(PressFire.no): Store deler av underholdningen vi stapper i oss emulerer, men pynter på andres liv.
Om de ikke er lykkelige filmer om å kline med Drew Barrymore, er de gjerne mektige fantasier om å banke Gary Oldman eller han bølla med skinnjakke i «Berts Dagbok». Vi gjør jo ikke det så ofte.
Men det er ofte dystre, tankefulle skildringer som definerer kulturens gjennomslagskraft.
Filmen har sine «The Pianist» eller «Das Leben Der Anderen», bøker som «1984» eller «To Kill a Mockingbird» preger kanon. Nå omfavner spillbransjen småspillene som maler livet med så bekmørk pensel at du formelig hoster asbeststøv etter en kveld med dem.
«Papers, Please» føyer seg inn i en fersk tradisjon med blant annet «Cart Life». De er stort sett jævlige å spille, og skal fortelle deg hvor sabla greit vi egentlig har det.
Her ved å stappe deg i skinnstøvlene til en statlig grensekontrollør i en fiktiv østblokkstat omringet av tidligere brødreland. Og om «Papers, Please» ikke lokker deg på neste fly som rekrutt i fredskorpset, er det i hvert fall en halvfornøyelig gråstein som minner deg på et landskap spillene må utforske videre.
Stempelrobot
Armert med to stempler og en regelbok skal du på stående fot vurdere skjebnen til de stort sett lykkesøkende naboene dine, hver med sin grunn til å ta seg over til Arstotzka. Nerven finnes i det faktum at du har akkordlønn i det enkle, men dype simulatorspillet fra enmannsorkesteret Lucas Pope.
Fanget mellom de kvelende tonene av gammelsovjetisk marsjmusikk må du febrilsk saumfare de besøkendes dokumenter etter uregelmessigheter.
I løpet av de første dagene går det stort sett veldig bra. Da titter du litt ned på vekta, ser om den samsvarer med passet. Blar litt i håndboka for å se om byen som utstedte passet har lov til det. Stemmer bildet med personen foran deg?
Så introduserer spillet løpende nye utfordringer, trappet opp på usedvanlig fintfølende vis. Et internskriv på pulten din forklarer at alle utlendinger må framvise en særskilt tillatelse som nevner hvor lenge de blir, og hvorfor. Nå har du plutselig dobbelt så mange detaljer å sjonglere i det allerede stappfulle hodet ditt. Og slik fortsetter karusellen.
Valgets kval
Når den hvinende sirenen knytter en sløyfe rundt arbeidsdagen, skal knappene telles. Som regel er du for baktung til å holde livet i vater, og må velge mellom å brødfø familien eller å gi sønnen din medisinen han trenger. Er du ordentlig dårlig stilt, ryker husleia.
Svaret er selvsagt å slurve litt. Hva er sjansen for at vannmerket ikke stemmer? Så du legger inn litt slark. De første par gangene du går på en blemme får du uansett bare en skriftlig advarsel tøffende gjennom matriseskriveren. Økonomien går litt bedre. Familien har det okay.
Så går du på nesebeinet et par ganger på rad. Plutselig er du dårligere stilt enn på lenge.
Men comrade, det finnes løsninger. Grensevaktkompisen din får også provisjonsbetalt. Om du mater avhørsmaskinen hans med et par personer til, kan jo dere dele overskuddet?
Eller hva med den oppviglerske hemmelige organisasjonen som har forsøkt å kontakte deg? De har definitivt en heftig dunge penger å belønne lojaliteten din med.
Livet suger
Ettersynet har selvsagt oppdaget den saftige overføringen du fikk for å hjelpe ugagnsfuglenes med å kommunisere
Du kjøpte deg til og med større leilighet, din idiot.
Game over. Du må inn i fengsel på ubestemt tid og familien din blir med i dragsuget.
Så du starter på nytt. Følger jobben til punkt og prikke.
Det er jo ganske artig når et øyeblikks klarhet kommer skyllende, og du hamrer ut gode vurderinger på løpende bånd.
Angsten for den forsinkede kvitringen til matriseprinteren, som forteller deg at du bøtelegges, gnager likevel på deg som en liktorn. Så tempoet går ned.
Familien din dør av sykdom.
Game over.
Moralsimulator
Av naturlige årsaker er østblokkeposet best i små doser.
Det ville vært naturlig å bare skylde det på den dystre fortellingen du skal gjennom, men det er begrenset hvor lenge det forblir stimulerende å svinge stempelet. Dette er en langt bedre idé enn det er et spill, selv om de første timene som grensekontrollør byr på litt skamfull glede.
«Papers, Please» er først og fremst en moralsimulator. Det er ikke kult å gi tommelen opp til en fyr for så å måtte be kona hans snu i døra.
At et så enkelt og usminket spill effektivt deler bismaken av den altoppslukende solidariteten og gjør et såpass ærlig forsøk på å formidle livet i en totalitær stat er en fantastisk bragd.
Selv uten andre insentiver enn god samvittighet for noen pikseltryner, hender det at jeg smeller grønnstempelet i papirene til dem med den mest henrivende historien. Ikke døm meg!
Men det er også det beste jeg har fått ut av «Papers, Please». Etter en kveld er det ikke så mye mer å hente. Når du først har vært på toppen av haugen og gått inn i blekksprutmodus for å stemple ferdig digre bunker, er det ikke særlig motiverende å begynne på nytt igjen. Selv om det vitterlig er 20 ulike slutter å bla seg gjennom for de mest hengivne.
Om du har lyst på en effektiv motgift til en spillbransje som altfor ofte glir inn i lykkegulpende tomgang, går dette rett i knollen. Og det har mye fint på hjertet blant i overkant mye gjøgling og et tveegget monotoni. Men den aller viktigste jobben det kan gjøre er å inspirere enda bedre spill.
