(PressFire.no): Èn sjanger som alltid har vært stor, men aldri vil få for mange innslag: Slossespill med sverd, kung fu eller andre våpen, hoppeknapp og høy hastighet, hvor to eller flere spillere settes imot hverandre i en todimensjonal arena.
Alle likner de på hverandre, og alle er de fundamentalt forskjellige. Variasjonen er stor, men nyansert; fra klassiske storproduksjoner som «Street Fighter» og «Mortal Kombat», til den mer rundkantede «Smash Bros.»-serien, eller det lynskarpe «Samurai Gunn», som vi anmeldte før jul.
Som de andre stiller «Nidhogg» seg litt på siden, med et snev av noe eget jeg ikke har sett tidligere i noe annet fektespill.
Beinhard posisjonskrig
Man stilles ansikt til ansikt med én fiende, i midten av en symmetrisk rekke rom. Begge parters eneste oppgave er å presse den andre bakover i klassisk fektekamp med kårde, pluss sure triks som benkrok, spark mot fjeset eller ved å kaste kården på motstanderen.
Målet er komme seg til motsatt ende av gata, hvor man får applaus og bølge av et jublende publikum, og blir spist av ormen Nidhogg.
Kampsystemet i «Nidhogg» er tøffere å mestre enn det ser ut til ved første øyekast.
Nesten like tøft er det å forklare. Utgangsposisjonen i kamp er (antar jeg uten å vite) som i klassisk fekting i virkeligheten: Det finnes høy gard, lav gard og en i midten. Du kan sende motstanderens kårde flyvende med en vipp nedenfra, samtidig som motstanderen prøver det samme. Det likner en stilisert simulasjon av ekte fekting.
For å slå den andres kårde nedenfra, slår du kjapt opp, men om du bommer er du også plutselig øverst, og må ned igjen. Eller du kan stikke kården kjapt mot halsregionen. Jeg hiver meg opp for å sparke deg i ansiktet, og du plukker meg ned med en høy kårde eller bare tar til lufta du også, og vi har sparkefest der oppe, sammen til døden. Alt skjer i løpet av to-tre sekunder, og er potensielt del av en halvtimes kniving fram og tilbake. Så: Den som døde kommer til syne litt lengre nedi løpet, og drakampen fortsetter.
I tillegg finnes såkalte «variasjoner» som redusert tyngekraft, «boomerangkårder» eller «bouncy mode», som kan benyttes i multiplayer eller singleplayer. Det kan fektes online mot fremmede, eller opp til åtte personer i turnering hjemme i stua.
Keitete kontroller
Kontrollene er, spesielt i den «vanlige» fektingen, litt kronglete å venne seg til.
Fekting gjøres for eksempel på gamepads med samme spak som beveger figuren sidelengs.
Man kan altså nesten umulig fekte i bevegelse, og verre blir det når man kommer til skade for å løfte kården bak, over hodet, fordi den tror man vil kaste den av gårde. Kanskje er det beste å finne en stil man er komfortabel med, og konfigurere kontrollene selv.
Det er også litt for lett, spesielt når man spiller mot AI, så snart du er den siste som har drept motstanderen og ikke omvendt, å hoppe over ham og løpe rakt i mål. Kanskje finnes en god motstrategi, men hverken jeg eller AI har et godt svar. Juks kaller vi det, men ser at det likevel er et helt kurant aspekt ved spillets mekanismer.
Jeg har kanskje ikke sagt det tydelig nok, men «Nidhogg» har dødsrå actionelementer. Hvert sammenstøt er til forveksling lik slapstick-action fra «Pirates of the Carribean» på sitt verste – på en god måte. Akrobatikken akkompagneres av et merkelig fint grafisk uttrykk det umulig kan ha tatt særlig lang tid å kreere.
Til kontrast har utvikleren sikret seg et uvanlig oppkvikkende soundtrack hos musikeren Daedelus. Spesielt suggregerende er et spor med ville jazztrommer å drepe til, på banen «Castle».
«Nidhogg» får plusspoenget som er vanskelig å la være å gi: Et gøyalt spill jeg ikke har sett helt maken til noen gang før. Nytt og friskt er alltid gøy.
Riktignok: Hadde man rasket fram en AAA-produksjon med ti tusen millioner av polygoner til å gjengi den samme svære marken, de samme heftige fektemekanikkene og den samme ville hastighet og diversitet, ville dèt spillet kanskje stått foran i prioriteringsrekka. Men da ville kanskje også bestefaren min hatt fire hjul og en dør og vært en buss, for det har så vidt jeg vet ikke skjedd.
