LOS ANGELES (PressFire.no): Jeg lurer sånn på hvordan en skrekkspillmaker som Shinji Mikami angriper jobben sin. Vil han simpelthen fortelle kule historier, også ender de ved uhell opp som traumatiserende terrorsirkus?
Digger han bare å pine endorfinet ut av oss? Giger-aktige mareritt som manifesterer seg i alt han lager?
Jeg aner virkelig ikke, men «Resident Evil»-skaperen må elske jobben sin. «Survival horror»-sjangeren er i stor grad bygd rundt hans håndverk. For ikke å snakke om at han oppfant begrepet, da. Og skulderperspektivet man ser i de fleste skrekk- og en drøss av skytespill for tiden.
De siste par årene har legenden leflet med rene actionspill, men grøsserbatteriene har åpenbart stått på lading mens han koblet av litt. Heldigvis.
- Dette er ekte survival horror. Ikke en rekke dørgende kjedelige knappesekvenser, humrer japanske Mikami med hjelp fra tolken sin.
Og min første tvangsferie inn i «The Evil Within» er noe av det mest intense, forskrekkende og ubehagelig nervepirrende jeg har sett fra et spill.
Mens han har vært borte fra «Resident Evil» og skrekkspill for øvrig, kan det virke som om Mikami har roet ned med å spille erkekonkurrenten «Silent Hill».
«The Evil Within» leker en makaber katt og mus-lek med hodet ditt, ikke ulikt hvordan særlig «Silent Hill 2» sakte smyger inn under hjernebarken og lager dårlig stemning.
Som når hovedpersonen spurter for livet ned en korridor mens en massiv flodbølge av blod puster ham i nakken. Den stakkars politimannen kommer seg omsider i trygghet, og snur for å gå ned den samme korridoren. Så befinner han seg plutselig i et helt nytt rom, delt med en grotesk kjempe som tilsynelatende er montert av mistilpassede løsdeler.
Grotesk er et gjennomgående nøkkelord for hva vi fikk se av demoslabberaset. Det er kanskje ingen hemmelighet for dem som har sett de kryptiske flørtetrailerne (nederst), men «The Evil Within» ser mest av alt ut som et evig samlebånd av blod, gørr og tortur, med en besk og oppriktig ubehagelig estetikk.
Det vil si, rent teknisk er det ingenting å utsette på det første spillet fra Tango Gameworks, som er pent og har noe av det samme, drømmeaktige tilsnittet (og tvilsomme skuespillet) som «Heavy Rain». Men verdenen er så motløs og blek at det neppe blir mye overskudd til sightseeing. Det var også ment positivt, forresten, når målet først er å frynse til nervene litt.
Historier har aldri vært Mikamis forse, og etter all sannsynlighet ikke hovedfokuset hans heller.
Det føles naturlig at «The Evil Within» starter med en halvklein, tilgjort diskusjon mellom drapsetterforskeren Sebastian og partneren hans, mens de suser av gårde til et voldelig åsted på et nærliggende psykiatrisk sykehus.
Innenfor den blytunge inngangsdøra er lobbyen fylt av brutalt avlivede ansatte og pasienter. Og hvis man spoler litt, må Sebastian, via et videokamera, se på at kollegaene systematisk blir drept av et teleporterende gjenferd. Før han rekker å snu seg, har han selv blitt hakket ned bakfra.
Når han først kommer til sansene, henger politimannen fra taket i kjetting, omringet av et titalls skamferte menneskekropper. En gigantisk, muskuløs skikkelse ikledd slakterforkle subber bortover gulvet med en tung rasping, før han kontant hugger halve kroppen av en av Sebastians naboer, og hiver den på en benk i naborommet for å starte arbeidet.
Etter å ha dinglet seg bort til en diger kniv og kappet snøret, må man deretter liste seg rundt den makabre, Pyramid Head (OBS! blodig)-aktige eklingen og stjele nøklene fra knippet hans før han bestemmer seg for å hente et nytt skrog fra slakterkroken.
Når man først får tuslet ut av døra, aktiveres en alarm. Det massive marerittet mobiliserer umiddelbart, og dundrer gjennom gangen med en kjøttkniv i menneskestørrelse slepende etter seg. Kameraet har for sin del flydd foran fleisen til Sebastian, så man ser akkurat hvor kort vei det er mellom slaktermonsteret og knehasene hans.
Så treffer slaget.
«The Evil Within» kan være det nærmeste vi kommer et skittent, grusomt, ekkelt, deilig avkom av «Silent Hill» og «Resident Evil». Linedanseren som trygt forserer stupet mellom actiongrøsseren og den psykologiske thrilleren som til stadighet vrenger hodet ditt, og til og med tar seg tid til en liten piruett på veien.
Jeg har ikke spilt Mikamis nye storprosjekt selv enda. Det hender seg at demoklipp er villedende. Enda oftere viser de den ene geniale scenen de fleste storspill greier å piske fram, uten å si noe om hvordan kvaliteten er smurt utover ti timer pluss. Ta alle verdens forhold, er du snill.
Men «The Evil Within» gir meg en god følelse. Eller en helt jævlig en. Følelsen av at absolutt alt har raknet når Sebastian endelig kommer ut av sykehuset, og må fordøye at byen har blitt revet i fillebiter og etterlatt et gigantisk krater, som han må balansere rundt uten annet umiddebart mål enn å leve i noen minutter til.
Enn så lenge er det ingen billige skvettescener, oppbyggende arsenal eller spurtende zombiehorder i syne. Bare en verden så spinkel og forlatt at du vil ut med én eneste gang, befolket av utysker som selvsagt ikke har planer om å la deg unnslippe med det første. Og det er før virkelighetsforståelsen din snus på hodet.
Døden er det minst skremmende i «The Evil Within», og det er et fantastisk skussmål.
«The Evil Within» er ferdig neste år, og kommer da ut til Windows, Xbox 360, Xbox One, PlayStation 3 og PlayStation 4.
