(PressFire.no): For de som følger med på hva som putrer og koker i det uavhengige norske spillutviklermiljøet, vil sannsynligvis navnet Rockpocket Games lyde kjent.
Hvis ikke har du kanskje spilt «Laser Puzzle» eller «The Package» på smarttelefonen uten å vite at gjengen som står bak ikke bare er norske, men også tilsynelatende på vei opp og frem.
Og selv om storparten av cv-en deres hittil består av reklamefinansierte mikrospill («Madcon – In My Head», «Mr Melk Winter Games») prøver de seg heldigvis i denne omgang på noe litt annet enn såkalte «advergames».
Spillet heter «Shiftlings» og er en rendyrka nøtteknekker med islett av potensielt krevende samarbeidsspilling.
Hovedpersonene, om de kan kalles det, består av to ikke helt sylskarpe kompiser fra det ytre rom. Den ene heter spiller 1 og den andre heter spiller 2.
Hovedegenskapen ved disse to er at de kan veksle mellom å være oppblåst eller ikke. Ved et knappetrykk kan med andre ord spilleren bytte størrelse på en av figurene for å komme seg videre i løypa.
Aberet er imidlertid at kompisene deler samme oksygenslange og derfor er tilkoblet hverandre til enhver tid.
Sett fra siden styrer man derfor begge figurene på samme tid (eller én figur hver hvis dere spiller sammen) og må hele tiden ta stilling til hvor våre «Knoll" og Tott» er plassert i terrenget. Den minste av de to kan i tillegg dra nytte av badeballfasongen til nummer to ved å bruke drakten hans som springbrett.
Konseptet kan virke ganske velkjent, spesielt i de to første oppdragene hvor man henholdsvis veksler mellom stor og liten for å smette under lavganger, men det gikk ikke lange tiden før jeg måtte aktivere de små grå i håp om å tilbakelegge selv det første hinderet i brettene.
Et slags svevepanel fikk meg for eksempel til å forstå at den ene figuren kan holde den andre tilbake med oksygenslangen, for på den måten å forhindre at kompisen svever straka vegen opp i det elektriske taket.
Fiffig!
På grunnlag av denne dualiteten i spillflyten er det liten tvil om at «Shiftlings» vil nytes best med en partner eller partnerinne ved din side, men ta for all del i betraktning at begge partene kan bytte størrelse på figuren når som helst.
Da jeg eksempelvis gjorde et par forsøk på å gruse noen brett med en noe motvillig samboer endte det hele opp i høylytte uenigheter om hvem som var skyld i hva, noe som lett kan lede over i mer generell samlivsproblematikk.
Dette kan riktignok skyldes at jeg har testet en versjon på pc med et rimelig knotete kontrolloppsett.
Likevel: det er nettopp på grunn av disse høylytte uenighetene at samarbeidselementet virker såpass lovende. Lurifaksene i Rockpocket Games vet nøyaktig hva de holder på med.
Kanskje er det litt morsomt å ødelegge for hverandre i begynnelsen, men til slutt innser begge to at det som egentlig kreves er en koordinert laginnsats fra a til å. Om sluttproduktet klarer å holde på to skarpe hoders interesse hele veien igjennom, kan dette fort ende opp med å bli selve trumfkortet til «Shiftlings».
«Shiftlings» viste seg først i januar, hvor det stakk av med seieren i NM i Gameplay og var et av de norske spillene som ble demonstrert på årets Eurogamer Expo, ved siden av «Myriad» og «Teslagrad». Bare dette vitner om at spillet allerede har klart å fange en viss interesse hos både kritikere og sitt publikum.
Forståelsen for spillermentalitet og gåtedesign later tilsynelatende å være på plass, uten at min begrensede tid med spillet gjør meg i stand til å trekke konklusjoner om noe mer enn det grunnleggende.
Det skal imidlertid sies at to aha-øyeblikk i en såpass liten smakebit (6 brett) bærer løfter om gode ting i vente. At Rockpocket Games sikter seg inn mot digital lansering på samtlige hjemmekonsoller, deriblant Wii U og Xbox 360, legger ikke lista noe lavere.
Med dagens blomstrende indiemiljø og tilsvarende muligheter for digital distribusjon, er det i et sterkt konkurransepreget terreng «Shiftlings» vil befinne seg.
Fargerike og finurlige gåtespill finnes det mange av, for ikke å snakke om det enorme utvalget blant de andre sjangrene. Basert på førsteinntrykket tør jeg likevel å slutte at grunnlaget er solid, gåtene var varierte nok til å være smarte og at kravet om lagarbeid gir en ekstra spiss på opplevelsen.
Det vil ikke vises noen nåde i dommen av det ferdige produktet, men inntil videre veiver jeg iherdig det norske flagget for å stadfeste et lite, men uhyre viktig faktum: Jeg har trua.
