(PressFire.no): «Lone Survivor» elsker å plante idéer i hodet ditt. Det er hovedsakelig slik historien fortelles, om du kan kalle det for en historie.
Den er uansett så full av hallusinasjoner og kryptiske plottbiter at du bare blir sittende å gjette på hva alt sammen egentlig betyr – selv etter flere gjennomganger.
Det er en beinhard psykologisk grøsser, som godter seg med tvetydighet og kontrasten mellom virkelighet og fiksjon sett fra en utilregnelig psyke. Du vet aldri hva som er virkelig eller ikke. Det eneste du vet, er at du må overleve.
I «Lone Survivor» vil det si sove, spise og skyte – i den rekkefølgen.
Sovepiller og råttent kjøtt
Likevel er det noe svært usedvanlig med hele tilnærmingen utvikleren har tatt til konseptet med overlevelse. Leiligheten din er hjembasen. Det er her du går for å sove, varme opp kald mat, koke kaffe og skaffe deg nye forsyninger.
Godt er det at alle disse forsyningene på mystisk vis byttes ut hver eneste dag.
På badet står det for eksempel en boks med sovepiller du trenger til når du skal legge deg. Og på kjøkkenet, råtne kjøttstykker i kjøleskapet. Ikke spør.
Drømmene dine er selve billetten til det du måtte trenge av øvrige ressurser. Så fort du har tatt en av de tre typene medikamenter og lukket øynene, våkner du opp med lommene fulle av lommelyktbatterier eller ammunisjon. Men hva du ender opp med varierer, etter hvorvidt du møter mannen med pappesken på hodet, eller havner i et intervju med en fremtidig versjon av deg selv.
Uansett hvor drømmene tar deg, tvinges du inn i en form for introspeksjon, der du får tygge litt på dialogalternativer som skal grave fram hvem du er og hva du gjør i det dystre dommedagslandskapet.
Som dratt ut av «Silent Hill»
Det er noe nervepirrende med hele rutinen du går gjennom fra dag til dag. Du utforsker, du spiser og du legger deg til å sove – og våkner dagen etter, spillet lagret, med lommene fulle av behjelpelige ting og hodet fullt av nye spørsmål.
Landskapet utenfor leiligheten din er som dratt ut av «Silent Hill». Vi snakker rust, låste dører og groteske, pulserende omgivelser som nesten ikke kan være noe annet enn en konstruksjon fra hovedpersonens underbevissthet.
«Lone Survivor» spilles som et «Silent Hill» også: Stivt og treigt, der du bruker like mye tid til å lese av kartet og rydde i lommene som å utforske omgivelsene og drepe omstreifende figurer.
La oss kalle disse for «monstre», for enkelthets skyld.
Men kartet er fortsatt din aller beste venn, samt fleksibiliteten du har til å gjemme deg i skyggen og unngå konflikt.
Rett i fleisen
Det er ingenting som stopper deg fra å returnere til leiligheten din så fort du går tom for de essensielle hjelpemidlene. Samtidig vet du aldri helt konsekvensen av å misbruke disse innlysende spillsystemene, heller.
Noen holder øye med deg, tross alt, og du sitter alltid med følelsen av at spillet moraliserer over selv de mest pedantiske svarene du lirer av deg.
Vi vet dette fra «Silent Hill». Spillet følger med, og før eller siden vil det kaste resultatet av alle disse valgene, hemningene og rasjonaliseringene dine tilbake i fleisen på deg.
Er døra ut fra leiligheten din en fysisk dør, eller er den en metafor for tilregneligheten? Er alt sammen en hallusinasjon eller et slags fortrengt minne? Lever du i det hele tatt? Hva med jenta i den blå kjolen, eller den likbleike figuren som tilsynelatende kjenner deg bedre enn du selv gjør?
Det er cirka hundre forskjellige måter å tolke forløpet i spillet på, men det er akkurat det som er appellen her og hvorfor spillet kommer under huden på deg.
Du spiller ikke «Lone Survivor» for å skyte monster og skvette. Du spiller det for usikkerheten og alle spørsmålene du aldri får svar på.
NB! Spillet ble lansert på PlayStation Store 24. september (til PS3 og Vita). Det kom til Windows/Mac i april.
