(PressFire.no): Det finnes et eget lite gjesterom for «Little Big Planet» i mitt hjerte. Helt siden jeg så de første bildene fra det første spillet, har jeg vært litt forelsket i det som senere ble en serie.
Fjorårets spill til håndholdtkonsollen PlayStation Vita beviste også at serien på ingen måte har utspilt sin rolle. Det svenske studioet Tarsier viste hvordan alle funksjonene i Vita-konsollen kunne brukes i spillmekaniske krumspring.
Og mye lå til rette for at også det nye spillet kunne utvide spillet ytterligere. Det introduseres tre nye figurer med helt egne spesialtriks.
Tilskudd og utskudd
Oddsock, Toggle og Swoop er seriens nye tilskudd som skal gi det hele en ny frisk følelse. Da er det bare litt trist at de ikke brukes mer.
For i en slags «Seven Samurai»- eller «Askeladden og hjelperne»-aktig historie må du først fri dem én etter én for den siste kampen i spillet. Og når du har befridd den ene, får du en kort innføring før du jakter på neste.
Når du endelig har samlet trekløveret og endelig får testet dem en ordentlig omgang, er du i grunn ferdig med hele spillet.
Plattformbriljering
Det er veldig synd, for arvtagerne etter Media Molecule briljerer til tider med skikkelig plattforming. På sitt beste er det et stykke fantastisk utfordrende plattformspill med veldesignede nivåer, men på sitt verste er det bare frustrerende.
Sumo Digital viser at de vet og forstår hvordan de skal lage kreative krumspring som får rytmen til å sitte, og i partier sitter du virkelig på kanten av sofaen for å komme gjennom.
Vanskelighetsgraden er skrudd opp et hakk og to, hvor sjekkpunktsystemets fristerinne kan bikke over fra et velplassert dask på rumpeballen til ren smerte.
For utfordringen er velkommen, men når det er kontrollsystemet som er din største fiende, blir det bare dårlig design.
Et par av krumpspringene har nemlig felles knapp, noe som gjør det utrolig klossete og urettferdig i enkelte seksjoner. Tenk deg at rommet fylles med skikkelig ekkel gugge, og du må komme deg opp i høyden så fort som mulig.
Da er det siste du vil at spillet ikke forstå rom du vil holde tak i et klatregitter eller å fyre av rakettstøvlene – spesielt når resultatet er drukningsdøden på siste forsøk. For misser du alle forsøkene dine på sjekkpunktet, må du begynne hele nivået på ny.
Det rare er at det bare er i et par kombinasjoner dette oppstår, og i de tilfellene er den venstre skulderknappen helt ledig. Den dårlige nyheten er at det oppstår i noen av de virkelig utfordrende seksjonene.
Svaksynt kameramann
Spillet har også noen alvorlige problemer knyttet til kameraet hvis du spiller flere enn én person. Du kan risikere at kun den ene spilleren klarer å komme helskinnet gjennom et parti, men at kameraet ender opp med å holde fokus på den som ikke klarte seg. Eller at kameraet plutselig hopper fra den som overlevde til forrige sjekkpunkt.
Disse tingene bidrar til at den noe høyere vanskelighetsgraden bare føles urettferdig og frustrerende.
Det er også åpent for å invitere flere spillere via nettet, men i vårt forsøk åpenbarte det seg en temmelig kynisk løsning. For hvis du har invitert en kompis på besøk for litt samarbeid, må også denne personen ha betalt for PlayStation Plus for å invitere andre med via nettet.
Selv om hovedprofilen, den som kjører spillet, har PlayStation Plus, må altså også gjesten din ha PlayStation Plus for å invitere flere med på moroa. Det føles bare smålig.
Vakkert skue
Det er de dårlige nyhetene. Heldigvis finnes det også mye flott i spillet.
Sjarmen fra de foregående spillene er ikke bare intakt, det overgår dem og det er så søtt at man er nesten i fare for å risikerer insulinsjokk ved en gjennomspilling. Det topper seg heldigvis med noen «tnååå» etterfulgt av glis.
Det er flottere enn noensinne, hvor spesielt ett område som er kledd i 1500-tallets Russland står ut som en estetisk opplevelse. Tenk Vasiljkatedralen i Moskva eller den berømte Oppstandelseskirken i St. Petersburg.
Fargene, musikken og stemningen ga meg mer julestemning enn en eksplosjon av skomaker-Andersen og tsjekkisk Askepott.
Og man må i det hele tatt berømme alle designere som jobber med serien, for at man kan få noen med snurrebart, rutete sofatrekk, pilotbriller, superhelt-kappe og steikespade til å se vakker ut er en bragd verd å feire.
I tillegg er spillet mer variert enn noensinne, noe vi kan takke alle de nye elementene for. Ikke bare introduseres nye figurer med spesielle egenskaper, du er denne gangen også utstyrt med en rekke nye dingsbomser.
Det er også mer fysikk involvert, noe som bidrar til at hele spillet har en frisk følelse.
Uansett koker det ned til at det føles som en forrett. Man får aldri virkelig utforsket de nye elementene spillet introduserer. Nå har også det tredje spillet i serien en skapermodus, som i utgangspunktet har flere elementer å leke med enn noensinne. Det gjenstår å se om den vil blomstre.
NB! «Little Big Planet 3» lanseres til PlayStation 3 og PlayStation 4 (testet) 26. november.
