(PressFire.no): En epilog i form av en turkis og grønn tekst som illuderer en dialog mellom to mystiske karakterer ruller tregt over skjermen etter at jeg har spilt det nye sluttspillet i «Minecraft».
Den kvasifilosofiske slutteksten er ganske langt unna kjernen av hvordan en runde med «Minecraft» føles.
«and the universe said i love you»
La meg si det med en gang – det er flere ting som ikke er helt på stell i denne liksomferdige versjonen. Men det har egentlig ikke så mye å si. «Minecraft» er et spill som trosser alle definisjoner av «ferdig». Det eneste som er en smule endelig med denne versjonen er prisen, som har gjort et dvergsprett fra 15 til snaue 20 dollar.
Utgivelsen er derfor mer å regne som en symbolsk handling enn et sluttprodukt.
«and the universe said everything you need is within you»
«Minecraft» er et kreativt sandkassespill som genererer en verden basert på algoritmer og tilfeldige nummer. Hver gang du bestemmer deg for å starte et nytt spill får du en helt ny verden med blant annet fjell, elver, sump, grotter, lava, regn, snø, trær, lyn, torden, griser, kuer og zombier.
Størrelsen er sånn omtrent åtte ganger jordas overflate og du skal gå uhorvelig lenge (cirka 820 timer) i en bestemt himmelretning før du støter på problemer med grafikken. Å forsøke å nå disse punktene uten å jukse ville være et mildt sagt snodig og ganske usosialt prosjekt.
Jeg innbiller meg at den tidligere nevnte absurde slutteksten må ha vært skrevet av en eller annen stakkar som har forvillet seg inn i et sånt prosjekt. Det er faktisk mulig å bli veldig, veldig hekta på «Minecraft».
«and the universe said you are the universe tasting itself, talking to itself, reading its own code»
Verdenen er pakket inn i en enkel 3d-motor med voxelgrafikk (ifølge noen er voxelgrafikk den nye vinen innen 3d-motorer). Store klosser med pikselerte teksturer og firkanta dyr og monstre med stive animasjoner virker i første omgang primitivt og litt uferdig, men viser seg fort å være en av hovedgrunnene til at «Minecraft» funker så godt som det gjør.
I nærkontakt med monstre og dyr blir spillet humoristisk og underholdende. Zoomer du tilbake og ser landskapet på avstand, i solnedgang, under snøfall eller regnstorm, får spillet en mer meditativ dimensjon – en form for kubistisk poesi eller matematisk kunst.
Selv sola og månen er firkantet i dette spillet. Det er vakkert, absurd og latterlig på samme tid. Andy Warhol ville elsket «Minecraft».
«and the universe said you have played the game well»
Den enkle grafikken har ikke bare en estetisk funksjon. Den gjør det mulig å generere en så stor og tilfeldig verden på dagens hardware, men ennå viktigere – den gjør spillets hovedfunksjon – bygging og riving/graving – ikke bare mulig, men veldig morsomt og vanedannende.
Høyre museknapp legger til en blokk, venstre tar den vekk igjen.
Dette er spillmekanikk på «Pac-Man»- og «Tetris»-nivå, men med uendelige muligheter. Å bygge noe i en tredimensjonal dataverden er krevende og ikke noe for hvermannsen, det vet alle som jobber med eller har prøvd å lage noe i et 3d-program, men den enkle og ikoniske grafikken til «Minecraft» løser dette problemet elegant.
Den gjør at du vet akkurat hva du fjerner eller legger til.
Det at du står fritt til å bygge absolutt alt du kan tenke deg og faktisk klare det uten tekniske problemer skaper et sug etter å fortsette å drømme opp nye byggeprosjekter. Ved å stadig utvikle «Minecraft» og tilføre det mer liv, som nye monstre og dyr, nye biomer og tilfeldige bygninger både over og under jorda, føles denne verdenen viktigere – at den har sitt eget liv og dette forsterker lysten til å mestre den.
Å klare å lage et spill uten definerte mål hvor du selv skriver historien er ganske unikt.
Alt dette har foreløpig handlet om enspillerdelen. Tenk deg all denne friheten men med hundrevis av mennesker i den samme verdenen, og du kan lett forestille deg både mye moro og mye kaos. For å hindre at spillere ødelegger hverandres bygninger bør du derfor, om du oppretter en server, sette dine egne regler og tekniske begrensninger.
For eksempel ved at gjestene bare får lov til å bygge eller ødelegge på en jordflekk de får tildelt når de blir medlem i verdenen du har satt opp. Kvaliteten på flerspillerdelen varierer sterkt etter hva slags regelsett og hva slags kontroll vertene har over verdenen.
«and the universe said everything you need is within you»
Bygging og riving har fulgt «Minecraft» fra begynnelsen da spillets skaper, Markus Persson, la ut en prøveversjon på nettet i 2009. Ideen var å muliggjøre utviklingen av spillet med bare én person, uten økonomiske midler, ved å la folk betale for prosessen.
Den gangen kostet spillet ti dollar og var da et rent byggespill uten monstre.
En gang i 2010 fikk salget en plutselig boost og Persson kunne forlate sin jobb og konsentrere seg hundre prosent om spillet. Spillet har nå solgt drøye 4,25 millioner eksemplarer, Persson har ansatt 12 mennesker og etablert selskapet Mojang for inntektene av salget. Fortsetter de å utvikle spillet slik de har lovet ser det ikke ut at salget vil stoppe.
Alle oppdateringene siden alpha-versjonen og seinere beta-versjonen har vært for å utvide «survival mode»-delen av spillet. Et døgn i spillet varer i tjue minutter i virkelig tid og om natta kryper det fram en del monstre som gjør at du fort finner ut at du trenger å bygge et tilfluktssted.
Herfra og ut lager du dine egne mål. Var ikke hytta stor nok bygger du en festning og kanskje en felle for monstrene. For å kunne bygge og grave mer effektivt trenger du bedre verktøy, her kommer crafting-delen inn i bildet. Du kan lage sverd, fakler, cd-spillere, fiskestenger, rustninger, kaker, brød og malerier ... for å nevne noe.
De viktigste byggematerialene, som diamanter og jern, må du grave dypere for å finne og da er det også store sjanser for å bli begravd av en underjordisk lavastrøm. Men det kan også hende du støter på en nedlagt mine med skattekister eller en underjordisk festning med en mystisk portal til en annen verden.
«and the universe said the darkness you fight is within you»
«Minecraft»-versjonen av 18. november 2011 har sine feil og sine mangler, men jeg kan likevel ikke gi dette spillet noe annet enn en sekser. Spillet var egentlig ferdig for lenge siden og blir samtidig kanskje aldri helt ferdig.
«Minecraft» vil alltid ha feil og mangler, og grunnen til det er at Mojang utvikler det hele tiden og legger til nytt innhold.
Og nytt innhold krever tid for å modnes og korrigeres og spilltestes.
Som for eksempel den store dragen i «The End», som ble lagt til spillet i oktober. Klarer du å drepe denne dragen etterlater den seg et egg du ikke kan plukke opp – derfor blir det foreløpig mer jobb enn belønning å jobbe seg fram til denne bossen. Men det kommer. Det var bare så mye de rakk å legge til før den litt fiktive utgivelsesdatoen.
Men én ting må Mojang ordne opp i og det er en eller annen form for bruksanvisning og en måte å samle oppskrifter på. Uten en slik veiledning er det vanskelig å tiltrekke seg mer uerfarne spillere, du må nemlig være ganske selvdreven for å lete opp informasjon om spillet.
«You are the player»
Ved hjelp av «Infiniminer» (spillet som Persson brukte som modell for «Minecraft»), kortreist programmering, smart salgsstrategi og en umettelig kreativ brukermasse har Markus Persson meislet ut og strømlinjeformet et ikonisk bastard av et spill som igjen har skapt en egen sjanger – og det i en tid hvor spillutvikling begynner å likne hollywoodproduksjoner med hundremillionersbudsjetter.
«wake up»
PS: Persson har nå offisielt overlatt utviklingen av spillet til Jens Bergenstein, som har vært med å utvikle spillet fra betastadiet.
