(PressFire.no): Det er ingenting skytespill hyppigere kritiseres for enn kjedelige historier og konservative spillsystemer. Den mest populære sjangeren av dem alle er også er den med minst fremgang, og de store spillseriene gjør lite for å overbevise oss om noe annet.
«Grand Theft Auto»-selskapet Rockstar Games skulle bruke femten år på å prøve seg på et rent skytespill, og skepsisen har hatt all verdens grobunn. Er ikke dette litt uambisiøst? Er det noe stort på gang, eller lander de for første gang på halebeinet? Hva har de å tilføre, egentlig?
Bransjens mest kontroversielle ansamling har heldigvis hatt mer enn nok med å koke opp et hissig tankegodstog til å høre på tvilerne.
Hodet har vokst
Om du har fulgt utviklingen av Max Paynes seneste krumspring, er du klar over at dette er noe annet enn serien har vært. Finske Remedy lagde to bekmørke skytespill i ultratradisjonell noir-stil, og det får du ikke her. Hvis det er kriteriet som må oppfylles for at du skal gidde å gi den belastede kriminaletterforskeren en sjanse, kan du bare snu i døra og sette på litt slitsom jazz i stedet.
Jeg håper du fortsatt henger på, så jeg kan fortelle historien om det skitneste, viktigste og mest behagelig deprimerende skytespillet på lang tid.
Omgivelsene er riktignok erstattet med den solfylte brasilianske byen São Paulo, noe som ikke betyr en skitt for seriens altoppslukende mørke. Verdens syvende mest folkerike by har gørr nok til å gjøre Gomorra sjalu.
For «Max Payne 3» er mest av alt en skildring av den ekstreme polariseringen mellom fattig og rik i Brasil, og hvilke mekanikker som sørger for at det forblir sånn. Dette er heldigvis mer engasjerende enn noen skoletime. I stedet for å bla fingertuppene tørre på grisete boksider, er du meiselen som skal kjerne litt rettferdighet ut av verdens jævligste korrupsjon.
Våpenlek uten lekevåpen
Verktøykassa er en perfekt tredeling av kruttrøyk, autentiske omgivelser og dialoger de fleste spill burde ønske seg. På vei gjennom blandingsrusen til ekspolitimannen, som har fått seg jobb som livvakt i Latin-Amerika, jobber man i stor grad med å rettferdiggjøre likvideringen av «guidoer» a la «Jersey Shore», lutfattige gjengmedlemmer og paramilitære gærninger.
Få håndterer våpen bedre enn Payne, han fant tross alt opp «bullet time» - den derre effekten som gjør at tiden sakkes ned så du lettere treffer hodet på de du ikke liker. Etter at han drakk bort skamvettet og knaska bort ansvarsfølelsen på piller, har våpentekket og den kjappe kjeften endt opp som hans eneste kvaliteter.
Våpenføringen er heldigvis fryktelig artig, blant annet fordi «Euphoria»-fysikkmotoren simulerer menneskekroppen fantastisk. Ikke på den morbide måten, selv om dette er et veldig blodig spill, men fordi kroppsbevegelser skildres perfekt - enten du selv flakser gjennom rommet og lander på flanken og åpner ild derfra, eller motstanderne blåses gjennom skyvedører etter forslag fra en pumpehagle.
«Max Payne 3» handler i stor grad om å sprette rundt og utmanøvrere fiendene med overraskende fleksible sprang fra en bleikfeit, flintskalla og mislykka snut. Det gjør det himla godt. I stedet for å lene seg på dekningsbasert skyting som sjangeren ellers, tar dette spillet kjeklinga ut i åpne områder. Fiendene er for glupe til at det hjelper å holde seg skjult uansett.
Ta deg sammen
Samtidig er dette vanskelig. Du må bare glemme å sette deg på huk for å venteleke frem et par naive hodeskaller å investere bly i. De få sekundene du har før fiendene blir enige om å angripe fra flere sider, må heller brukes til å skaffe overblikk, så du kan tumle i rett retning.
Du kommer til å dø ofte, men det er bare greit. Det føles faktisk som om du ble overmannet på rettferdig vis.
Med nesten ti år siden forrige spill i serien, ivaretar treeren forfedrenes tunggrodde mekanikk med overraskende klasse. Å rulle på bakken som en galte hjelper lite om du vil få overtak over fiendene, her fylles ikke helsa opp automatisk. Skal du komme noen vei, må du gjøre fremstøt og få tak i nye smertestillende.
Med mindre du har et par pillebokser lomma og tar nok skade til å dø. Da får du sjansen til å knerte fyren som la den avgjørende kula i deg, innen en viss tid. Litt Sergio Leone. Heldigvis har de også gått bort fra den slitsomme dogmet om å sprute ut fiender i all evighet til du når et visst punkt.
Det er vanskelig å argumentere for at dette spillet gjør så fryktelig mye nytt på skytefronten, men det er selvsikkert, noe som hjelper i lange baner. Tempoet er nytt og forfriskende, samtidig som vanskelighetsgradene tør å anta at det er en voksen person som sitter bak spakene.
Spillet er ikke redd for å gi deg en lusing, og slapp av - du kommer til å like det.
Historie? I et skytespill?
Det som virkelig bærer Payne er likevel det Rockstar gjør bedre enn de aller fleste spillselskaper – atmosfære. Helt fra åpningen, hvor den bortskjemte snørrungen du passer på beskrives som «en langhåret Ricky Martin med et kokainproblem» og byen São Paulo som «Bagdad med g-strenger», merker du konturene av et helt spesielt eventyr.
Selv om omgivelser som flyplasser, favelaer og parkeringshus knapt overrasker noen, opererer Rockstar i et litt annet territorium. Leiligheter ser ut som om noen bor i dem, fester på yachter ser ut som noe du kunne tenkt deg å besøke og menneskene man møter på veien har mye mer dybde enn de typiske hærene av mannekenger med ett stemmespor og to antrekk.
Midt oppe i det hele finner man et vrak med en pistol i hver hånd, som har oppriktige problemer med å se forskjellen på seg selv og leiesoldatene som forsøker å drepe ham.
«Max Payne 3» har en historie i typisk «Grand Theft Auto»-stil, med en modnere og mer eksistensiell vibb enn noe Houser-brødrene har skrevet tidligere.
Du strekker ikke den kreative menisken din av å lage det jevne skytespillet, men du skal ha lodd i trusa for å fylle et tredjepersons skytespill med sur bossanova, bekmørke sosiale kontraster og fiender som for en gangs skyld har ulike tryner og garderober. Man begynner nesten å lure på hva de andre spillstudioene bruker tida si på.
Perpetuum Mobile
Etter at enspillerdelens ti-tolv timer har passert og du fortsatt får dine helt egne abstinenser, er det bare å tusle bort til flerspillerdelen. Den følger stort sett den samme malen som «Call of Duty» og andre merkverdige skytespill, der du hopper rundt i ulike varianter av «skyt x før han skyter deg» til du går opp i erfaringsnivå med nye triks og våpen.
Sakte film spiller en viktig rolle her også, uten at den har helt den samme betydningen.
Ved å briljere på slagmarken kan du låse opp evnen til å sakke tiden for andre, men bevegeligheten i flerspillerdelen gjør det adskillig vanskeligere å ta full kontroll over alles skjebne. Det samme går egentlig for de smertestillende, som du sjeldent rekker å bruke.
Det er likevel en lettbent og variert konkurransedel for opptil 16 spillere, hvor man kan organisere seg i gjenger med venner og frese på for å se hvem som er mest glad i heder. Alt bygger likevel rundt enspillerens kjernemekanikker, og betinger at du setter pris på dem.
Tv er best på tv
Som en enda litt sintere versjon av Walter White fra «Breaking Bad», med samme hårsveis til og med, får du kjenne på en usedvanlig personlig smerte. Du har flaks om du er allergisk mot moralisering, og det er fare for at du kjenner denne opplevelsen i magesekken om serotoninlagrene dine begynner å tørke ut.
Jeg skulle likevel ønske at noe av seriens opprinnelige tegneseriestil ble opprettholdt. Payne har fortsatt de samme, knallharde enlinjerne, men presentasjonen minner mer om noe en MTV-vikar er troende til å sjonglere frem. Det er tydelig at Rockstar Vancouver hadde ambisjoner om å pusse opp den alternative fortellerteknikken, men kjapp klipping av blinkende tekst kan de godt styre unna.
Uten at dette er helt «The Walking Dead», hadde jeg nok også blitt litt roligere i hodet av færre filmsekvenser og mer spilling. Noen ganger må man legge fra seg spaken litt for ofte, uten at det er allverdens grunn til det.
Til syvende og sist er «Max Payne 3» likevel et bemerkelsesverdig kompakt og velkomponert produkt. De to første spillene i serien stinka John Woo i lang vei, men det er først nå filmverden kan begynne å spørre om hvor den lot seg passere. Her får du noen av sjangerens mest spektakulære actionscener, og du spiller dem for det aller meste selv.
Det bokstavelige mørket har kanskje tatt et steg til sides til fordel for et mer personlig svartsyn, uten at det skader spillet. Du får ikke den samme nikjipe detektivhistorien, men Payne har aldri vært et større og mer desperat vrak. Samtidig ispes handlingen nok skitne tilbakeblikk til New Jersey og andre steder, for de som ikke er helt klare til å kappe navlestrengen.
Mer enn noe er «Max Payne 3» likevel et bevis på hvor stilsikre Rockstar har blitt med årene. I stedet for å redusere dette til en ren skytefilm i interaktiv form, vel å merke en fryktelig robust sådan, har de greid å flette inn en engasjerende historie om problemstillinger vi kun har godt av å smake på.
Blandet med en fortreffelig, og etter alle solemerker langtlevende flerspillerdel, er dette veldig lett å anbefale til alle som trives med kruttslam på hendene
«Max Payne 3» ble utgitt til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3 den 18. mai. Windows-versjonen kommer 1. juni.
