Vi lot de som har anmeldt spill i PressFire få fortelle om sitt år med spill i stedet for en tradisjonell kåring av årets spill.
2017 altså, det ble jo slett ikke et dårlig spillår! Nesten hver eneste måned så lanseringen av et toppspill, noen mer uventede enn andre. Hvorfor har vi ikke flere timer i døgnet egentlig?
Fra en pangstart med «Resident Evil 7», som jeg fortsatt prøver å pine meg gjennom i VR-utgaven av, til «Horizon», til «Zelda», til «Persona 5», til «Prey», til «Nier», til «Cuphead», til «Hellblade» og «Mario Odyssey» osv osv.
Svitsj ist güt
Men for å starte med starten, «Resident Evil 7» ble faktisk et av de beste spillene jeg spilte i 2017. Dette er den andre shake-upen Capcom har gitt serien nå (om vi ikke regner med online-spillene), og nok en gang traff de blink – i hvert fall til å begynne med.
Så dabber kanskje spillet av mot slutten, men innen den tid får vi servert de beste «skurkene» innen spill på mange år i Jack, Marguerite og Lucas. Det er et herlig forvridd og ekkelt spill som er genuint skummelt og genuint «Resident Evil».
Bra greier, med andre ord – og måtte serien fortsette i dette sporet lenge!
Spill var ikke det eneste som imponerte meg i året som gikk. Switch har vært comebacket Nintendo trengte. Konsollen har vist at den gamle storheten slett ikke har glemt hvordan de kan trylle sammen maskinvare og software på ypperlig vis.
Jeg likte den god helt fra starten av, men det var først da jeg tok med meg maskina til Los Angeles og E3 at den virkelig falt på plass som Tidenes Håndholdte Spillmaskin. Å sitte på flyet og spille helt vanlige «fullblods» konsollspill som «Zelda» og ikke minst å drønne avgårde i «Mario Kart» i flerspiller hvor som helst, var noe som imponerte meg kraftig.
Så har den kanskje ikke hestekreftene til PS4 Pro eller Xbox One X, men sannelig om den ikke har blitt mer spilt de siste månedene enn noen av de andre.
Og apropos...
«The Legend of Zelda: Breath of the Wild»... Hva skal man si? Det står fortsatt som en soleklar førsteplass for året for min del. Den latterlig veldesignete verdenen er et monument i spillbransjen. Om ikke andre spillutviklere har studert spillet nøye faller de alle akterut.
Etter Nintendo satte ned foten for «åpen verden»-sjangeren og forlangte mer av bransjen i mars, må andre levere bedre. Jeg kommer ikke til å tolerere bugfylte åpne verdener med slitsom combat og stive animasjoner mer, i hvert fall.
Jeg synes nesten synd på «Horizon» som måtte dele året med «Zelda» - i et annet releaseår hadde spillet sannsynligvis vært årsbeste...
Det er litt snedig også, fordi jo mer jeg tenker på at jeg liker «Breath of the Wild», jo mer har jeg så inderlig lyst til at det skal være enda bedre. Merkelig nok er det et «til tross for»-spill, i at spillet er dritbra «til tross for» at det hiver unna så mange ting som gjorde serien dritbra tidligere.
Dacia-rælling
Et annet «til tross for»-spill er selvfølgelig «PlayerUnknown’s Battlegrounds». Spillet «alle» spiller, alle elsker å hate (som regel til de har prøvd det selv), og som har trollbundet en absurd mengde folk på kort tid.
Det er på mange måter et reinspikka makkverk av et spill, og da tenker jeg primært teknisk. Blue Hole har til slutt klemt ut noe som i hvert fall kjører nogenlunde greit 75 prosent av tida, men de imponerer ingen med hvordan spillet kjører eller ser ut – med et hederlig unntak av lyddesignet, som helt oppriktig er noe av det beste jeg har hørt.
Heldigvis er det fortsatt sånn i 2017 (og forhåpentligvis lenge etter) at gameplay trumper grafikk, og «PUBG» beviser det så til de grader.
Spillet skaper sine egne historier idet du spiller det, og lite slår følelsen av å dra i land en seier med tre venner etter at du har dundret rundt i en gammel Dacia for å rekke den evinnelige sirkelen – mens 96 andre spillere prøver å drepe deg.
Aldri i verden om jeg er i nærheten av å være ferdig med dette spillet enda!
Jeg spår at «Battlegrounds» voldsomme og plutselige nedslag i spillbransjen i 2017 kommer til å føles i flere år fremover, når flere og flere lager knallharde rundebaserte survivalspill.
Wall of Shame
Det var ikke bare nye spill som har opptatt meg i år, da. Litt backlog fikk jeg røsket unna.
For eksempel fikk jeg endelig spilt gjennom «Full Throttle» da remasteren kom (I KNOW!!!), og ble litt skuffa i samme slengen. Alt for kort, alt for enkelt og litt for mange klumsete minispill – men utrolig kul setting og figurer, da.
To-tre uker av livet mitt gikk også med til å lage bondegård i «Stardew Valley», det koseligste spillet på denne siden av «Animal Crossing». At det endelig kom til Switch var en perfekt anledning, og det å kunne koble helt av og gli helt inn i en Zen-aktig bylt på sofaen var helt riktig, det.
Samtidig er det vanvittig sjarmerende å bare utforske krinker og kroker – jeg elsker at det er så mange intriger og hemmeligheter. Dette blir jeg nok ikke ferdig med på en stund heller.
Men selv med noen gode innhogg i backloggen så var det liksom ikke nok, for et så sterkt spillår gjorde at det ble påfyll med nye titler jeg må spille en eller annen gang også.
Wall of Shamen min ble bygd ut ytterligere i år, med spill som «Persona 5», «What Remains of Edith Finch», «Prey» og «Mario & Rabbids». «Assassin’s Creed», «Destiny» og de andre årlige spillene er ikke helt for meg, så det får gå greit at de uteblir.
Forhåpentligvis greier jeg å finne timene til å spille de også etter hvert. Sukk.
Jeg har helt sikkert glemt en haug av spill jeg har kost meg med i større eller mindre grad, sånn som «Timbleweed Park» (kanskje årets beste terningkast fire-spill). Jeg bør vel kanskje bli flinkere til å føre spillogg, men 2017 sett under ett... good shit!
Bring on 2018.