LOS ANGELES (PressFire.no): - Vi er store tilhengere av «Wolfenstein 3D». Du må gjerne kalle dette vår hyllest til id Softwares fantastiske håndverk, smisker Jens Matthies i stummende mørke.
Etter at han og en hel bøling dro fra Starbreeze («Syndicate», «The Darkness») for å starte MachineGames, som senere ble kjøpt av Bethesda Softworks, er han jo kollega med gjengen i det legendariske skytespillstudioet. Klart man tar i litt da.
Uansett om samarbeidet bare er symbolsk, eller de faktisk har utvekslet erfaringer over en smörgåstårta, har Matthies og hans gamle idoler all grunn til å glise i takt.
Vår første titt på svenskenes nytolking av klassiske «Wolfenstein», i en bekmørk kinosal under E3-messen, jodler i retning av både «BioShock» og «Quake», med en finesse serien aldri har vist tidligere. Uten at det er en garanti for noe som helst, altså.
Særlig åpningssekvensen, som punkterer all tvil om at Machine Games har sett «Inglourious Basterds» et titalls ganger, vitner om at noe stort kan være på gang blant de erfarne skytespillsmedene.
Hovedpersonen B.J. Blazkowicz balanserer et par kaffekopper foran seg på vei inn i en togkupé, og blir stoppet av rabiate Obersturmbannführer Engel – et rabiat, nazistisk hespetre som er godt over gjennomsnittlig glad i sadistiske tankeleker og å plage vettet av folk.
Med en langhåret, blåøyd og alt annet enn frigid ungkalv hengende over seg, anmoder hun Blazkowicz om å sette seg ned. Han har også så flotte, ariske trekk, nemlig.
Deretter innleder hun en nervepirrende kortlek, hvor man må bla gjennom fotografier og svare på hvilke assosiasjoner man får. Svarene skal bedømme hvor rent blod helten egentlig har. Lugeren på bordet er et kurant insentiv for å danse etter hennes pipe. Og straff for feil svar.
Konklusjonen trenger vi ikke å røpe, men svenskene viser en imponerende evne til å strikke overbevisende skuespill, fornuftige replikker og godt spillhåndverk sammen til indirekte historiefortelling som minner om noen av de beste scenene fra «BioShock»-serien.
Så får vi se hvorvidt de greier å holde opp tempoet gjennom en helaften.
For brorparten av økten var viet skytespillet «Wolfenstein: The New Order», en overraskende kjapp og dreven opplevelse som likevel ikke kan sies å vitne om det samme særpreget som den intense seansen i togkupéen.
MachineGames’ nytolking er satt til 1960, og stiller det etter hvert ganske banale spørsmålet «hva om nazistene vant krigen?». Vel, for det første hadde de tilsynelatende lagd masse spinnville våpen som skyter lasere og plasma og jeg vet faktisk ikke hva alt er. Og digre drapsroboter.
Den drevne nazijegeren Blazkowicz må tromme opp en motstandsbevegelse som kan vippe overmakten av pinnen, og skyting er visst ikke den eneste måten å gjøre det på. Selv om vi ikke fikk se noe særlig av alternativene, utover merkelig fascinerende sekvenser hvor man manuelt skjærer hull i netting med en skjærebrenner.
Svenskene kaller det hele for et «actioneventyrskytespill», og går med det tilbake til seriens røtter. Historien om B.J. kan nemlig spores tilbake til eventyrspillet «Castle Wolfenstein» fra 1981.
Denne tolkningen av nazijakten skal være mer humoristisk enn tidligere, og Matthies forklarer at det på ingen måte er et selvhøytidelig epos.
I praksis ser det ut til å bety en actionfest nærmere nittitallets uhøytidelige bautaer som «Duke Nukem 3D» og «Blood» enn dagens forsøk på mer tankefulle skytespill.
Masse vill skyting, digre fiender og eksplosjoner ahoy – desto færre innfløkte dekningssystemer, åpne brett og heseblesende flerspillerdeler.
Med det sagt, ser skytebolken av «Wolfenstein: New Order» også forutsigbar ut. Id Tech 5-motoren er lekker og, gitt at vi fikk en representativ visning av konsollutgavene, gjør neppe noen skam på innmaten i PlayStation 4 og Xbox One.
Det samme er det grunnleggende håndverket, fra våpen- til banedesign.
Fiendefaunaen er en lett blanding av hissige bakkesoldater, roboter i alle størrelser og noen underlige variasjoner av begge de to.
Det er likevel lett å undre seg over hvordan MachineGames skal holde oss motivert i en tid hvor de fleste skytespill byr på omfattende rollespillsystemer eller andre belønningsmetoder som pisker ny luft inn i kremen med jevne mellomrom. Er ren, solid skyting nok lenger? Jeg håper virkelig det.
Og når de glimrende interaktive delene av historien faser over i filmklipp, som vel å merke ser helt kurante ut, oppstår en viss angst for at Starbreeze-veteranene kan komme til å rote seg bort i kryssilden mellom indirekte historiefortelling og moderne konvensjoner.
Om MachineGames makter å balansere gammelt og nytt, kan «Wolfenstein: The New Order» være et sårt tiltrengt friskt pust for både serien sin spesifikt og skytespillene generelt. Om ikke, er det ikke akkurat manko på konkurrenter.
Svenskene skal i hvert fall ha for sitt forsøk på å ploge helt ny mark med den etter hvert seige serien. Så får vi se om jomfrustudioet, med mannskap fra kritikerroste «Chronicles of Riddick» og «The Darkness» treffer blink på første forsøk, eller trenger noen turer på skytebanen før formen er inne.
«Wolfenstein: The New Order» lanseres til pc, Xbox 360, Xbox One, PlayStation 3 og PlayStation 4 før årsskiftet.
