(PressFire.no): Super Mario får virkelig kjørt seg for tida.
Det virker nesten som det popper opp et spill med bartemannen hver eneste måned, og de siste årene har vi fått mange «New»-spill, selv om denne betegnelsen skulle være en hyllest til de gamle 2D-spillene.
Men der det forrige spillet, «New Super Mario Bros. 2» på 3DS, var litt slitent og uinspirert (men fortsatt solid), tilfører Wii U-debuten til vår rørleggervenn en del nytt.
Dette er forresten den første gangen en Nintendo-hjemmemaskin lanseres med et Mario-spill siden Nintendo 64 kom ut i 1996, men greier utviklerne å lage nok et spill som engasjerer enda en gang?
NB! Les vår test av Wii U her!
Ingen Oscar-kandidat. Heldigvis!
Historien er like kort og tøvete som den er god. Mario, Luigi og to inkognito-sopper blir deportert fra Prinsesse Peach sitt slott takket være Koopa-kongen Bowser – som slår leir der.
Trenger ikke mer enn som så i et Mario-spill, strengt tatt!
Det tar med andre ord ikke mange sekundene fra du klemmer på startknappen til du befinner deg på et svært verdenskart.
Veien frem til prinsessens slott er langt og fylt med veldig mange baner, nesten utelukkende av god kvalitet og selvfølgelig lagt til temaer som lavaverdener, skyverdener og giftige sumper.
Slottet blir omgjort til Bowsers mer dystre fort jo nærmere du kommer, noe som er en morsom touch som tydelig illustrerer hvor nær slutten du til enhver tid er.
Noen nye tilskudd til arsenalet brødrene Mario har er det å finne også:
En nøtt gir deg sveveegenskapene til et flyveekorn, mens en liten baby-Yoshi gomler i seg fiender når du bærer den foran deg – og de kommer i mange varianter som alle har forskjellige ting de kan gjøre.
Utrolig gøy med andre!
Det gamle Wii-spillet hadde støtte for fire spillere, noe som gjorde det hele hektisk på et helt annet nivå enn før.
Du kan fortsatt spille slik her (og du bruker de samme Wii-kontrollene som før), men nå kan en femte spiller bli med på moroa.
Ikke på tradisjonelt vis, men med den nye Wii U-kontrolleren kan du direkte hjelpe til (eller ødelegge) spillingen.
På berøringsskjermen får du opp det samme bildet som på TV-skjermen, og du blir en slags Game Master der du kan sette ut plattformer de andre spillerne kan hoppe opp på.
Du kan også knerte fiender ved å trykke på dem, flytte på ting som er i omgivelsene eller mane frem knapper de andre må aktivere.
Eller om du er en hissig slemming – sette inn hele vegger de andre må forsere, fjerne plattformer på verst tenkelig tidspunkt eller rett og slett bokse inn alle sammen slik at de ikke kommer seg videre!
Høy kvalitet
Banene har noen av de bedre designene jeg har sett i Mario-spillene, og selv om grafikken ikke akkurat skriker «WOAH» rent teknisk, ser det hele veldig bra ut. Det er mye som skjer på skjermen til enhver tid, og den større oppløsningen gjør at du får langt bedre overblikk når skjermen zoomer ut i multiplayer.
Det ligner kanskje litt for mye på de tidligere spillene, men enkelte baner imponerer – spesielt en som henter inspirasjon fra Van Goghs berømte «Stjernenatt».
Det er synd utviklerne ikke våget seg ut på flere slike nydelige veier i spillet.
Vanskelighetsgraden er også jekket opp i forhold til 3DS-versjonen som kom tidligere i fjor. Det tar ikke lang tid før du forbanner de som har utviklet spillet, men samtidig er alt gjort slik at du bare må ta en runde til.
Lyden skuffer
Men der grafikken var bedre enn forventet, brer skuffelsen seg når jeg tenker på musikken i spillet.
Veldig mye resirkuleres fra Wii-spillet, og at de nå har tre-fire spill med mengder av identisk musikk spredt over fire plattformer er ikke noe annet enn latskap.
Samtidig er de låtene som er nye ispedd disse evinnelige «BAH BAH»-lydeffektene som får alt som kan krype og gå på banene til å danse. Etter en stund kan jeg nesten ikke høre noe annet. Trist, når de gamle 2D-spillene nærmest definerte generasjonene de befant seg i med sine fengende toner.
Det må nevnes at det er veldig befriende å kunne ta med seg hele spillet på skjermen kontrolleren har uten å bruke TVen. Konsollen blir nesten som en ny håndholdtmaskin når jeg kan tusle inn og legge meg i senga – helt uten å skru av spillet eller misse et sekunds spilletid.
Ekstra innhold som fungerer
Hovedbanene og verdenskartet gjør allerede jobben med å gi oss et solid (om ikke litt for gjenkjennelig) «Mario»-spill, men det er de ekstra modusene som gir oss det sårt tiltrengte krydderet i sausen.
Via hovedmenyen kan du velge å bryne deg på en rekke utfordringer via tre moduser.
Den første gir deg spesifikke oppdrag på en satt bane. Det kan være så enkelt som å samle X antall mynter eller de litt verre 1UP-rundene. I sistnevnte skal du hoppe på fiender uten å tøtsje bakken under dem for å etter hvert rake inn ekstraliv.
En annen setter deg på helt vanlige baner, og du har som oppdrag å komme deg kjappest mulig gjennom banen. Vrien er at bildet beveger seg mot høyre i en bestemt fart, og denne hastigheten øker for hver tiende mynt du samler. Til slutt går det så kjapt at det blir helt vanvittig å skulle henge med.
Den siste ekstramodusen er rett og slett et jag etter hvem som greier å samle flest mynter. Ingen samarbeidsnykker å ane her, bare ren jævelskap og veldig mye gøy.
Alt samles i highscore-lister og gis medaljer – og det føles veldig avhengighetsdannende. Stor moro, og et salig kaos med flere spillere!
God onlinebruk. I et Mario-spill?!
Wii Us unike onlinesystem «Miiverse» gjør også at spillet skiller seg fra resten av hurven.
Det er fortsatt ikke en reinspikka onlinemodus der du spiller mot andre å finne, men Nintendo har klemt inn en del funksjonalitet som gjør at du kobler deg mot venner og ukjente på verdensveven.
Om du stryker med mange ganger på den samme plassen får du for eksempel spørsmål om du ikke har lyst til å klage litt på internett om dette – velg «ja» og du kan dytten inn en melding som kommer opp i det Twitter-lignende sosiale mediet, og som også vil poppe opp i selve spillet om noen sliter veldig på akkurat den samme plassen.
På samme måte kan du klistre inn selvskryt om du klarer forskjellige bragder eller tips til hvordan andre kan klare det.
Det hele er sømløst og interessant, selv om det ikke føles så veldig nødvendig. Du trenger heller ikke bruke noe av det om du ikke vil, om du er av den typen.
Mer 2D-Mario? Ja, takk!
Om du kikker på skjermbilder av «New Super Mario Bros. U» ser det hele veldig likt ut de tidligere spillene i samme serie, men etter litt tid med spillet vil du se at du får både en tightere og større pakke enn første øyekast tilsier.
Musikk og grafikk trenger nok å få sin egen identitet fremover, og jeg har et lite håp om at dette er siste gang vi får se akkurat disse «New»-spillene, og at Nintendo nå klemmer til med et nytt spill i hovedserien.
Men dette er likevel det beste spillet i «New Super Mario»-serien, og med litt mer fokus på å gjøre 2D-spillene mer unike – slik de var på de gamle maskinene – så ser jeg fortsatt en veldig god fremtid for plattformspillene Nintendo er så kjente for.
Og etter tredve år og flere titalls spill er det ikke annet enn utrolig imponerende at det fortsatt er så gøy!
«New Super Mario Bros. U» er ute til Wii U. Spillet vil ikke fungere på Wii, om det skulle være noen tvil. Spillet finnes også til nedlastning på eShop.
