(PressFire.no): Skal man først presentere sitt drømmeprosjekt innen en allerede etablert ramme, finnes det langt verre potensielle støpeskeier enn «metroidvania» å gjøre dette i.
Allerede i sjangerens utgangspunkt er mye gjort om man skal fortelle en historie om storslåtte ekskursjoner, overveldende odds og progressivt ervervet heltemot.
Det mest interessant er imidlertid hva som gjøres utover godt etablerte sjangerrammer, for med «Ori and the Blind Forest» gjør debuten til indie-utvikler Moon Studios nemlig mye.
*Snufs*
Mest iøynefallende er en malerisk visuell stil som burde være i stand til å ta pusten fra de fleste som ser spillet i bevegelse. Selv om vi har sett lignende utførelse med Ubisofts UbiArt Framework de senere åra, er det noe med kombinasjonen av et visuelt design som sneket ut av kladdeboka til Hayao Miyazaki, helt perverst ekspressive animasjoner og et dypt melankolsk lydspor som treffer noe helt særegent.
Legg til en uforlignelig briljant og hjerteskjærende åpningssekvens et sted mellom «Prinsesse Mononoke» og atombombesekvensen i «Call of Duty 4: Modern Warfare», så blir det raskt klart at Moon Studios ønsker å vinne både hjerte og sinn her.
Å si at «Ori and the Blind Forest» byr på store følelser er å underselge opplevelsen, men utvikleren skal også berømmes for tilbakeholdenhet med sine effektive virkemidler.
Dette er ikke spillet som desperat slår deg i hodet til du griner, men heller innstiller en vagere følelse av melankoli og tap.
Disse kontekstualiserende elementene gjør det også lett for spilleren å bry seg – det føles viktig å sette i stand denne nydelige verdenen som har gått i dass.
Stramme utfordringer
I direkte motsetning til disse følelsene settes sjettegiret inn tidlig for å presentere noen av de mer hardbarka plattformutfordringene jeg har sett på denne siden av «Super Meat Boy».
Etter sjangeroppskrifta introduseres det stadig nye tilskudd til bevegelsesrepertoaret.
Viktigst av disse er en bevegelse som reflekterer fiender og prosjektil for å slynge Ori i motsatt retning. Denne blir raskt både et av spillets sentrale våpen og fremkomstmidler.
Etter litt trening representerer ikke kuleregn lenger en trussel, men en mulighet for å elegant nå nye områder. Brått navigerer man større strekk uten å være i nærheten av terra firma. I starten gjør man det for at det er effektivt og føles bra, etter hvert må man gjøre det fordi bakken er lava – bokstavelig talt.
Et innovativt system hvor man selv kan plassere sjekkpunkter, en enormt presis kontroll og lastetider som kan måles i millisekunder, holder også eventuelle frustrasjoner på avstand og gir deg verktøyene du trenger for å hanskes med denne ugjestmilde verdenen.
Riff på en sjanger
Sjangertilhørighet og det å kunne gi spillere det som forventes er selvfølgelig vel og bra, men også her har «Ori and the Blind Forest» noen knep opp i ermet.
På sedvanlig vis jobber man seg metodisk gjennom ett stort kart som man gradvis åpner med ervervede egenskaper, man får se glimt av steder man ikke enda kan nå og man må trå kjent mark men da gjerne langt sterkere enn hva man var ved forrige korsvei.
Men hva når spillet brått fjerner kartet – kanskje sjangerens tydeligste markør – og plasserer deg i omskiftelige omgivelser? Eller begynner å lefle med gravitasjonen og introduserer finurlig hjernetrim i tillegg til den neglebitende plattformnavigasjonen?
En slik lek med forventninger gjør at «Ori and the Blind Forest» føles friskt til tross for en velkjent og komfortabel ramme.
Spillet roer også kløktig ned intensiteten i flere strekk og lar deg ta inn omgivelser og stemning før tommeskruene strammes til igjen.
En følelsesladd utblåsning
Aller best er imidlertid «Ori and the Blind Forest» når klokkeren kontroll, intelligent strukturerte utfordringer og glitrende presentasjon går opp i en høyere enhet i de heseblesende fluktsekvensene som avslutter hvert av spillets tre sentrale områder.
Her eksploderer alt på skjermen i kaskader av lyd og farger, musikken bygger opp til veldige crescendo der den formelig velter ut av høyttalerne og man sitter der med hvite knoker og en liten tåre i øyekroken.
Som nådeløs ferdighetssjekk minner disse opplevelsene om de stivere utfordringene i «Rayman Legends», men dobler også som eksplosiv feiring og belønning for tiden man allerede har lagt ned.
Da lever jeg glatt med et overflødig oppgraderingssystem som like gjerne kunne vært forsaket, noen mindre engasjerende fiender og et kampsystem som er funksjonelt, men som ikke helt makter å engasjere utover dette.
«Ori and the Blind Forest» handler nemlig egentlig ikke om noe av dette. Det er heller en opplevelse som dreier seg om en fantastisk verden, om stemning og om neglebitende plattformperfeksjon.
Med dette borrer «Ori and the Blind Forest» seg dypt inn i hjerterota og blir der i de nærmere ti timene en forholdsvis grundig gjennomspilling tar.
Det er et spill som griper tak i meg, lokker fram gåsehuden og som samtidig tør å utfordre meg. En sjelden opplevelse!
NB! Spillet er nå lansert til Xbox One og pc (testet).
