(PressFire.no): I «Prototype 2» har du muligheten til å reise frem og tilbake mellom distriktene i New York via helikopter.
Det kan være en grei løsning, siden gatene svermer over av mutanter og militære styrker som prøver å slå dem tilbake. Det har visstnok noe med et virus å gjøre, sluppet løs i storbyen.
Det sies også at du kan reise innenfor hvert av de store distriktene på samme måte. Jeg prøvde det aldri. På den positive siden slipper du å utsette deg for fare ved å reise på denne måten. Den negative siden ved det er at du snyter deg selv for en av de største gledene ved «Prototype 2».
Bytter hettegenseren mot et fargerikt språk
Gode sandkassespill gjør det morsomt å traversere geografien. Gode utviklere bruker omfanget til spillet til å gjøre noe mer enn bare å stemple det som et sandkassespill. «Just Cause 2» er et perfekt eksempel hvor det aller meste klaffet og hvor selve reisen fra A til B var belønnende.
Dessuten skjedde det alltid noe på veien, og du var aldri langt fra kaos hvis du ønsket det.
«Prototype 2» er ikke i nærheten av «Just Cause 2» på noe som helst plan, men bruker i det minste sjangeren sin fullt ut i forhold til omfang.
Det er litt synd at utviklerne ikke gjør noe mer enn dette. «Just Cause 2» og «Saints Row: The Third» tjente utrolig mye på ikke å ta seg selv seriøst og sette en tone som passet spillestilen. Alle vet at disse spillene kun er en serie med digresjoner, så hvorfor ikke omfavne det fullt ut?
Er det én ting «Prototype 2» kunne trengt sårt hadde det vært en dose selvironi, og evnen til å ta seg selv useriøst. Det er nesten litt motbydelig hvor overbærende og viktig spillet maler seg selv og figurene sine gjennom filmsekvensene. Jeg kommer ikke helt over det. Radical Entertainment prøver virkelig å presse gjennom fortellingen sin, som om de prøver å lure seg selv til å tro at den på noe som helst måte spiller på styrkene til spillet.
Hadde jeg brydd meg hadde jeg definitivt hatt masse å si på den ukarismatiske og usympatiske hovedpersonen James Heller også, som fremstår like karakterløs som forgjengeren sin – om ikke mer. Han mangler hettegenseren, men har til gjengjeld et fargerikt språk. Skikkelige personligheter, med andre ord.
Digresjonsimulator
Styrken til «Prototype 2» ligger i stedet i øyeblikkene. Du spør aldri deg selv hvorfor dette er et spill som tar plass i et digert byområde. Du skjønner bare automatisk at det er en perfekt lekeplass for en spillfigur som kan hoppe over høyblokker, sprinte opp skyskrapere og seile med vinden når han kommer høyt nok over bakken.
Og mye av det som faktisk funker, funker på grunn av hvordan spillet bruker det massive bylandskapet sitt som invitasjon til kaos. Hver blokk du sprinter forbi er en potensiell scene for et nytt krumspring, mens hver skyskraper er en perfekt anledning til å strekke ut kat-og-mus-leken enda lenger.
En av de største fornøyelsene er nettopp dette – å traversere bylandskapet med illsinte helikopter, stridsvogner og mutanter hakk i hæl. Siden Heller har arvet evnene sine fra hovedpersonen fra det forrige spillet, sitter du selvsagt også med et ekstravagant arsenal også.
Sylskarpe klør, tentakler og knivblader er noen eksempler.
Vertigo
Frihetsfølelsen er fantastisk godt gjennomført fra et teknisk ståsted. Du føler virkelig vinden i ditt eget hår idét Heller tar sats og hopper fra Empire State-bygget, eller løper vertikalt opp det samme bygget med missiler og maskingeværkuler ljomende etter seg.
For en kar med høydeskrekk, som meg, er det noe skremmende hypnotisk med de få sekundene han henger i lufta, før han omsider deiser ned i fortauet og etterlater seg et krater.
Byen New York er uansett en ypperlig lekeplass, og som med et hvert godt sandkassespill er en av styrkene her den impulsive trangen du får til å skape trøbbel for deg selv. Du vokser enormt gjennom spillet, og mot slutten er du utrolig sterk i forhold til omgivelsene.
Det føles litt ut som å jukse til tider. Kanskje ikke i starten, når du må prøve å være litt taktisk med hjelpemidlene dine. Som å forkle deg i uniform og tyne rekkene til fienden i det skjulte før du angriper basen deres. Det er på dette stadiet i utviklingen din hvor helikopter og stridsvogner gjør deg litt våt i trøya.
Mot slutten av spillet vil du ikke klare å bry deg. Du river helikopter og tanks i to biter med bare nevene. Småkaliber preller av jakken din. Du kan påkalle din egen tropp med mutanter for å gjøre jobben for deg. Det føles som sagt litt ut som å jukse – men det vet utviklerne utmerket godt.
«Prototype 2» representerer ikke noe stort krumspring fra det første spillet, men omfavner det som gjorde «Prototype» bra og … gjør det igjen. Spillet er fortsatt like kaotisk og morsomt, og krever at du leker med det du får kastet din vei i form av verktøy og scenarioer.
Likevel føles dette mer eller mindre som det forrige spillet. Jeg liker spillet godt på grunn av det, men har også reservasjoner. Jeg har nok sannsynligvis hoppet litt for mye rundt i New York til at adrenalinet klarer å sette like dype fotspor som det en gang gjorde.
PS: «Prototype» er nå lansert til PlayStation 3 og Xbox 360. Pc-utgaven slippes etter planen i juli.
