(PressFire.no): «Metal Gear Solid: Snake Eater 3D» er kanskje den dårligste iterasjonen av «Metal Gear Solid 3: Snake Eater» til nå. Etter HD-kolleksjonen var det klart at spillet fortsatt hadde mye å gi, selv etter å ha blitt blåst opp og klistret over storskjermen i ny oppløsning.
Denne varianten gjør et par morsomme grep for bedre å integrere seg, men snubler også over maskinvaren i prosessen.
Det er veldig tydelig at «Metal Gear Solid 3» aldri var ment som et håndholdt spill. Det hører hjemme på større, kraftigere plattformer, hvor de grandiose, langtrukne filmsekvensene virkelig får kinolerretet det fortjener. Samtidig er tempoet i spillet såpass vekslende at det blir vanskelig å skreddersy designet til hyppig småbruk som håndholdte konsollspill ofte blir utsatt for.
På en annen side, hvis du likevel skal holde deg hjemme med 3DS-en i sofaen, hvorfor ikke da kjøre løs på HD-versjonen som er såpass mye bedre på samtlige punkter?
Mer av det samme – bare annerledes
Jeg kommer ikke unna uten å dra paralleller til «Metal Gear Solid: Peace Walker», som klarte nettopp dette med å destillere storartede snikeoppdrag til små, bite-sized affærer. Derfor er det morsomt at utviklerne nettopp har tatt etter dette, og oppdatert deler av motoren og designet i «Metal Gear Solid: Snake Eater 3D»til å etterligne PSP-spillet på flere områder.
Viktigst av alt er kanskje hvordan du nå belager deg å trykke på knapper i motsetning til å holde dem inne, noe som går hånd i hånd med den nye ikonografien som popper opp med mulighetene du har i landskapet rundt deg. CQC-delene av spillet drar virkelig nytte av denne nye oversikten.
Ikke for å si at 3DS-maskinen ikke klarer å håndtere «Metal Gear Solid 3: Snake Eater». Spillet lugger litt her og der i forhold til tidligere, men har fått med seg de viktigste innovasjonene. Utviklerne har faktisk formet spillet litt i stil med «Peace Walker», som etter min mening er en av de mest teknisk kompetente «Metal Gear Solid»-spillene til nå.
Fascinerende jungelsyn
Men blemmer finner du selvsagt også. «Metal Gear Solid: Snake Eater 3D»er viktigst av alt nesten uspillbart uten circle pad-kontrollen, som gir deg en ekstra analogspak til å manipulere kameraet med.
Kjenner du til PSP-spillene i serien, vet du hvor uoversiktlig og kronglete dette er uten. Spillet handler tross alt om kontroll og oversikt.
Faktisk så vil jeg gå så langt som å si at hvis du investert i en 3DS for å spille «MGS33D», kan du likeså godt investere i den utvidede kontrollen og spare deg for massevis av frustrerende hodepine.
Det eneste spillet gjør for å rette på et mangelfullt kamera er å flytte alt av grensesnitt til den nederste skjermen. Hovedskjermen blir plutselig frigjort for forstyrrende indikatorer, i tillegg til at kartet alltid står oppe og integrerer seg med alt du måtte ha av radarteknologi. Sistnevnte er kanskje den viktigste innovasjonen i spillet til nå, siden oversikt og kontroll er såpass viktige stikkord.
Ikke helt på hjemmebane
Det at utviklerne har flyttet litt på grafikkelementene har hatt både gode og dårlige effekter. Menysystemet, som før var utrolig avbrytende og tungvint i bruk, har ikke egentlig blitt noe bedre nå – selv etter at de har videreutviklet systemet og tilpasset det til berøringsskjermen.
Tvert imot føles det nesten verre nå på måten du aldri helt kan bruke systemet konsekvent.
Av 3DS-spesifkke funksjoner er jeg ganske imponert over 3D-integreringen. Illusjonen av dybde er til stedet i både filmsekvenser og spill, og gir virkelig inntrykk av volum. Særlig når du kryper rundt i buskene og roterer kameraet forbi trær og greiner.
I de riktige vinklene kan du virkelig skimte Snake gjennom tretoppene eller i vepsesvermene til The Pain.
Til tross for en del endringer i formularet, lider «Metal Gear Solid: Snake Eater 3D» av å være et alt for stort spill til enkelt å kunne ettermonteres på en mindre, håndholdt konsoll. Jeg tror det største problemet mitt her er at Konami viser at de kan gjøre grunnleggende endringer for å tilpasse spillet, uten at de egentlig løser de viktigste problemene som dukker opp.
Likevel skal jeg ikke legge skjul på at jeg fortsatt elsker spillet og alltid vil være veldig partiske for dem – men bare fordi jeg kan komme meg gjennom de tekniske bristene og vet om det uendelige vellet av kreativt innhold som ligger i bunnen. Jeg forventer selvsagt ikke det fra hvem som helst.
Jeg sitter med følelsen av at dette, som med HD-samlingen, blir et spill for blodfansen. Akkurat denne varianten gjør seg litt vanskelig å elske ut i fra de tekniske manglene. Jeg ville egentlig aldri anbefalt nye spillere å ta tak i denne versjonen, eller spillere som ikke hadde circle pad-utvidelsen med den ekstra analogspaken.
Faktisk ville jeg heller anbefalt HD-samlingen – den samme pakken som mangler det mest essensielle spillet i serien for å få med seg hele fiksjonen. Jeg liker hvordan Konami har klart å grave seg ned i alle disse slippene sine.
NB! Spillet er ute til Nintendo 3DS.
