VERSAILLES (PressFire.no): Et «Diablo» som ikke gir deg lyst til å levere sykemelding på ubestemt tid og slå leir i Helvete i noen år, har nær sagt vanæret familien.
Vi snakker om serien som virkelig hamret inn hvilken eufori og ergrelse som følger med en evighetsmaskin som får deg til å elske piksler mer enn du og livsstilscoachen trodde var mulig.
Det siste året har Blizzard prøvd å finne ut hva som gikk galt ettersom ikke absolutt alle i hele verden elsket den kronisk forsinka treeren, og ved hjelp av en rekke gode gratisoppdateringer har de justert kursen mot adskillig mer leskende farvann. Nå setter ringrevene inn nådestøtet.
Vi har prøvd den første ekstrapakken, som er rett rundt hjørnet, og ved hjelp av et par forholdsvis små grep kan den fort gi det fantastiske actionrollespillet en ny vår.
Har vi tid til det, 'a?
Løsningen er selvsagt å omfavne alt alle andre allerede aper etter – vilkårliggjøringen av det meste – og å gå mest lengst mulig bort fra snerk som den grusomme historien.
Tilskuddet av en ny klasse og den femte akten i historien føles forbausende nok mest som en bonus.
Det i motsetning til «Diablo II»s fantastiske «Lord of Destruction»-utvidelse. Der var Druid, Assassin og femteakten definitivt brytegrepet som skviset mest lykkestoff ut av et allerede fantastisk spill. Men det nøt også større respekt og godvilje fra fanskaren på den tiden.
Genistreken i «Reaper of Souls» er Adventure Mode, som fyller verdenen med impulsive, kjappe gjøremål og lar deg teleportere mellom ulike områder for å knekke dem i tur og orden.
Sanctuary omgjøres endelig til den stemningsfulle lekeplassen den burde ha vært fra starten av, og river seg løs fra tøylene til den lineære berg- og dalbanen.
Du kan for eksempel bli bedt om å drepe 200 fiender i én sone, teleportere opp til en boss, slå i hjel ham, knerte noen utvalgte superskurker et annet sted og gjenta det i det uendelige. Om du greier fem bounties på rad, åpnes en portal til enda større goder. Er du riktig heldig, kan du til og med støte på Uberdiablo.
Det har aldri vært lettere å glemme at du til syvende og sist bare klubber ned tusenvis av fiender i håp om å finne en marginalt bedre klubbe.
Samtidig har Blizzard helt åpenbart svelget en flokk velvoksne kameler. Det kontroversielle auksjonshuset blir som kjent nedlagt i mars, og en kommende gratisoppdatering lanserer Loot 2.0 for alle.
Der Adventure Mode har som mål å gjøre selve spillopplevelsen mer tilfeldig og impulsiv, blir utstyret du finner derimot mer forutsigbart framover. På godt og vondt.
Du skal få færre gjenstander, men de skal være bedre tilpasset klassen og figuren din. Legendariske gjenstander er langt mindre sjeldne nå, og får unike tjuvtriks som gjør det litt mer interessant å jage etter dem. Den nye hjelperen Mystic lar deg for sin del rulle terningen igjen for enkeltegenskaper på tingene dine.
I det hele tatt går universet fra å være en gigantisk, upersonlig lekegrind med auksjonshuset som den reelle sistebossen til å bli en superegoistisk opplevelse hvor verden ikke eksisterer utover ditt og lagkompisenes hoder.
Om det betyr at de dysser ned det sosiale for å hive alt enhver måtte ønske etter dem, stemmer jeg mot. I et intervju, som vi publiserer på et senere tidspunkt, bedyrer Blizzard likevel at de definitivt kommer til å prioritere samhandling mellom venner og fremmede i tiden som kommer.
Det er uansett ikke tvil om at et veldig annerledes spill har begynt å utkrystallisere seg i eksosen av den supersplittende utgivelsen. Mye av det finpolerte rammeverket og krydderet som skulle bygge innlevelse ser nå ut til å vike plass for mer spill og mekanikk. Det er ikke så farlig om alt ikke er fullstendig sammenhengende så lenge det er gøy, virker det som.
For eksempel er det ikke lenger noen grense for hvor mange Paragon-nivåer du kan få, og de deles på tvers av alle figurene dine.
Tanken virker å være at ingen måte å spille på er feil. Eller, for å være kynisk, at du belønnes grovt uansett hvor teit du måtte prioritere. Det er en laserguidet missil a la belønningspsykologi, men så har vel «Diablo»-serien aldri skjult meningsløsheten sin.
Til gjengjeld er det flere konkrete krafttak å glede seg til her. Crusader-klassen er en slags hyperaktiv slektning av Paladin fra «Diablo II», og en nærkampsbasert ridder som først og fremst tåler mer juling enn en trønder på julebord.
Det er en flott unnskyldning til å buse inn i midten av fiendehorder og bruke områdeangrep til verden raser rundt deg.
Han har ikke like stilige auraer som bestefaren, men virker til gjengjeld mye mer fleksibel. Jeg fant i hvert fall effektive veier framover både ved å bygge korsfareren min som en skadesvamp som reflekterer masse skade tilbake til de uheldige fiendene, og som en mer aktiv slåsskjempe med tohåndsvåpen. Også kilte det bak navlen av de nye, glimrende effektene hans.
Og der de fire standardaktene alle virker som halvkreative tolkninger av områder vi allerede så i «Diablo II», er den nye femtedelen Westmarch en diger, makaber og bekmørk storby som gir et sårt tiltrengt avbrekk fra endeløse sletter og fjellrøyser.
Som regel byr den på gyselige gangturer gjennom brosteinskledde alléer og korridorer. Men forfriskende ofte svinger turen innom demoninfiserte høl og den rake motsetningen – sirlig organiserte og magibefengte brett. Det er nesten enda eklere. Og det er på alle måter åpenbart at dette er et klart svar til alle dem som mente at treeren var for lettbent og fargerik.
Jeg elsket «Diablo III» fra første sekund. Langt fra alle gjorde det, men det virker å være en utbredt oppfatning at actionrollespillet ikke nødvendigvis var hinsides redning.
Bare at et par veldig synlige problemer stakk veldig dypt. «Reaper of Souls» virker langt på vei å være en håndpresset hodepinetablett for alle de mest høylytte innvendingene ved lanseringen.
Crusader-klassen er strålende moro, Adventure Mode er en genial måte å gi utstyrskjerning en ny mening på og Westmarch er en fantastisk sone. Det er ikke tre gigantiske, endevendende elementer, men de gjør etter all sannsynlighet «Diablo III» til et mye triveligere spill for de fleste.
Når det er sagt, gjør de ikke den splittende bautaen til et helt nytt spill. Bare nesten. Crusader er en artig hardhaus, men ligner mye på både Monk og Barbarian i spillestilen. Westmarch er en helt glimrende plass, men brorparten av innholdet du skal traktere i «Reaper of Souls» er fortsatt de fire aktene mange har spilt i hjel.
Om du hatet «Diablo III», er det lite som tyder på at kabalen plutselig går opp på magisk vis. Men om du kjente så mye som en liten gnist, blusser «Reaper of Souls» opp i en gressbrann før du aner det.
Nå lurer jeg bare på når i alle dager vi skal få en grunn til å møte andre folk igjen.
«Diablo III: Reaper of Souls» utgis til Windows, OS X og PlayStation 4 den 25. mars. Versjoner til PS3, Xbox 360 eller Xbox One er foreløpig ikke annonsert.
Skjermbildene i denne saken er Blizzards offisielle, og selv om de er litt i overkant velpolerte mener vi at de gir et realistisk bilde av spillet. Vi spilte det på Windows.
