(PressFire.no): Noen ganger lurer jeg på om «Monaco» dreier seg om samarbeid eller ikke.
Sånn sett treffer utviklerne temaet sitt utrolig bra. Spillet tar nemlig for seg en serie kupp i stil med noe vi kunne sett fra en klassisk Hollywood-film.
Du og tre andre skal bryte dere inn i forskjellige kjente arenaer og rundstjele lokalet, før dere smetter tilbake inn i rømningsbilen igjen – forhåpentligvis uten at noen så dere.
Forhåpentligvis.
Wakka wakka wakka wakka
Men det skjer selvsagt aldri. Særlig ikke når utviklerne legger opp til at «Monaco» i praksis er en vimsete og kaotisk tolkning av «Pac-Man» for fire spillere.
Idéen her er ikke bare at dere skal innom det armerte hvelvet og stjele kronjuvelene. Dere skal også raske med alle verdisakene på veien, langs en labyrint av sikkerhetsvakter, vakthunder og overvåkningskameraer.
Allerede her får «Monaco» utrolig mye personlighet. Hver arena, om det så er et kasino, en bank eller en skyskraper, har trekk som skiller dem fra hverandre.
Jeg har for eksempel ingen problemer med å beskrive i detalj hvorfor jeg elsker det intrikate korridorsystemet du må jobbe deg gjennom i Securitechs hovedkontor, eller hvorfor jeg hater å måtte rundstjele gjestene på dansegulvet på diskoteket i underetasjen.
Dette er levende lokaler med masse kaotiske detaljer. Med mennesker som løper rundt, telefoner som ringer og vakter som patruljerer.
Oppgaven din er å nøste opp i kaoset, og få deg og dine over målstreken og tilbake så effektivt som mulig. Akkurat der ligger stikkordet verdt å merke seg – så effektivt som mulig, ikke stille eller elegant.
Det er det jeg elsker med rollegalleriet her. Hvis du trodde spillebrettene ga «Monaco» personlighet og fritt spillerom, er det bare halve sannheten. Her er det egentlig gjengen av mistilpassede skurker som får spillet til å leve opp til filmsjangeren sin: roller med spesialkompetanse som gjerne endrer spillereglene radikalt.
Se for deg disse som de store dottene i «Pac-Man», de som lar deg ta en helomvending og spise opp spøkelsene som jager deg. Eller i tilfellet til «Monaco», hacke deg inn på en datamaskin for å koble ut et sikkerhetskamera.
The usual suspects
Derfor er hackeren så utrolig tiltalende å spille. Via et støpsel kan han hacke seg inn for å plante virus. Med nok snusk i omløp blir han en slags gudeskikkelse som svever langs korridorene og slår ut all elektronikk han kommer i kontakt med.
Det naturlige motstykket hans er muldvarpen, som i stedet for å bruke omgivelsene til sin fordel, finner minste motstands vei ved å bryte ned labyrinten vegg for vegg. Denne figuren alene bør fortelle deg litt om uvanene du tillegger deg når du velger hvordan du skal angripe plantegningene.
Men det er dette som gjør «Monaco» så spennende, både når du spiller alene og med flere. Disse figurene dikterer helt og holdent hvordan du tilnærmer deg oppgaven, og hvilke synergier du har å rutte med.
Både hackeren og muldvarpen er på tross av evnene sine like utsatte hvis alarmen først skulle gå. Da vil du heller spille som gentlemannen eller rødtoppen, som spesialiserer seg på å villede de tenkende fiendene.
I minste fall vil du ha en utkikksmann i ventilasjonssjakten på andre siden av rommet, slik at han kan heise deg opp på brøkdelen av et sekund hvis store menn med skytevåpen skulle buse inn mens du «renser» stedet.
I love it when a plan comes together
Du kan også plukke opp en del verktøy underveis som styrker repertoaret ditt og gjør labyrinten enklere å manøvrere. For eksempel røykbomber til å forvirre, eller armbrøst til å bedøve fra avstand.
Men de spennende synergiene dukker først opp når flere går sammen, og du har hackeren, lommetyven og låsesmeden på lag. Mye av spillet er fult gjennomførbart alene, mens andre situasjoner skriker etter arbeid i tandem.
For eksempel de tilfellene hvor du gjerne skulle ha skrudd av sikringsskapet på den ene siden av herskapshuset, og samtidig brukt tiden til det ble slått på igjen til å snike deg på andre siden av bygget, låse opp en safe, og smette ut balkongen.
Du spiller med andre ord langt mindre refleksivt her enn i «Pac-man». Du oppsøker alltid omgivelsene og hjelpemidlene rundt deg, og spillet blir veldig mye mer engasjerende av den grunn. Du kan skifte forkledninger, slå av lyset, lede sikkerhetsvaktene etter nesen – massevis av elementer som tilfører «Monaco» en eksplosjon av personlighet og uforutsigbarheter.
Jeg kan ikke unngå å trekke paralleller til «Hotline: Miami», som også handler om å oppdage flyten i spillet gjennom prøving og feiling – selv om tempoet der er langt mer svimlende og utilgivende.
Så hva har jeg lært av å spille «Monaco»?
Det å stjele med seg diamantene og trekke seg tilbake til rømningsbilen er kanskje ikke særlig utfordrende i seg selv.
Men å stjele dem med seg innenfor en tilfredsstillende tidsfrist, mens du plukker opp alle verdisakene på veien og koordinerer tre andre surrehuer? Det er et helt annet kunststykke.
«Monaco: What’s yours is mine» ble sluppet til pc/Steam 24. april. En Xbox 360-versjon er utsatt på grunn av tekniske problemer, men burde være rett rundt hjørnet.
