(PressFire.no): Hvordan kan man egentlig beskrive «Mass Effect»-serien for noen som aldri har spilt den før?
Action-rollespill, for all del. Men det er langt fra dekkende. Et skikkelig storslagent, figurdrevet sci-fi-eventyr, kanskje? Eller hva med - et fleksibelt fremtidsunivers der intens dekningsbasert skyting i tredjeperson, utforskning, dyp historiefortelling, sosial omgang med fargerike skapninger og skikkelig bra dialog er en del av dealen?
Phew, ripsbærbusk og alt det der. Men i korthet - et oppsamlingsheat av de elementene jeg elsker i et spill! BioWare har skapt et enormt sci-fi-univers med en enormt omfattende og gjennomarbeidet mytologi, befolket av en masse interessante og særpregede skapninger.
«Mass Effect» gir oss illusjonen av valgfrihet og fleksibilitet, der avgjørelsene man tar kan ha store konsekvenser for retningen historien tar. Vi er senteret i et helt univers, som til tross for sjangeren føles forbausende lite nerdete. Man har attpå til muligheten til å ha sex med blå piker, akkurat som kaptein Kirk og Jake Sully!
Vel, uten å undervurdere gleden av blå Asari-«booty», nøkkelen til «Mass Effect»-seriens suksess ligger nok mest i BioWares mantra om «følelsesmessig engasjement».
Det blir ikke sværere enn dette
Vi bryr oss om disse rollefigurene, og hva som skjer med dem – med et engasjement som få andre spillserier klarer å matche.
Det skader selvsagt ikke at det personlige dramaet har et spektakulært bakteppe som danker ut de fleste av sommerfilmenes «blockbusters», og denne gangen står alt livet i hele Melkeveien på spill. Det blir ikke noe særlig sværere enn det, liksom.
«Mass Effect 3» starter med ødeleggelsen av jorden i beste «War of the Worlds»-stil, og bygger seg videre opp derfra!
For ordens skyld - det er teoretisk mulig å hoppe rett inn i tredje spill uten å ha prøvd de to første, men det vil være tåpelig. Da må du nøye deg med en langt mindre gripende opplevelse; der referanser, historietråder og bånd mellom figurene vil gå deg hus forbi.
Man kan dra med seg den ferdig lagrede rollefiguren man har bygget opp i løpet av de to forrige spillene, noe som også vil påvirke en del av spillmekanikken og Shepards evner – men det viktigste er at du allerede har gjort deg kjent med «Mass Effect»-universet.
For dette er det avsluttende kapittelet i en høvelig tett sammenhengende trilogi, og alt som utspilte seg tidligere bygget opp til dette klimakset. Så har du ikke testet ut «Mass Effect» tidligere foreslår jeg at du gjør det først, og så snakkes vi senere.
Det første har en litt seig start, og noen plagsomme partier – men er absolutt verdt tiden. Spill nummer to er helt fenomenalt, og «Mass Effect 3» bygger videre på dette bunnsolide fundamentet.
Man kan innledningsvis velge mellom tre versjoner av hovedhistorien - «Action» (der samtalene utspiller seg i filmsekvenser, og fokuset naturlig nok ligger på mest mulig action), «Role Playing» (den tradisjonelle «Mass Effect»-opplevelsen), eller «Story» (en interaktiv historie der du suser igjennom veldig enkle kamper). Undertegnede valgte av åpenbare årsaker det midterste alternativet - ekte «Mass Effect». Noe annet ville jo ha vært skammelig.
- Som rett fra feberdrømmene til Lovecraft
Etter strabasene i «Mass Effect 2» (og den nedlastbare epilogen «Arrival») befinner vår mann (eller eventuelt kvinne) Shepard seg degradert, og står rede til å bli dømt av byråkratene i The Alliance nede på jorden.
Så skjer akkurat det Shepard desperat har prøvd å advare dem alle om - jorden blir angrepet av The Reapers. Mytiske halvguder som tatt rett ut av feberdrømmene til H.P. Lovecraft, som siden tidenes morgen har utslettet alt organisk liv i galaksen hvert 50.000 år.
Og nå er de tilbake for å nullstille livssyklusen i Melkeveien igjen. Den dårlige nyheten er at de tilsynelatende er like uovervinnelige som ustoppelige. Den gode nyheten er at den utdødde Prothean-rasen jobbet med et masseødeleggelsesvåpen for å tilintetgjøre dem da de ble utryddet under forrige angrep. Arbeidsplanene for dette våpenet skjuler seg på Mars, som dermed er første stoppested.
Shepard er raskt tilbake i aktiv tjeneste, som kommandant for Stjerneskipet Normandy SR-2. Hans hovedoppdrag er å samle allierte rundt om i galaksen, til en siste krigsaksjon mot The Reapers. Han må samtidig vinne tilbake tilliten til tidligere allierte i Alliansen, som fortsatt er mistenksomme etter Shepards tid på jobb for erkefienden Cerberus.
Shepard blir nødt til å ty til et skittent redskap han hittil har holdt seg for god til å prøve - politikk. Hovedpoenget er å rekruttere en intergalaktisk hær, og danne allianser med en rekke forskjellige grupperinger og arter som i utgangspunktet ikke kommer særlig godt overens i det hele tatt.
Enten det er raser som har vært i hatefull krig med hverandre i flere hundre år, forbrytersyndikater Shepard tidligere har vært i klammeri med (og med «klammeri» mener jeg: har drept hundrevis av), eller monstre han har prøvd å utrydde.
Lenge leve Cerberus
En av de mektige grupperingene Shepard slett ikke har med seg på laget denne gangen er hans tidligere arbeidsgiver (og gjenoppliver) Cerberus - fortsatt detaljstyrt av deres kjederøykende, gåtefulle toppleder The Illusive Man.
Jeg har ikke koll på hvor mange hundre eks-kollegaer fra dette diabolske konsernet man er nødt til å avlive denne gangen, men det er sannelig veldig, veldig mange.
Samtidig er Shepard preget av stundens alvor, og er plaget av kumpanene han har mistet på veien. Han hjemsøkes stadig av creepy mareritt om en liten gutt han ikke klarte å redde på jorden. Menneskeheten er så godt som utryddet. Hele sivilisasjoner er tilintetgjort. Vanskelige beslutninger må tas. Gode venner kommer til å ofre livet. Alt står på spill.
Som i de tidligere «Mass Effect»-spillene tar det noen timer før alt løsner skikkelig. Etter en eksplosiv start brukes en del tid på å introdusere nye rollefigurene, gjenforeninger med gamle kjente og oppbygning av historien. Det er mange tråder å nøste opp her, men til gjengjeld blir opplevelsen desto sterkere når situasjonene detonerer for alvor.
Normandy har fått noen små ombygninger, med et nytt krigsrom som holder styr på de allierte styrkene. Og akkurat som Shepard snakket om i forrige spill har det faktisk blitt installert en bar i skipets nye observasjonsdekk.
Sånn ellers kan man også overhøre en masse samtaler i The Citadel, som kan lede til sideoppdrag og ekstra oppgaver – alt fra «finne den hellige dingsen» til «ta bilder av triste flyktninger for en dokumentar».
Jeg vet ikke helt hvor troverdig det er at Shepard sløser bort tid på sånt bagatellmessig tøys mens jordens befolkning er i ferd med å bli utryddet, men disse sidesporene er uansett velkomne distraksjoner opp i all krigingen. Det hadde imidlertid vært en fordel å få vite at enkelte sideoppdrag har en tidsfrist, og forsvinner hvis man kommer for langt ut i hovedhistorien. Vel, nok en god grunn til å gi «Mass Effect 3» et par gjennomkjøringer til for å få med seg alt.
Mer frihet i bevegelser
Uansett hvor mye jeg kribler etter å fortelle om detaljene her, bør vi holde oss langt unna store avsløringer. Men det er blant annet et gåsehud-øyeblikk rundt halvveis i historien, på krigshisserne Krogans’ døende hjemplanet Tuchanga, som er noe av det kuleste jeg har opplevd siden «Half-Life 2» (uten sammenlikning for øvrig).
Denne sekvensen hadde vært et spektakulært klimaks i de fleste andre spill. Her er det bare et stoppested på veien til langt større ting.
De sporadiske svakhetene har hengt igjen i hele serien - ansiktsmimikken til de menneskelige rollefigurene fortsatt i overkant stivt, noe som til tider særlig merkes i leppebevegelsene. Selv om alt er fordømt veldesignet, butter visjonene til tider opp mot hva dagens konsoller er i stand til å fikse (legg inn din egen jamring om hvor overlegent pc-gaming er her, talkbackers!).
Det skal bli utrolig spennende å få se «Mass Effect»-universet skildret noen år in i livsløpet til den neste generasjonens spillmaskiner, det er i alle fall sikkert. Så hva er nytt denne gangen, rent spill-teknisk? Vel, egentlig ikke så mye. Grafikken tok et betydelig sprang mellom første og andre spill, mens «ME3» holder seg på et høyt visuelt nivå med forgjengeren. Dette er en direkte fortsettelse, med små justeringer her og der.
Shepard kan manøvrere seg litt smidigere i kampsituasjoner; hoppe mer rundt, løpe uten å miste energi – og kan i teorien bevege seg mer mens han tar dekke bak strategisk plasserte skjulesteder. Dette fungerer for det meste helt fint, men det bredere utvalget av bevegelser har også ført til at Shepard fra tid til annen vingler litt når han skal sikte inn fiender.
Enten han sikter rett inn i en vegg, eller plutselig går bort fra skjulestedet sitt mens fiendene fyller ham med skuddskader. Dette er ikke noe stort problem, og skjer bare helt unntaksvis, men systemet føles faktisk litt mer slingrete enn i «Mass Effect 2».
Shepard er også utstyrt med et Omni Blade, som er hendig i nærkamper, og man får bryne seg på et bredere utvalg av fiender. Motstanderne er litt smartere, langt flere – og mange av dem er betydelig større. Noen av dem helt enorme beist!
Kampene er også mer intense, men man føler seg sjeldent helt overmannet. Som vanlig er vanskelighetsgraden finkalibrert, så blir man drept er det selvforskyldt – sjeldent på grunn av dårlig balansering, designsvakheter eller ren urettferdighet.
Bedre våpenfølelse
Våpenfølelsen er også bedre denne gangen, muligens fordi BioWare har rekruttert hjelp fra DICE for å designe dem.
Man har endelig muligheten til å ta i bruk våpnene man finner umiddelbart, fremfor å måtte vente til man er tilbake på Normandy. I tillegg er oppgraderingssystemet fra første spillet tilbake, sånn at man slipper å kjede seg igjennom endeløse timer med å skanne planeter på jakt etter mineraler.
Nå plukker man opp oppgraderingene mens man er ute på oppdrag, og kan dessuten delegere erfaringspoeng når som helst.
Man har fortsatt muligheten til å spille gjennom «Mass Effect 3» som en kvinnelig hovedperson (en nydesignet «FemShep»), og kan ha veldig uskyldig sex med partnere av samme kjønn. Sikkert kult, hvis du svinger den veien.
Nytt er også funksjonaliteter for Kinect, som er basert på stemmegjenkjenning – sånn at man kan rope ordre direkte til Shepard og medhjelpere, fremfor å bruke håndkontrollen. En artig kuriositet, men mest for spesielt interesserte.
Det samme kan kanskje sies om flerspiller-biten BioWare introduserer denne gangen: en helt grei «Gears of War»-liknende horde-modus for opp til fire spillere. Fint få av oss har vel egentlig higet etter «Mass Effect»-muliplayer, men som en ekstra greie gjør den jo ikke noen skade - og byr på noen artige ekstra timer.
Vi står helt fritt til å overse hele denne biten, men får litt erfaringspoeng, achievements og noen små, ikke-essensielle bonuser til enspillerkampanjen for å teste den ut. Take it or leave it, liksom.
For all del, du kan fortsatt finne langt skarpere «shooters» der ute, og dypere rollespill. Det er snarere kombinasjonen av elementer som gjør «Mass Effect 3» til en så helt spesiell spillopplevelse. Gjennom tre avsnitt har serien skapt et univers med en bredde som er unikt i dette mediet. Befolket av et stort karaktergalleri med skapninger som er like minneverdige som noen vi har møtt i filmer, tv-serier eller sci-fi-romaner. Litt av en bedrift i seg selv.
Ok, BioWare tar i bruk alle mulige Hollywood-triks for å engasjere følelsene våre, men de fungerer. Så dette er «filmatisk» på den helt riktige måten.
Det er umulig å henge seg opp i små skjønnhetsfeil så lenge man kan gå seg vill i en verden som dette.
På det personlige planet måler jeg entusiasmen min på denne måten - er jeg villig til å slenge ut hele honoraret mitt på å kjøpe spesialutgaven av spillet? Ja, uten å blunke.
Så for å summere opp - enormt nivå på produksjon, karakterer man virkelig bryr seg om og en usedvanlig
engasjerende historie. Med knakende god dialog, førsteklasses stemmeleggere (blant andre Martin Sheen, Seth Green og Lance Henriksen er tilbake), og en helt glimrende kombinasjon av spillmekanikk.
En veldig verdig avslutning på denne massive trilogien, som vi kommer til å se tilbake på som en av de store spillklassikerne. Forhåpentligvis blir slutten på historien om kommandant Shepard starten på en ny «Mass Effect»-serie fra dette fascinerende sci-fi-universet. Dette kan bare bli nok en soleklar sekser!
«Mass Effect 3» slippes til Xbox 360, PlayStation 3 og pc 8. mars.
