Når det ble spørsmål om hvem i redaksjonen som skulle anmelde «Lumines: Electronic Symphony», var det egentlig aldri noen tvil: De fleste er glade i spillet, men ingen er så flinke som kona til Snorre, Nora Bremnæs.
På highscorelista i spillet er hun med en score på rundt 1,2 millioner poeng en av de beste i landet, og da synes vi at hun like greit kunne skrive anmeldelsen også. Her er den:
(PressFire.no): «Lumines» kan drive meg inn i en hypnotisk døs. Jeg kan bli helt fjern når jeg spiller, ikke helt ulikt sånn jeg kan ha det når jeg sitter og tegner eller amatørklipper en venninnes hår.
Jeg tror det handler om at det har en stor grad av kreativitet i seg. Det er det eneste spillet, i hvert fall om dagen, jeg mer enn gjerne spiller bare for å bruke tid.
Det dreier seg nok blant annet om at det er noe jeg får til, samtidig som det på et vis aldri er likt, og altså lar meg være kreativ innenfor stramme rammer.
Unngå at det tårner seg opp
For deg som ikke kjenner spillet: Som i «Tetris» kommer formasjoner dalende fra oven. I dette spillet er det alltid fire former i kvadratisk formasjon, og aldri mer enn to farger.
En «tidslinje» beveger seg over skjermen, og idet den passerer skal du ha satt sammen så mange firere av samme farge som mulig.
Linjen vil da fjerne disse konstruksjonene, og det som ikke fjernes detter sammen og må bygges på for å danne flere ensfargede firkanter. Spillet er slutt når du ikke lenger klarer å fjerne blokkene og det bokstavelig talt har tårnet seg opp for deg.
Brettene skilles ved at form, farge, overflatestruktur på blokkene og bakgrunnsgrafikk endres seg, i tillegg til soundtracket.
Det visuelle er noe av det som er med på å definere vanskelighetsgrad, både fordi visse farger og former er lettere å få oversikt over og at bakgrunnsgrafikken kan være forstyrrende i ulik grad.
Litt pussig er det å tenke på hvor mye som har gått med til å få «Lumines» til å bli kult, kanskje mest imagemessig. Det lesses på med det som skal være hyperfancy grafikk, når det er det siste man kan egentlig kan fokusere blikket på om man skal mestre spillet.
Opera og kattunger?
Q Entertainment, som har utviklet spillet, har uansett fått med seg mange interessante artister, både på grafikk og musikk, men dette er for meg innholdselementer som er sekundære i forhold til det du skal foreta deg i spillet.
Jeg vil nesten si det som at det er tatt et stylingvalg som like gjerne kunne gått i en annen retning. For å dra det langt tror jeg det kunne vært opera over Youtube-videoer av kattunger, med kattelyder når du plasserte brikker og fikk bonus.
Men stylingen virker, og lydene når du gjør ting i et brett koblet opp mot brettets musikk, som om du er med å komponere, er faktisk litt kult - men for meg på ingen måte avgjørende.
Etter at man har spilt det en del og man har forstått hvordan alle de forskjellige kombinasjonene av de en- til tofargede «firer-brikkene» kan og bør legges kan du planlegge, «time» og bygge «firere» som så blir revet bort idet den mekaniske og lett faretruende tidslinjen robotaktig passerer skjermen.
Feller en tåre eller to
Har du ikke orden i sakene må du jobbe, tenke og forutse. Når det begynner å gå virkelig fort feller jeg gjerne en tåre eller to – ikke fordi jeg er så rørt over hvor langt jeg har kommet, men fordi jeg da gjerne slutter å blunke.
Og, viktig: Når du befinner deg i den situasjonen har du i liten grad mulighet til å tenke på alt du må huske på i morgen, du bare er i noen minutter, teit men sant, og litt deilig.
Mange tar seg en joggetur når de trenger å klarne hodet, «Lumines» er altså et alternativ.
Når jeg først er inne på tempo må det nevnes at dette spillet kun er spillbart på PSVita, eller i førsteversjonen på PSP. Med andre ord ikke pc, telefon, konsoll eller sånne ting – selv om det finnes versjoner til disse også. Det krever presisjon og hurtighet – og på dette området er disse håndholdte perfekt kalibrert i motsetning til andre nevnte plattformer.
Perfekt slå-i-hjel-tid-spill
Sammenlignet med førsteversjonen kan man si at dette er et bedre spill fordi man har tenkt på flere ting og fordi du med forskjellige avatarer kan velge deg forskjellige fordeler, hvis man er opptatt av sånt.
Nytt for utgaven er at «bomben» som tidligere måtte stå i firkant for å bli utløst nå blir utløst uansett når tidslinjen kommer. Bra eller dårlig? Litt det samme for meg, men kan være en hjelp om du er superdesp, holder på å dø og du aldri ville klart å få den plassert i firer.
En annen ny ting er en brikke à la bomben som gjør om på alt i det feltet du plasserer den i. Noe å like? Litt samme som med bomben kan dette være bra om du nesten ikke klarer mer og den endrer strukturene, men har du orden og er «flink» er den bare irriterende.
I tillegg kan du nå fysisk «tappe» på baksiden av PSVitaen for å raskere få ny bombe (eller andre fordeler avhengig av avatar), og når du har 100 prosent utløse den ved å trykke på avataren i hjørnet. Spillet har flerspillermulighet og diverse småspill som for eksempel å få flest mulige poeng på 30 sekunder.
«Lumines» er det perfekte lille spillet for å slå ihjel litt tid når man venter på noe, bare vil slappe av, eller om været ikke skulle tilsi skitur. Men pass deg for å ikke spille for mye – plutselig ser du bare dalende firkanter når du lukker øynene om kvelden.
«Lumines Electronic Symphony» er lansert til PlayStation Vita.
