommer en gavepakke fra nissene i 343 Industries, som gir oss en essensiell del av spillhistorien med nye hjulkapsler og mye bonevoks.
Jeg vet ikke hva det sier om tingenes tilstand at årets desidert største, eksklusive utgivelse til Xbox One er en samling av saker vi har spilt før – men for en samling dette er! Hele soga om Master Chief dandert på et sølvfat, som en skinnende juvel full av blandede metaforer.
Uten disse spillene er det tvilsomt om Xbox engang hadde fått fotfeste.
For femten år siden stjal Microsoft hele «Halo»-merkevaren fra under nesa på Steve Jobs, og sikret seg et lanseringspill til sin flunkende nye Xbox - som kom til å definere konsollen deres gjennom flere generasjoner. Bungie-vidunderet «Halo: Combat Evolved» dro for alvor skytespillsjangeren inn i en ny arena, og ble starten på et popkulturelt fenomen.
Tilbake til spillfremtiden
Har du et forhold til spill har du trolig også et forhold til «Halo»-serien. For undertegnedes del startet det forholdet på vårparten 2002, da Microsoft inviterte en håndfull journalister til å prøve ut deres kommende spillkonsoll. Undertegnede var ikke hundre prosent overbevist, og var allerede strålende fornøyd med min PS2.
Men blant spillene vi fikk prøve ut var en flunkende ny FPS-tittel som ikke liknet på noe annet jeg noensinne hadde sett. Det føltes som en forsmak på fremtiden; og dumpet meg ned på en merkelig romstasjon med vakker natur, full av iltre romvesener som drepte meg flere ganger før jeg skjønte hva i helvete som skjedde.
Og der ble jeg sittende, totalt fascinert, helt til pressedamen varsomt dyttet meg bort mens en lang kø med kollegaer sendte meg irriterte skråblikk.
Det tok flere år før jeg virkelig fikk satt meg ned i dette universet igjen, da med en fin spesialutgave av «Halo 2» kjøpt brukt i Spiderman-butikken i Oslo (milde Kristus, som jeg savner den sjappa!).
Og nå, ti år senere, er det som om tiden har stått stille.
Jeg tipper at de aller fleste som kjøper «Halo: The Master Chief Collection» har liknende minner, og allerede vet hva som venter dem. Så det er ingen grunn til å summere opp den stadig mer komplekse historien som spenner over disse fire spillene, eller legge ut om hvordan flerspillerbiten revolusjonerte multiplay på konsoll.
Spill- eller markedsføringsfenomen?
Du vet hva du får her, og du får usedvanlig mye for pengene. Sånn i ettertid er det allikevel lett å glemme akkurat hvor mye «Halo» har betydd for hele spillmediet, hvor vanvittig mye som har forandret seg på tolv år – og hvor dønn solid fundament serien er bygget på.
Du kan gnukke og gni på grafikken til den skinner som en rubin, men alt er fåfengt hvis ikke selve spillmekanikken fortsatt fungerer. Og det gjør den så til de grader i «The Master Chief Collection».
Ekte kvalitet er tidløs, men har ofte godt av litt polish.
Her er noen spredte eksempler fra den veldig omfattende pressepakken undertegnede fikk tilsendt: over 60 millioner «Halo»-spill er solgt på verdensbasis, og serien har skapt et medieimperium som hittil har tjent inn over 27 milliarder kroner.
Spillserien har sanket over 740 bransjepriser, deriblant drøyt hundre «Game of the Year»-utmerkelser.
Ifølge «Guinness rekordbok» er «Halo» dessuten den fremste spillserien i verdenshistorien, som har slått alle mulige salgsrekorder.
Kritiske røster kan hevde at dette i like høy grad er et markedsføringsfenomen som et spillfenomen, men ingen kan benekte hvor innflytelsesrik serien har vært. Enkelte har kalt den spillverdenens motsvarighet til «Star Wars», men la oss ikke gå helt av skaftet her.
«Halo»-serien har sine bølgedaler, sine opp- og nedturer og sine feilvurderinger. Den har med årene vokst seg stadig større og mer episk, ikke nødvendigvis bedre – men samlet i en pakke er serien nærmest uovertruffen.
Over hundre kart
Vi kunne ha snakket mye om hvordan «Halo»-serien forandret hele landskapet i spillbransjen, på godt og vondt, men før vi virkelig starter kan det være en god ide å summere opp hva vi faktisk får servert i denne samlingen. Nærmere bestemt:
«Halo» en til fire med nyoppusset grafikk, i 60 FPS. Alle med unntak av «Halo 2» har en oppløsning på 1920x1080p («Halo 2» har «bare» 1328X1080), og kommer utstyrt med tidligere tilgjengelig ekstramateriale (bortsett fra «Spartan Ops»-oppdragene til «Halo 4», som slippes i en separat oppdatering i løpet av desember).
Vi får også over hundre flerspillerkart, utstyrt med alle tenkelige opsjoner og valgmuligheter.
Etter hvert får vi dessuten tilgang til den nye miniserien «Halo: Nightfall», som er produsert av Ridley Scott. Den vil bli tilgjengelig for strømming via «Halo»-kanalen på Xbone, sluppet episodevis i tiden frem til flerspiller-betaen på «Halo 5: Guardians» - som kommer tredje juledag.
Den glemte jeg visst å nevne, men er også en del av dealen her.
Lag spillelister
Det vi derimot ikke får er avleggerne «Halo 3: ODST», «Halo: Reach», «Halo: Spartan Assault» eller «Halo Wars». Vi får heller ikke miniserien «Forward Unto Dawn», anime-samlingen «Halo Legends» noen av tegneseriene fra dette universet, eller en egen menyopsjon som tvinger 343-teamet til å komme hjem til deg og ta oppvasken.
Men det får vi leve med. Skal ikke se bort ifra at i alle fall «ODST» og «Reach» får en overhaling i forbindelse med tiårsfeiringen til «Halo 3», som er den minst polerte i denne samlingen. Så kanskje vi kan se frem til en ny pakke i 2017?
Det er uansett umulig å klage over mangel på innhold i «The Master Chief Collection». Hvis undertegnede skulle ha testet ut absolutt alt her fra begynnelse til slutt hadde anmeldelsen kommet en gang på vårparten, men en av de store fordelene med denne gavepakken er at man kan håndplukke oppdragene fritt, og prøvesmake på det man vil.
Alt er låst opp fra første sekund, så man står umiddelbart fritt til å gjøre akkurat hva man har lyst til.
Man kan lage egne spillelister med seriens mest actionfylte oppdrag, hoppe rett til personlige favoritter og stokke om rekkefølgen etter hjertens lyst. Blasfemisk som det måtte være.
Bygger ut «Halo 2»
Menysystemet er veldig oversiktlig, og er bygget rundt filosofien at alle de fire spillene er deler av en større historie. Hvilket av disse kapitlene du foretrekker er nok påvirket av når du oppdaget «Halo»-serien, men selv holder jeg en knapp på toeren.
Den ender med et gedigent antiklimaks, og hoppene mellom Master Chief og The Arbiter føles litt umusikalske – men det var samtidig her serien virkelig fant formen, og for alvor begynte å utvikle den kompliserte mytologien.
Det er også «Halo 2» som har fått mest oppmerksomhet i «Master Chief»-samlingen, så til de grader at de tre andre nærmest er å regne som ekstramateriale.
«Halo 2» hopper to generasjoner frem, og har fått en totaloverhaling i stil med hva første spill fikk til sin «Anniversary»-utgave i 2011.
En veldig ambisiøs remaster med en ny grafikkmotor, nye lydeffekter samt et nyinnspilt musikkspor fremført av San Franciscos symfoniske orkester og et digert operakor.
Man kan når som helst svitsje mellom den gamle utgaven av spillet og den nye (ja, det er snakk om to forskjellige spillmotorer), noe som understreker at lydsiden har fått en like stor overhaling som den visuelle.
«Halo 2» har også fått en drøy time med nye mellomsekvenser, skapt av animasjonsstudioet Blur. All dialog og handling er uforandret, men dataanimasjonen har tatt et enormt sprang – og er et godt argument for at planene om en kostbar «Halo»-film bør gjenopplives. Gjerne av Blur.
Tråkker ikke på tærne
Oppgraderingene i «Halo 3» og «Halo 4» er ikke på langt nær like omfattende, selv om de gjør et hopp til 1080p.
Førstnevnte er samlingens minst visuelt imponerende, men har alle fall bedre lyssetting.
Ikke så overraskende at «Halo 4» ser fordømt bra ut, dette var tross alt et av de mest visuelt innbydende spillene til 360. Det er allikevel bemerkelsesverdig at to år gamle «Halo 4» ser ut til å være skapt for den nye generasjonen, og kunne ha vært et flunkende nytt Xbox One-spill.
Hver eneste lille forandring og justering på disse fire spillene er gjort med omtanke, vel vitende om at fansen ville rase hvis de tok seg for store friheter. Så fremfor å gjøre radikale forandringer har 343 Industries (sammen med medhjelpere i Saber Interactive, Certain Affinity og Ruffian Games) isteden utført respektfulle oppgraderinger for inngi illusjonen av at tiden har stått stille.
Favorittøyeblikk
Ok, det er elementer her som unektelig tilhører fortiden. Ikke minst mannen som står i sentrum for alt: John-117. Master Chief himself.
En ikonisk skikkelse, udiskutabelt. Men samtidig et relikt fra den tiden spillfigurer helst ikke skulle ha noen markant personlighet, sånn at spilleren kunne projektere seg selv inn i hendelsene.
Vi aldri særlig godt kjent med fyren i løpet av disse fire spillene; han forblir en enigma uten sterke særtrekk, foruten en av verdenshistoriens feteste hjelmer.
Jeg vil ikke påstå at «Halo» skaper et personlig engasjement med den samme kraften som for eksempel «Mass Effect»-trilogien, men serien er full av minneverdige øyeblikk.
Gåsehudfølelsen da man for aller første gang tar skrittene ut på sirkelformede Alpha Halo. Tidspunktet da man oppdager at Guilty Spark prøver å manipulere Master Chief til å gjøre noe veldig dumt. Klimakset i «Halo 3», og Cortanas rørende redningsaksjon i fireren. Du har sikkert dine egne favorittøyeblikk, det er nok å ta av her.
Før vi avslutter: det er vanskelig å si noe definitivt om tekniske problemer, siden anmelderkopien kom et stykke før «dag 1»-oppdateringen på tjue giga var tilgjengelig. Så vi får håpe at den renser ut litt rusk fra maskineriet.
Undertegnede hadde problemer med et par usynkrone mellomsekvenser i «Halo 2», med nedlastningen av den fordømte oppdateringen (som låste seg på 75 prosent, og deretter forsvant sporløst noen timer før deadline. Argh!) og med filmklippene som skal være tilgjengelig via Xbox-kanalen.
Her skal man bl.a. kunne se flere filmsnutter og en dokumentar om «Halo 2» - men uansett hva jeg trykket på her poppet det kun opp en plagsom trailer for «Halo: Nightfall». Bare oppstartsproblemer, forhåpentligvis.
Det sies at man aldri kan gå tilbake, noe som vanligvis stemmer bra når det gjelder gamle spillfavoritter. Ingenting dreper den nostalgiske godfølelsen kjappere enn å sette seg ned med et spill man elsket i yngre dager, bare for å oppdage at tidens tann har gnag det istykker.
Så til syvende og sist føles «The Master Chief Collection» hundre prosent som «Halo»; sånn som vi husker disse spillene fra gamle minner – om ikke nødvendigvis sånn som de egentlig var. Den tekniske renoveringen gir disse klassikerne lengre levetid, og mange av oss kommer sikker til å spille dem i mange år fremover. Ikke minst takke en av de mest omfattende flerspillerpakkene som noensinne er sluppet på konsoll.
Du kommer uansett ikke til å få en bedre deal enn dette i år, eller like mye spill for pengene. I alle fall ikke før neste Steam-salg. Det er sannelig mer enn nok å kose seg med her frem til «Halo 5» slippes!
NB! «Halo: The Master Chief Edition» slippes til Xbox One 11. november.
