(PressFire.no): Daniel er ikke videre begeistra for enspillerdelen til «Medal of Honor: Warfighter».
Selv har jeg brukt den siste tiden i marsjstøvlene til Forsvarets Spesialkommando – en temmelig trivelig gjeng når man først kommer forbi pinlige utrop som «vi går inn!» med barnetv-røster idet de lader børsa og rappellerer ned til oppdrag.
Flerspillerporsjonen av høstens store skytespill fra EA er en kurant affære. Med litt rendyrking og et enda mer personlig anslag, kunne den vært virkelig bra.
For det skal fortsatt litt til før den greier å bære hele denne pakka.
Føler deg ikke hjemme
Tanken om å pirre folks stolthet ved å tvinge dem til å velge mellom ulike lands spesialstyrker er genial.
Jeg kan ikke mimre for andre, men jeg kom godt opp i tenårene før jeg greide å riste av meg plnanen om å bli en balaklavakledd spesialsoldat som spente inn dører og spurta ut med gissel over skuldra.
Om valget i spillet utgjorde noe annet enn kleine kamprop, et flagg og noen bittesmå bonuser, hadde det vært mye mer effektivt. Og det er litt der «Warfighter» faller av. Du føler sjeldent noen tilhørighet til figuren du spiller.
Klassesystemet er fint balansert og det er tydelige forskjeller mellom to i utgangspunktet like roller som Point Man og Assaulter. Om noe fortjener Danger Close honnør for å greie å skille mellom ulikt infanteri i en sjanger hvor alle stort sett reduseres til bavianer med en eller annen Colt-avart i hendene.
Problemet oppstår når du har låst opp litt utstyr og innser at du i sann «Full Metal Jacket»-stil er børsa di og intet annet. Ingen spesialegenskaper. Ingen evne til å skreddersy bonusene du får for å knerte flere fiender på rad. Ingen kule antrekk. Det blir for tynt når konkurrentene gjør dette så mesterlig.
Godt håndverk
Det er ikke vanskelig å trives på krigstokt i «Warfighter», og den grunnleggende hjemmeleksa har de gjort godt.
Frostbyte-motoren ser bra ut på konsoll, om enn et godt hakk unna hvordan storebror «Battlefield 3» realiserer den. Våpnene er varierte, velbalanserte og knaser godt. Modiutvalget har ingen åpenbare mangler.
Skytespillet er godt, og lider først og fremst av hard konkurranse.
«Modern Warfare» har perfeksjonert tette, intense kamper hvor murpussen spruter rundt hvert hjørne. «Battlefield 3» er enestående på større slag hvor mer grovtaktiske anslag har førsteprioritet. «Warfighter» er lilleper i midten.
Nivådesignen er blant annet ikke særlig god. I deathmatch er det ikke fryktelig viktig, men de mer taktiske modiene lider av åpenbare stagnasjonspunkter og er i ubalanse. Selv enkle, symmetriske brett sliter med uinteressante fyllområder og omgivelser som er altfor lett å barrikadere seg inn i.
Et annet irritasjonsmoment er Buddy Spawn-systemet, hvor du kan vende tilbake til slagmarka side om side med en lagkompis om han greier å holde seg ut av skuddlinja.
Om en fiende gløtter på kompisen din mens du lader opp til å komme tilbake, starter telleren på nytt. Tanken må ha vært at du slipper lange gangturer tilbake til slagmarka eller venting i seige menyer, men oftere enn ikke ender det bare opp med enda mer tommeltvinning, og etter et par bomturer lærer du deg å bare starte i basen igjen.
Ikke artig nok
Danger Close blir stadig bedre i det de gjør, og for et par år siden hadde «Warfighter» vært et høyst aktuelt produkt. Nå blir det litt for mye låning og for lite innovasjon, uten innsikt i akkurat hvorfor for eksempel «Modern Warfare» klemmer så mange tusen timer ut av spillere hver eneste dag.
Om noe kan det virke som om opphenget i å simulere spesialsoldater og ekte operasjoner har gått på bekostning av spillet i bånn. Det er også underlig at vi ikke har fått flere interessante støtteroller, der «Battlefield» for eksempel har sin Medic og Support.
Selv når moroa virkelig trommer i gang, og det er ikke vanskelig å finne fram til den, er det vanskelig å riste av seg tanken om at litt mindre stressing med troverdige bymiljøer eller liksom-simulering hadde gjort det hele artigere.
«Warfighter» er et mer enn kompetent skytespill, men det mangler dybden og tilhørigheten som har gjort de to største konkurrentene så fryktelig gode i hvert sitt segment.
Kanskje neste år?
