(PressFire.no): På et tidspunkt i «Jazzpunk» blir du tvunget inn i en porselensbutikk med en fluesmekker, for å danse rundt etter «Flight of the Bumblebee».
Jeg sier «tvunget». Ikke fordi du må gjøre det av mekaniske grunner, men fordi utviklerne kjenner den dårlige impulskontrollen din såpass godt at de fint kan introdusere dilemmaet og vite at du ikke vil si deg ferdig før gulvet er dekket av døde fluer i en sjø av porselensskår.
Humoren i dette tilfellet er med andre ord slående på flere plan, og særdeles representativ for hva du kan forvente i form av tone fra resten av spillet.
Og med det så mener jeg at du bare burde senke skuldrene og vente det uventede, fordi her er det aldri gitt hva som venter rundt neste hjørne.
Lillebroren til «Stanley Parable»
Se på «Jazzpunk» som den uintelligente lillebroren til «Stanley Parable». Det skjønner kanskje hva som får sin egne, sære form for humor til å funke i kontekst av et spill, men bruker det fortsatt ikke til å si noe særlig vettugt.
«Stanley Parable» var poengtert, hadde mye å si om spill og kultur, og presenterte seg i form av et interaktivt stykke kritikk.
«Jazzpunk»? Et rent utløp for usammenhengende gjøn og tull, hvis kran alltid står på fullt. Så fullt, at du sannsynligvis trenger å kjøre gjennom denne affæren et par ganger for å få med deg alle detaljene.
Likevel er det svært få ondsinnede intensjoner bak all harselasen. På tross av intens bombardering av alt fra kryptiske one-liners, Wilhelm-skrik og observasjoner fra forbipasserende figurer til visuelle «gags», føler du deg aldri som en blink.
Forventningene dine er kanskje under konstant angrep, men du eksisterer i større grad på lag med utviklerne, som del av formidlingen av en vits som således aldri hadde blitt fortalt uten deg.
Effekten av en prompepute
Trenger du flere eksempler? På et av stedene i spillet finner du et turistperiskop på en balkong, rettet mot horisonten.
Når du titter inn ser du den klassiske James Bond-introen hvor Bond kommer spaserende forbi og fyrer av et skudd mot kameraet. Tar du blikket vekk står figuren plutselig rett foran deg, på utsiden av gelenderet – og ender naturlig nok med å falle fire etasjer ned og treffe bakken i fantastisk tegnefilmstil.
Kontekst betyr mye, og er noe av grunnen til at en hypotetisk prompepute blir et såpass effektivt signal som det er.
Ja, du må faktisk sette deg ned på en i løpet av spillet. Det er kanskje ikke så morsomt i seg, men når du tenker over at det er godt voksne mennesker som tvinger deg på den for å fortsette spillet, og som ikke engang skjuler intensjonene sine? Da får grepet liksom en litt annen konnotasjon og effekt.
Slapstick
Necrophone Games er ekstremt åpne med hva de har lagt på bordet.
Du spiller ikke «Jazzpunk» for erfaringspoeng. Noe plott finnes ikke. Du trenger ikke overbevise noen om dine fortreffelige egenskaper.
Du spiller fordi det er rart og morsomt, og fordi du liker å la deg forføre av bisarr humor og lappeteppet de har hengt opp i bakgrunnen.
Som TV-serie er det noe du hadde forventet å finne på Adult Swim, mellom en episode av «Venture Brothers» og «Aqua Teen Hunger Force».
Eventuelt kan du se på det som en sammensmelting av «Get Smart» og «Gravity Bone». Sistnevnte er i alle fall beskrivende for universet utviklerne har skapt, et slags 1960-talls spiondrama hvor menneskene er plankebiter med talesynthesizere og verdenen så vidt volumetrisk. Det tar cirka ett skjermbilde før du skjønner hvor lista ligger og hvor godt den er tilrettelagt for god slapstick.
Har du sett Terry Gilliam-innslagene i Monty Python, vet du akkurat hva jeg mener. Vi snakker om en klipp-og-lim-verden som så vidt er animert, men som likevel byr på nok i form av kontraster, timing og menneskelige elementer til at det blir fantastisk morsomt.
«Jazzpunk» er det eneste spillet som kan plassere en isalarm ved siden av en brannalarm, og komme unna med det.
Å dissekere «Jazzpunk» er som å dissekere humor – ekstremt vanskelig, veldig subjektivt og hele tiden i fare for å overforklare noe som ikke nødvendigvis trenger å utdypes.
Først og fremst er det en opplevelse som handler om å granske utviklernes absurde form for humor; deretter virkelighet de har skapt. Spør meg ikke hvor inspirasjonen kommer fra. Men én ting kan jeg garantere – dette er det eneste utløpet hvor du kommer til å få oppleve noe så sært og gledelig som dette.
