(PressFire.no): Til tross for at jeg aldri ble særlig hekta på «World of Warcraft», har jeg opp gjennom årene hatt stor glede av det fargerike «Warcraft»-universet.
Den gang jeg var en ung og lovende, men fattig student overlevde jeg for eksempel en hel påskeferie med brød bakt av halvspiselige ting jeg fant i skapet, vann og «Warcraft II» som eneste næring.
Den nyeste greina på «Warcraft»-familietreet er et digitalt samlekortspill, og det må sies først som sist at med mindre man liker denne sjangeren, er «Hearthstone» neppe spillet som gjør at man forandrer mening, uavhengig av hvor mye man liker «Warcraft».
De som gjør det, kan derimot vente seg noe fantastisk.
Sportslig siviliserte
I motsetning til de fleste forsøk på å oversette kortspill til et digitalt medium - som ofte er underholdende, men mest av alt gir lyst til å spille med ordentlige kort - er «Hearthstone» designet for en skjerm fra bunnen av.
En av fordelene digitale kortspill har over vanlige er at de kan spilles på nett.
Og internett er som regel stappet med folk som mer enn gjerne vil spille en runde eller to til alle døgnets tider.
Dette i skarp kontrast med min omgangskrets, der det etter hvert som folk har blitt eldre er blitt vanskeligere å finne individer som har fritid til den slags. Folk har av en eller annen grunn en tendens til å prioritere barn og jobb etter hvert som årene går.
«Hearthstone» er forøvrig en sann glede å spille online. Aldri har jeg opplevd et spill der både vinnere og tapere har oppført seg så sivilisert og sportslige.
Høy standard
Jeg liker å tro at det har sammenheng med at man må spille den kvinnelige magikeren «Jaina Proudmore» gjennom spillets obligatoriske men underholdende opplæringsdel, og at de mest motbydelige dustene som ofte tiltrekkes av konkurranser derfor faller av allerede her.
De har jo ikke en muskelbulende og barsk mannehelt å identifisere seg med.
Realistisk sett har det kanskje mer å gjøre med at spillet ikke har chatfunksjon, og at man dermed kun kan kommunisere med motspillere gjennom et forhåndsdefinert sett med høflige replikker.
En annen ting kortspill på data har, som deres papirbaserte ekvivalenter mangler, er animasjoner og lydeffekter.
Siden dette er en produksjon fra Blizzard, holder både den fargerike grafikken og det vertshusinspirerte lydsporet svært høy standard.
Spesielt lydeffektene fortjener å nevnes, da kommentarene som enkelte av kortene lirer av seg når de legges på bordet er hysterisk morsomme – selv etter at man har hørt dem flere ganger.
Enkle regler
De digitale kortspillene har derimot en rekke utfordringer har i forhold til sine analoge utgaver.
Markedslederen «Magic: The Gathering» er for eksempel basert på så høy grad av vekselvis effekt/respons-interaksjon mellom spillerne at det ofte er vanskelig å vite hvem sin tur det er med mindre man kan prate ansikt til ansikt.
Dette har vært forsøkt fikset på gode måter i årevis, men til dags dato har de forskjellige digitale variantene av spillet fortsatt enten begrenset brukervennlighet eller dybde i forhold til papirutgaven.
I «Hearthstone» er dette løst ved at regelsystemet er forenklet, slik at interaksjon frem og tilbake mellom spillere er kraftig redusert.
Man har også fullstendig kvittet seg med kompliserende ting som forskjellige faser i en runde og kort med graderte hastigheter.
For gamle «Magic: The Gathering»-veteraner kan det dermed ved første øyekast virke som om dybden i spillet er begrenset, men rent spillmekanisk er dette grepet en aldri så liten genistrek.
Tempoet er høyt
Selv om flyten i spillet er strømlinjeformet er den strategiske tyngden ivaretatt på andre områder, og ligger hovedsaklig i rekkefølgen ting gjøres på og plasseringen enkelte kort har til hverandre.
«Hearthstone» er som et resultat et intuitivt og lett spill å lære seg, med en digital spillflate som faktisk fungerer glimrende.
Den «psykologiske faktoren» som spiller en stor rolle i kortspill som poker, er for øvrig også ivaretatt på en lur måte.
Du kan hele tiden se hva motspilleren gjør på sin side av bordet ved at kortene som pekes på mens neste trekk vurderes, beveger seg eller lyser opp på spillbrettet i sanntid. Man kan dermed danne seg et mentalt bilde av motstanderens tankeprosess, som gjør det mulig både å lese, og til en viss grad også bløffe, vedkommende.
Det tar relativt kort tid å fullføre en runde, og tempoet er høyt med lite dødtid mens man spiller. Hvis noen bruker for lang tid på å vurdere sitt neste trekk, begynner en lunte å brenne i midten av bordet for å indikere at man bør skynde seg.
Dette gir den nølende spilleren den nødvendige motivasjonen for å gjøre seg ferdig, uten at det blir alt for stressende. Vanligvis er et spill over i løpet av ti-15 minutter.
Lite kjøpepress
«Hearthstone» er forøvrig «free-to-play», en finansieringsmodell som har en tendens til å ødelegge spill som ellers kunne vært gode.
Konseptet er imidlertid implementert på en smakfull måte i «Hearthstone».
Man blir for det første ikke bedt om å handle noe, eller spammet med mas om at det for øyeblikket er spesialtilbud på ett eller annet visvas i butikken.
Dessuten er spillet balansert slik at man strengt tatt ikke trenger å kjøpe noe for å ha glede av det.
Man kan blåse penger på pakker med tilfeldige kort for å supplere kortbasen sin, men det er egentlig ikke vits med mindre man er utålmodig. Det er nemlig fullt mulig å bygge samlingen sin sakte men sikkert via deltagelse i turneringer der disse kortpakkene uansett er premier.
Turneringer utspilles i såkalt «draft»-format. Det vil si at man setter sammen kortstokken man skal delta med ved å velge 30 av 90 kort fra en tilfeldig generert kortbase. Som regel vil denne kortbasen inneholde mange kort man ikke har i samlingen sin enda, og turneringer fungerer derfor også som en utmerket måte å få trening med nye kort på.
Fritiden blir truet
I turneringsarenaen vanker det også premier som øker i omfang og antall jo flere kamper man vinner, og man er alltid garantert en pakke med kort selv om man blir fullstendig danket ut.
Tilgang til turneringer koster imidlertid enten virtuelt gull, eller cirka 15 kroner i deltageravgift.
Virtuelt gull er noe man akkumulerer ved å vinne kamper i spillet, så i prinsippet er det mulig å finansiere turneringsdeltagelse helt og holdent kun ved hjelp av godt spill.
Men mitt inntrykk er at Blizzard har skalert premiestigen slik at de fleste nok vil føle behov for å legge igjen noen kroner før eller senere.
«Hearthstone» er jevnt over et spill jeg ikke kan finne noen alvorlige feil med. Det er morsomt, enkelt å komme inn i og kan samtidig kun bli dypere og dermed bedre ettersom det får utvidelser og mer innhold.
Jeg ser også for meg at når den planlagte utgaven for nettbrett kommer, vil spillet virkelig komme til sin fulle rett på en måte som vil være direkte truende for min personlige fritid.
PS: Spillet er lansert til pc og Mac. Nettbrettversjonen er planlagt lansert senere i år.
