(PressFire.no): «Livet, ass! Noen tror kanskje at det går an å styre og peile etter eget ønske, men det har en lei tendens til å rundsparke deg presist i halebeinet likevel. Sånn sett er kanskje tenårene et lite kosmos av alle opp- og nedturene man har i vente, og en passende kontekst for et dilemma-drevet spillnarrativ av typen «Life is Strange». Jo, visst er tittelen like banal som musikkutvalget på en bensinstasjon, men det er lett å tilgi når ideen er så grunnleggende interessant som her.»
Slik lød det altså da jeg tok fatt på første episode av «Life is Strange» i fjor - og det føles som om jeg har vært med på en lang reise nå som jeg står overfor (den smått forsinkede) oppgaven om å konkludere anmeldelsen.
Tenårene er fortsatt et mikrokosmos av livet, spillets tittel er fortsatt banal og virkeligheten rundsparker oss fortsatt der det gjør mest vondt.
På samme måte har ikke mitt inntrykk av spillet forandret seg mye, selv om handlingen har tatt nye og uventede retninger.
Dette er rent spillgull for alle som er i noenlunde kontakt med sine egne følelser, og vel så det.
Mørkerom og hjerterom
Episode fire har fått en tittel som ikke overraskende har flere betydninger. «Dark Room» henviser ikke bare til fotografiets sentrale rolle i episoden, men er også indikativ for den stadig mørkere tematikken i handlingen (i nattklubber er «darkroom» slang for knullerom).
Det er med andre ord i denne episoden at Max Caulfield for alvor begynner å forstå konsekvensene av tidsreisingen sin, og det besvares minst ett spørsmål som har ulmet under overflaten allerede siden første episode (nøkkelord: Rachel).
Jeg tør ikke å anta at alle som leser dette har spilt gjennom alt, men vil likevel fremheve at episode fire byr på seriens kanskje mest voldsomme øyeblikk hittil – det kom i hvert fall brått på hos undertegnede, som i en plutselig mangel på evnen til å tidsreise følte seg overraskende hjelpeløs der han satt.
På samme tid er også nest siste episode spillets mest ujevne: Den er preget av treige strekk mellom de få spenningstoppene, med få tungtveiende moralske eller pragmatiske valg å ta underveis.
Samtidig er jeg svært begeistra for den jordnære tilnærmingen til mysteriet som har preget store deler av spillet hittil, selv om det sikkert kommer til å vekke mang en betimelig «det var det jeg sa!» blant publikum.
Når «Dark Room» så glir over i sitt eksplosive crescendo, er det lite som tyder på at ting kommer til å bli noe bedre for alle involverte. Og hva kommer egentlig til å skje med Arcadia Bay?
Polaroid og polarisering
Advarsel: Resten av anmeldelsen inneholder mulige spoilere for episode fem.
Og så var vi altså kommet ved veis ende. Livet er jammen rart, og rarere skal det bli. For ikke å snakke om vemodig. Tittelen på den femte episoden er «Polarized», og nok en gang har betydningen dobbelt bunn – dere skjønner sikkert greia.
Merk at kulminasjonen av alle valgene og hendelsene som har tatt sted i Arcadia Bay er avhengig av hvilke valg spilleren har tatt underveis, så jeg kan ikke uttale meg om avslutningen på generelt grunnlag.
Det tegnes likevel tydelige og mindre tydelige linjer helt tilbake til første episode, i en mesterlig oppnøsting av det komplekse dramaet som har tatt sted.
Ikke la det være noen tvil: Episode 5 er en heisatur av sjelden art, og stadfester for alvor hvorfor «Life is Strange» havnet på så mange av fjorårets årets spill-lister.
Når Max kommer til bevissthet etter å ha blitt neddopet i slutten av forrige episode, er det fastspent til en stol i et mørkerom (rom hvor man fremkaller analoge bilder, red.anm.).
Det skal fort vise seg at mørkerommet tilhører ingen ringere enn mannen som har gitt meg dårlig magefølelse allerede fra begynnelsen av spillet, uten at det betyr at hans rolle i tragedien har vært åpenbar.
At jeg nesten ikke har rukket å fordøye hendelsene fra forrige episode gjør pangstarten i «Polarized» desto mer potent. Bildet av det råtnede liket fra «Dark Room» har ikke engang rukket å falme før det dukker opp nye lik på lista.
Nøkternt mesterverk
På samme tid makter avslutningen å illustrere kompleksiteten i denne usedvanlige fortellingen. Fra å være en sci-fi til et tenåringsdrama, tar «Life is Strange» en svipptur innom krimsjangeren og surrealismen – selv Cristopher Nolan kunne stått inne for epilogen vi blir servert i «Polarized» - før det munner ut i en hjerteskjærende kjærlighetshistorie for vår tidsalder.
Selv om det er tidsreising som er spillets beveggrunn, havner det likevel i skyggen av et møysommelig sammenvevd drama som presterer å gjøre alle behov for forklaring på tidsreisingen irrelevant.
Det er hvordan krysningspunktet mellom den voldsomme kjærligheten og den voldsomme katastrofen preger livene til Max, Chloe, David, Kate, Laura, Victoria, Mark, Nathan, Warren og Rachel som gir «Life is Strange» den emosjonelle slagkraften få andre spill kan skilte med.
Jeg må bare gjenta meg selv: Siste episode av «Life is Strange» er en tour de force i interaktiv historiefortelling.
Spolefunksjonen legger opp til så mange smarte narrative grep at idet man trekkes gjennom den ene alternative virkeligheten etter den andre, trekkes man også gjennom både lettelse og total desperasjon på noen få timer.
Idet «Polarized» nådde sitt punktum hadde historien gjentatte ganger gitt meg gåsehud. Selv med en svak episode to (som utvikleren selv harselerer med i episode fem), gjør siste kapittel av «Life is Strange» en grandios helhet av hvert bidige element i handlingen.
Det ville derfor føles feil for meg å trille noe annet enn høyeste terningkast. Takk for nå, Dontnod Entertainment.
