(PressFire.no): «Sergeant… If I die out there, can you give this to my ex-wife?», sier han og finner frem langefingeren.
Slik har det seg at en navnløs amerikansk soldat på et fly vi ikke helt vet hvor skal, gjør sitt ufrivillig ytterste for å sette tonen i «Medal of Honor: Warfighter».
Mer skal det ikke til.
Etter oppskriften
Da «Medal of Honor» tok fatt på sitt prosjekt om å gjenopplive en fallen franchise i 2010, fikk spillet mye gratis PR gjennom en såkalt «kontroversiell» valgmulighet i flerspillerdelen.
At man kunne spille som Taliban-krigere og skyte på amerikanske soldater var dårlig timing sett i lys av situasjonen i Afghanistan, mente Fox News.
Årets lansering av «Medal of Honor: Warfighter» har derimot gått stille og rolig for seg uten å tiltrekke for mye oppmerksomhet, noe som kan sies å være en god ting.
Istedenfor å lære av åpenbare feil i forgjengeren har Danger Close Games snarere valgt å reprodusere dem, implementere et sett nye akilleshæler og lagt seg så tett opp til konkurrentene at man kan mistenke utviklerne å ha gått til sengs med dem.
Det hele begynner med et oppdrag i Karachi, Pakistan. En våpenhandel nede på havna går fullstendig skeis når våre amerikanske venner blåser en lastebil med tvilsomme varer i lufta.
Den enorme eksplosjonen som følger vitner om at pakistanernes våpenlager skjulte mer enn bare kinaputter og luftpistoler, og på kort tid har en heisekran falt overende, et helikopter fått unngå med rakettkaster og en håndfull opprørere møtt sitt endelikt gjennom spillerens siktekorn.
Her er mye «bang for your buck», men det hele skjer så fort at det er over før det i det hele tatt har begynt. Antiklimakset videreføres i en terroristleir hvor opplæringssekvensen tar sted, der en lederskikkelse ikledd turban bjeffer til sin underordnede (oss) at man må krype under piggtråden som møter deg i neste rom.
Gud forby at undersåtten klarer å resonnere seg frem til dette på egenhånd, tenker jeg i mitt stille sinn, før vi blir tvunget til å skyte på bevegelige skyteskiver. Gikk jeg ikke gjennom nøyaktig samme sekvens i fem år gamle «Call of Duty 4: Modern Warfare»?
Fra Pakistan til Filippinene
Lyspunkter i en ellers så mørk, mørk opplevelse er det som regel lett å finne, «Warfighter» tråkker ikke i absolutt alle salatene. Den DICE-lisensierte Frostbite-motoren som brukes i selskapets egne «Battlefield»-spill glimter til i enkelte omgivelser, men av en eller grunn kun i brett som utspiller seg om natten.
Lyseffekter og gjenskinn i vannpytter gir det visuelle bildet et sårt tiltrengt løft.
Ved enkelte anledninger får man også mulighet til å sette seg bak rattet på en bil for å kappkjøre med panikkslagne terrorister.
Disse sekvensene fungerer som inntak til adrenalinfylte biljakter på trafikkerte flerfeltsveier og gjennom trange bakgater, et tiltak som fungerer overraskende godt. Den veljusterte bilfysikken gir spilleren god kontroll over kjøretøyet, på samme tid som en er nødt til å ligge i selen for ikke å frontkollidere med sivilkjøretøy i motgående kjørefelt.
Med en såpass tettpakket kavalkade av «set-pieces» får vi i tillegg boltret oss i et par spennende lokaliteter som for eksempel den flomrammede Filippinske byen på øya Basilan, eller terroristreiret i de majestetiske pakistanske fjellområdene.
Valget om å ikke velge
Jeg skal likevel ikke så noen tvil her: 80 prosent av «Medal of Honor: Warfighter» går fundamentalt sett ut på å skyte terrorist på terrorist på terrorist. Dette gjelder forsåvidt alle de andre krigsbaserte skytespillene også, det er ikke der problemet ligger.
I et spill som handler om å skyte hadde det vært fint med en form for variasjon i selve
skytingen. Være det seg å kunne velge våpentype, egenskaper eller utstyr. «Ghost Recon»-serien tjener masse på å gi spilleren valgmuligheter til hvordan man dreper fienden i felten, «Call of Duty» spytter inn enorme ressurser for å gjøre skriptingen i spillscenarioene så diskret som mulig.
Her bommer «Warfighter» på skiva med flere mil. Er man så uheldig å dø som årsak av spillets utallige «bugs», oppdager man fort at enkelte fiender søker seg til samme dekning som tidligere, at den og den eksplosjonen inntreffer på sekundet likt, at lagkameratene dine er tvilsomt selektive til hvilke fiender de klarer å drepe.
At spillet har en lineær struktur er lett å tilgi, og i mange spill funker det attpåtil nokså bra, men i «Warfighter» virker det ikke som utvikler overhodet har gjort noe forsøk på å gi progresjonen en naturlig flyt.
Og hvorfor får jeg ikke selv lov til å velge når jeg vil bruke lyddemper eller infrarød?
Skamløs kollasj
Faktum er at «Warfighter» låner skamløst fra andre sjangerbidrag og bidrar med lite nytt fra eget bord. Greit nok at ikke alle som leser denne teksten vil kunne peke på likheter og kritisere spillet for det samme, det er fortsatt vår oppgave å skille klinten fra hveten.
Som spillkritiker får man heller ingen god følelse når det fortoner seg pinlig åpenbart hvordan utvikleren prøver å tyne sitt pubertale publikum for den kjøpekraften de representerer.
Spillstrukturen følger slavisk i fotsporene til «Call of Duty»-serien. Innslag som breach-funksjonen hvor man sprenger opp dører i saktefilm er ikke annet enn en direkte kopi av den vi så i sistnevnte spillserie.
Bruk av droner på slagmarken oser av de nyere «Ghost Recon»-bidragene. Og selv om jeg nødig vil slakte et spills ambisjoner om å utnytte renessansen til konkurrerende sjangerbrødre, er det den tilsynelatende mangelen på vilje til å gjøre noe nytt som provoserer meg mest.
For det er nettopp det «Medal of Honor: Warfighter» viser seg å være: Et oppkok av tynnslitte spillmekanikker i en tørkerammet sjanger, som ikke i et sekund viser tegn på ikke å utnytte det som har blitt skytespillenes forbannelse – det strømlinjeformede designet med totalt fravær av kreativt spillerom og krav til spillerens tålmodighet.
NB! Merk at dette kun er en anmeldelse av historiedelen, da mulighetene for flerspiller er minimale i forkant av spillets offisielle lansering. PressFire kommer tilbake med en egen vurdering av flerspillerdelen. Vi har testet Xbox 360-versjonen.
«Medal of Honor Warfighter» ble sluppet til Xbox 360, pc og PlayStation 3 25. oktober.
