(PressFire.no): På slutten av åttitallet vrælte Metallica ut om frihetens natur i sangen «Eye of the Beholder». De hadde nok ikke det samme i tankene som SSI og Westwood da de lagde dataspillet med samme navn to år senere.
Rollespill og metall gikk imidlertid hånd i hånd på begynnelsen av 90-tallet, så tittelen kan nok ha lokket en del metalldiggende, rollespillende tenåringer til å teste det ut.
Spillet «Eye of the beholder» er et rutenettbasert rollespill i førsteperson, men er ikke det første bidraget til denne sjangeren. Den æren går til «Dungeon Master», som kom ut tre år tidligere og på mange måter var mye mer revolusjonerende.
«Eye of the Beholder» er nok imidlertid det de fleste tenker på når de mimrer tilbake til gamle førstepersons rollespill på data. Sannsynligvis fordi det gjorde en god del ting veldig rett.
NB! Her kan du lese flere av våre retro-spillsaker.
For det første er det basert på regelsystemet til penn-og-papir-rollespillet «Advanced Dungeons & Dragons», som året før hadde kommet i en flunkende ny, brukervennlig og polert andreutgave.
For det andre hadde det en respektabel stamtavle. Spillet ble produsert av Westwood, et studio som enda ikke var spesielt kjent, men utgitt av Strategic Simulations Inc.(SSI).
Sistnevnte var allerede helter innen datarollespill for sin «Ultima»-lignende «Gold Box»-serie. Den startet med klassiske «Pool of Radiance», som også baserte seg på «Advanced Dungeons & Dragons».
For det tredje hadde det skikkelig god grafikk for sin tid. På slutten av 80-tallet var det Amiga som hersket på grafikkfronten, men rundt begynnelsen av 90 tallet begynte IBMs pc-maskiner å få fotfeste på grunn av VGA-grafikkkort som kunne vise opp til 256 farger samtidig.
«Eye of the Beholder» var et av spillene som klarte å utnytte dette veldig godt.
Det hele utspiller seg under byen Waterdeep i «Forgotten Realms»-universet. Dette er for øvrig det samme universet som senere rollespillklassikere som «Baldur's Gate» og «Icewind Dale» er satt til.
Her styrer du et ensemble bestående av selvlagde eventyrere, som hyres inn av de mystiske og maskerte «Lords of Waterdeep» for å undersøke skummel ondskap i katakombene under byen.
Kort tid etter at du og følgesvennene dine har tatt deres første steg ned i kloakken (som for øvrig har fargerike steinvegger og ikke ser spesielt skitten ut), kollapser inngangen. Den eneste veien videre er fremover.
Man beveger seg rundt i katakombene på samme måte som i moderne førstepersons skytespill, bortsett fra at man beveger seg med ganske store steg av gangen og bare kan vende i de fire kompassretningene
Det man kan se av verden rundt vises i et relativt lite vindu på skjermen. Landskapet er klikkbart, og man kan for eksempel åpne dører eller plukke opp ting som ligger på bakken. Resten av skjermarealet er dekket av ting som kompass, logg og portrettbilder av gruppa.
Mye av moroa var selve utforskningen, som ofte var en sosial greie. For spillet hadde ingen automatisk tegning av kart, her måtte man trå til selv med rutepapir og blyant.
Ofte ble det derfor til at man allierte seg med en kompis, slik at den ene kunne slåss og holde utkikk etter fiender, og den andre tegnet kart og orienterte seg. Slik hadde man jo også noen å diskutere med hvis man kom borti en gåte eller noe annet som krevde litt problemløsning.
Man måtte også passe på at alle medlemmene i gruppa tok til seg næring og med ujevne mellomrom finne seg trygge plasser å hvile på, slik at magikere og prester kunne pugge nye trylleformularer.
i 1991 kom spillets andre kapittel: «Eye of the Beholder II: The Legend of Darkmoon».
Oppfølgeren var relativt lik originalen, men hadde også mye nytt, som utendørsområder, mer interaksjon med figurer man møter underveis og jevnt over høyere kvalitet på grafikk og presentasjon.
Man kunne også importere en lagringsfil fra originalen da man startet spillet, og dermed fortsette sagaen med samme figurer, utstyr og erfaring som da man rundet eneren.
Etter hvert som den tredje oppfølgeren ble planlagt, oppsto det uenigheter mellom utvikleren Westwood og utgiveren SSI rundt fremtidig retning for sagaen. Dette førte etter hvert til at samarbeidet mellom Westwood og SSI ble avbrutt.
I 1992 ble Westwood kjøpt opp av Virgin Interactive, og de startet produksjonen av en ny serie i samme sjanger som «Eye of the Beholder». Som et resultat kom det i1993 ut førstepersons rollespill både fra Westwood og SSI.
Fra SSI kom det offisielle tredje kapittelet i sagaen: «Eye of the Beholder III: Assault on Myth Drannor».
Spillet var basert på den samme motoren som de to forgjengerne, men selve designen var denne gangen gjort på egen hånd av SSI. De visste nok ikke helt hva de gjorde.
Spillet ble dårlig mottatt av fans, som syntes kartene var dårlige, kampene for enkle og historien utilfredsstillende.
Det var også problemer med ytelsen, sannsynligvis på grunn av forandringer i brukergrensesnittet, som riktignok var fornuftige, men samtidig førte til såpass økt ressursbruk at mange måtte ha en bedre pc for å kjøre spillet.
Fra Westwood kom det første kapittelet i deres nye prosjekt. «Lands of Lore: The Throne of Chaos» var på mange måter det «Eye of the Beholder III» skulle ha vært, og ble godt mottatt av både presse og fans. Men sjangeren nærmet seg slutten av sin gullalder.
Som mange vet kom det senere det året ut et spill som skulle revolusjonere forventningene til hvordan førstepersonsspill kunne se ut.
I desember 1993 traff «Doom» fra Id Software spillverdenen med en høyteknologisk knyttneve av grafikkteknologi og interaktivitet som ingen hadde vært i nærheten av tidligere.
Praktisk talt over natten ble forventningene til 3D i spill så grunnleggende forandret at ingen lenger ville produsere eller utgi førstepersonspill med mindre de var «Doom»-kloner eller direkte oppfølgere.
Westwood Associates (senere Westwood Interactive) skulle etterhvert bli kjent som innovatører innenfor en helt annen sjanger. Året etter sitt brudd med SSI produserte de i tillegg til «Lands of Lore» også «Dune II» - av mange ansett som det første spillet i sjangeren vi i dag kjenner som sanntidsstrategi (RTS). I 1995 skjøt de gullfuglen med spillet «Command & Conquer».
«Eye of the Beholder»-serien var som tidligere nevnt populær blant de som drev med penn-og-papirrollespill. Mange konverterte for eksempel figurer fra sine egne Dungeons & Dragons-kampanjer og brukte dem i «Eye of the Beholder».
Andre, som meg selv, gikk motsatt vei og fikk interesse for penn-og-papir rollespill på grunn av «Eye of the Beholder».
De to første kapitlene i sagaen ble utgitt på Amiga cirka ett år etter at de kom på pc. Amiga- versjonen hadde mer forseggjort musikk. Den småskuffende avslutningen av førstespillet, som bare bestod av litt tekst, ble også erstattet med en animert avslutningssekvens.
Amiga-versjonen kjørte imidlertid med sterkt redusert fargepalett i forhold til pc-utgavens fargesprakende VGA-grafikk. Det har i ettertid kommet modifikasjoner som gjør det mulig å bruke grafikkressursene fra pc-utgaven på Amiga, hvis man har en nyere Amiga-modell med AGA-brikkesett eller en emulator på pc.
På denne måten kan man kombinere de beste aspektene av begge versjonene i én pakke.
I fjor ble rutenettbaserte rollespill vekket til live igjen av de finske indieutviklerne Almost Human, som ga ut glimrende «Legend of Grimrock». Her kombineres moderne 3D-grafikk i fullskjerm med den rutenettbaserte kjernen de gode gamle spillene var kjent for.
Etter mange år med mer eller mindre realistiske førstepersonspill der man kan bevege seg helt fritt, er det kanskje overraskende at et spill med navigasjon der man er begrenset til bevegelse i fire retninger fungerer så bra som det faktisk gjør.
«Legend of Grimrock» får det imidlertid til å fungere helt glimrende. Sannsynligvis fordi forenklingen i navigering gjør det mulig å styre flere figurer like detaljert og effektivt som man kan styre én figur i regjerende førstepersonsspill.
«Legend of Grimrock», er på alle måter en åndelig oppfølger til «Eye of the Beholder», bortsett fra at de underjordiske gangene ser realistisk møkkete og nedgrodde ut.
Det innebærer at veggene stortsett er grå eller brunaktige istedenfor de til tider eksotiske primærfargene som var gjeldende i «Eye of the Beholder».
Hvorvidt dette er en bra eller dårlig ting, overlater jeg til andre å avgjøre.
