Det er ingen hemmelighet at «Dragon Age: Origins» står som en sterk parallell til «Mass Effect» i spillbiblioteket til BioWare. Ikke bare er de to av de viktigste rollespilene vi har fått denne spillgenerasjonen – de er også servert fra en av de viktigste og mest erfarne utviklerne vi har.
«Dragon Age» har også en sterk parallell til de gamle Infinity-spillene fra Black Isle Studios og BioWare – isometriske rollespill som «Baldur's Gate», «Icewind Dale» og «PlaneScape: Torment». Selv i dag representerer disse spillene det absolutt beste innenfor sjangeren.
«Dragon Age II» henter sin inspirasjon fra både gammelt og nytt. Smakebiten jeg fikk prøve ga absolutt mersmak, og var ikke minst en klar indikator på hvor BioWare er på vei med det nyeste spillet sitt.
NB! Les også vårt ferske intervju med BioWare-grunnleggerne, som blant annet snakket ut om «Dragon Age 2» da vi møtte dem i London nylig.
Fortellingen starter rett utenfor byen Lothering, din hjemby og bosted for familie og venner. Vel, din tidligere hjemby – demonene har allerede brent ned det som er til grunnen.
Nå har du ikke noe annet valg enn å flykte.
Med et knippe familiemedlemmer på slep, tvinges du dermed av gårde. Flukten går gjennom den døde fjellheimen og mot The Wilds, der planen er å bane seg vei mot selve hjertet av invasjonen. En dumdristig plan, men alternativene er ikke akkurat mange.
Det endelige målet heter Kirkwall, en godt bevoktet bastion og forhåpentligvis det ene stedet i kongeriket som har klart å stå imot horden av Darkspawn.
Men gudene gjør det selvsagt ikke enkelt for deg. Allerede før du har kommet skikkelig i gang vasser du i forferdelige skapninger – denne gangen med en eim av sann fordervelse. De strømmer på fra alle kanter og hold, og du får knapt tid til å puste mellom all blodspruten.
Allerede i innledningen har du kuttet flere struper enn i hele det forrige spillet sammenlagt.
En storartet skildring, men tolker jeg introduksjonen rett er det akkurat denne formen for overdrivelse BioWare spiller på når de formidler historien i «Dragon Age II».
Ved enden av regnbuen sto et kjent fjes. Du har garantert støtt på henne før: En ondsinnet figur med både insentiv og en agenda. Jeg fikk ikke så veldig mye å si til saken, da demonstrasjonen uheldigvis var over for min egen del – selv om det var helt tydelig at den virkelige reisen bare så vidt hadde begynt.
Det vi står ovenfor i «Dragon Age II» er oppfølgeren til et av de beste rollespillene fra 2009. Historien starter mer eller mindre side om side med det første spillet, men vil ikke ha noen direkte kobling mot den tidligere figuren din eller rollen som Gray Warden.
I stedet vil «Dragon Age II» strekke seg over en ny periode – denne gangen med et spenn på ti år. Eventyret har dermed ingen spesiell kobling mot «Dragon Age: Origins», annet enn universet selv.
Men det betyr jo ikke at oppfølgeren står helt uten noen rød tråd. En morsom faktor som visstnok skal påvirke strabasene dine, er valgene du tok i det forrige spillet. Mer spesifikt snakker vi om de valgene som hadde en innvirkning på selve mytologien og hvordan kongeriket Ferelden nå ser ut.
Uten å spekulere for mye, kan det jo for eksempel bli morsomt å se hvem som sitter på kongetronen, eller om spillet tar stilling til konsekvensene av rollen du spilte som Gray Warden.
Alt dette er allikevel peanøtter i forhold til hvordan spillet endelig har klart å rette seg etter en ny og spennende visuell retning. Det pregløse og uinspirerte designet fra «Origins» er med andre ord byttet ut, noe som betyr at du får mindre av Tolkien og «Dungeons & Dragons», og mer av et særegent BioWare-univers.
For meg var dette en av de største gledene med «Mass Effect», og det å se at utviklerne legger vekt på det samme også i «Dragon Age»-serien er utrolig tilfredsstillende.
Ikke bare virker spillet mørkere, blodigere og mer dystert, men figurdesignen har blitt mer karakteristisk. Spesielt de generiske og mangfoldige Genlock-demonene har fått skikkelig puls, og minner mer om noe som faktisk har kommet kravlende halvspist opp av bakken.
Resten av den visuelle biten er ellers mer eller mindre slik du husker det fra forgjengeren, så ikke forvent storslåtte modeller, gnistrende teksturer og spreke animasjoner.
Av det jeg spilte gjennom virker «Dragon Age II» fortsatt relativt monotont og sølete, noe som kanskje ligger litt i kortene i og med at teknologien fortsatt er den samme.
Den mest nevneverdige visuelle endringen dukket opp når jeg skulle konversere med andre figurer. Her har BioWare erstattet den klassiske punktlisten med alternativer over dialogen din med det moteriktige «konverseringshjulet» fra «Mass Effect».
Det var ikke veldig mye spennende dialog akkurat i demonstrasjonen jeg fikk, men av det lille jeg så gjorde systemet en god jobb med å gi oversikt over svaralternativene og tydeliggjøre tone og mening med små fargekodede ikoner.
Forholdet mellom PC og konsoll var også et relativt kontroversielt tema i forbindelse med lanseringen av «Origins» i fjor.
Konsollversjonen av spillet fikk tross alt en ganske så brutal behandling ut i fra en gammel oppskrift laget spesifikt for PC med mus og tastatur. PS3- og Xbox 360-versjonene ble sittende igjen med et merkbart kompromiss, blant annet fordi de gikk glipp av den viktige kamerafunksjonaliteten som lot deg spille spillet som et strategispill.
«Dragon Age II» utspiller seg nå i større grad som et rent actioneventyr i stil med «Baldur's Gate: Dark Alliance», en spillestil som både ser og føles riktig ut. Egenskaper og knep har blitt skreddersydd for håndkontrollen, selv om selve knappeoppsettet ikke har forandret seg stort.
Alt av animasjoner og effekter er i tillegg mye mer spektakulære og visuelt interessante, og hele det statiske preget fra det første spillet er mindre synlig. Kontrollene føles viktigst av alt mer responderende, noe som får opplevelsen til å ligne mer på et skikkelig «hack-n-slash»-spill.
Det var allikevel ikke før jeg prøvde meg i rollen som kriger at systemet faktisk fungerte godt. Ironisk nok fløt kampsekvensene bedre med de treige og tunge animasjonene i kontrast med de raske og smidige bevegelsene til tyven.
Om dette er et tegn på at utviklerne har gapt for høyt i forhold til hva teknologien håndterer, eller bare er resultatet av at vi testet et uferdig spill, er vanskelig å si. Det blir uansett spennende å se hvordan BioWare til syvende og sist har videreutviklet disse rollene – ikke minst magikeren, som uheldigvis var utilgjengelig ved PressFires test.
Ut i fra smakebiten jeg fikk av «Dragon Age II», forteller BioWare meg at de nå satser mye på et høyt tempo og intens action. Forhåpentligvis har ikke dette gått på bekostning av de andre grunnleggende elementene som gjerne inngår i et godt rollespill.
Uansett hvordan du vrir og vender på det, så virker dette som et kompetent forsøk på å bygge videre på formularet. Utviklerne har skrudd og endret på overraskende mange detaljer, og mens mange av dem er kosmetiske har både flyt og særpreg vært viktige fokusområder.
Jeg regner ikke med at vi kommer til å se fryktelig store endringer i «Origins»-konseptet i og med at spillet snart står klar til slipp et drøyt år etter. Men det skal fortsatt sies, at selv om «Dragon Age II» skulle vise seg bare å bli halvparten så bra som «Dragon Age: Origins», vil det fortsatt stå som en god kandidat til årets rollespill i 2011.
Det gjenstår å se hva CD Projekt med «The Witcher 2» akter å gjøre med det.
NB! «Dragon Age II» lanseres til PlayStation 3, Xbox 360 og PC i begynnelsen av mars. Vi testet PlayStation 3-utgaven av spillet.
