(PressFire.no): Blæh. Det er sannelig lenge siden jeg har opplevd et spill som har vært så seigt å komme seg igjennom: så monotont og så uinspirert.
Jeg kan unnskylde mye, men ren kjedsomhet er utilgivelig. George Bernard Shaw hadde muligens rett i at «likegyldighet er essensen av umenneskelighet», men i dette tilfellet er likegyldigheten helt gjensidig.
For «Sacred 3» et spill laget med likegyldighet, som i beste fall bare vekker likegyldighet.
Oppfølger på sparebluss
Det har gått hele ti år siden første «Sacred» ble sluppet for PC, og fem år siden «Sacred 2: Fallen Angel» kom til konsoll. Den tyske utvikleren Ascaron brukte så mye tid og krefter på sistnevnte at selskapet gikk konk, så nå har Keen Games tatt over merkenavnet.
Deres prioritet har åpenbart vært å unngå tabbene til sine kollegaer i Ascaron, og skygger langt unna alt som minner om ambisjoner.
Hvert eneste aspekt av «Sacred 3» er preget av kostnadsbesparelser, og alle elementer er kuttet ned til beinet. På veien har Keen Games fjernet alt som var appellerende i forgjengeren, og de har redusert serien til en forenklet/fordummet «hack & slash» for unge nybegynnere - med fokus på simpel mølje-action, for opp til fire deltagere.
Så dette føles slett ikke som de to tidligere «Sacred»-spillene i det hele tatt, og minner mer om en beskjeden sparebluss-variant av «Gauntlet»-remaken vi testet en stund tilbake.
En kjedelig joggetur
Glem utforskning, eventyrlyst eller jakt på «loot». Den åpne verdenen er byttet ut med små, lineære nivåer der man jogger i fastlagte løyper med ovenfra-og-ned-perspektiv, og hakker ned de samme fiendene gjentatte ganger på vei til den obligatoriske bosskampen.
Gå videre til neste område, og gjør akkurat det samme. Rens og repeat.
Mellomsekvensene består av illustrasjoner i «motion comic»-stil, som ruller ut en intetsigende historie om den onde svartalven Zane Ashen. Han er på jakt etter en McGuffin-dings kalt The Heart of Ancaria, så en samling kampdyktige helter har slått seg sammen for å forhindre at Zane åpner portene til underverdenen, og slipper inn alt mulig demonisk utyske i fantasiverdenen Ancaria.
Flate figurer
Nei, man har ingen muligheter til å bygge sin egen spillfigur. Du har valget mellom fire stereotyper: Safiri-krigeren Marak (en mørkmusset muskelbunt med svær hammer), Paladin Claire (blond babe med eteriske vinger og sverd), Khukuri-krigeren Varja (en mongolsk bueskytter med tvilsom frisyre), samt Alithea (en lettkledd rødtopp med spyd og bikini).
Etter å ha testet ut disse spillfigurene litt, satser jeg på sistnevnte – mest av estetiske årsaker.
Hver av disse figurene har to unike ferdigheter som gir litt variasjon i kampene, og spesielle evner som fra tid til annen åpner opp noen skjulte snarveier i områdene. Ellers er det egentlig ikke all verdens forskjell på figurene, og man har veldig begrensede muligheter til å utvikle dem. Bare en rustning, et fåtall våpen, og ikke noe nytt «loot» å plukke opp på veien.
Fiendene kommer kun i fire-fem varianter, og man møter mesteparten av dem i løpet av den første timen. Man har de små fotsoldatene, som kan løftes opp etter kragen og slenges rundt. Litt større krigere med skjold, som må brytes opp før de kan overvinnes. Deretter noen litt mer krevende motstandere med våpen, som troll og demoner.
Beskjeden skala
Enkelte nivåer har dessuten et assortert utvalg av udyr som spriter opp monotonien litt, men de fleste overvinnes på akkurat samme måte: knappemosing i enkle kombinasjoner.
Områdene man kjemper seg igjennom er såpass små og avgrenset at Keen Games har hatt tilstrekkelig med tid til å polere dem. Grafikken er fargesprakende og solid nok, mens miljøene er ganske varierte: fra forfalne festninger og underjordiske områder til tropiske kystbyer og jungler.
Synd de alle er bygget opp etter samme formel, og byr på akkurat de samme elementene.
Hjernedød knappemoser
Det er totalt bare femten nivåer her, så det er ingen fare for at du bruker mer en toppen åtte-ti timer på å horve deg igjennom alt. Men det er mulig å kjøpe nye nivåer, siden «day one DLC» selvsagt er en del av dealen. Bare for å understreke kynismen som driver dette prosjektet.
Utvikleren Keen Games har prøvd å bortforklare mangelen på innhold med at fokuset ligger på actionfylt flerspiller, og det er unektelig her «Sacred 3» kommer best til sin rett. Opp til fire spillere kan delta offline og online, og det hjelper på moroa. Under testspillingen fikk jeg stadig besøk av fremmedfolk (trolig andre anmeldere), som benyttet seg av «drop in»-modusen.
Den åpner opp for vennlig konkurrering om poeng, så det er ikke snakk om at man må bruke forskjellige ferdigheter for å samarbeide. Du gjør mer av det samme, bare sammen med noen.
I flerspiller blir dette i enda større grad en hjernedød knappemoser, der all taktikk slenges ut av vinduet til fordel for frenetisk action. Forholdsvis fornøyelig i en halvtime eller så – selv i de tilfellene der medspillere suste sin vei i en retning, mens jeg sto mutters alene igjen for å bekjempe mellom-bosser i skjulte sidespor.
Hvert nivå har et par «hemmelige» områder som skjuler skattkister og iltre motstandere, og de fleste er temmelig enkle å spore opp. Mellom hovednivåene finner man også små «sideoppdrag», i form av enda mindre arenaer der man enten skal hakke ned alle fiender på veien til en skattkiste, eller eventuelt hugge ned de samme fiendene i sammenlagt fem bølger.
Kistene inneholder kun helse- og energi-orbs, samt gull – som man bruker til å oppgradere våpen, rustning og ferdigheter. Oppgraderingene er dog veldig innskrenket, låst til bestemte nivåer og ofte lite hjelpsomme.
Hodepine og hat
Alt «loot» er begrenset til bossfightene, der man fra tid til annen får nye våpen – men det er bare marginale forskjeller mellom dem. Skulle du mot formodning dø taper du tjue prosent av gullet, men du sitter likevel igjen med mer enn du bruker på oppgraderingene.
I løpet av spillets gang befrir man også såkalte «Weapon Spirits», en av de ytterst få nye ideene i «Sacred 3». Dette er plagsomme åndevesener som oppgraderer våpnene, og tilbyr små variasjoner i kampsystemet.
Den mest markante forskjellen mellom disse åndene er at de kommenterer innsatsen din med et halvt dusin replikker, som de konstant gjentar til du får dundrende vondt i skolten og hat i sjelen. Noe som pensler oss greit inn på det mest plagsomme elementet i «Sacred 3»: stemmeleggingen.
Her prøver man å videreføre humoren i «Sacred»-serien med gjøglete dialog, flaue blødmer og anakronistiske vitser.
Amatørenes aften
Replikkene er oppsiktsvekkende lusent skrevet, og fremført av stemmeleggere som tar igjen det de mangler i talent med manisk entusiasme.
Alle menn høres ut som klovnete pantomimeskurker fra syttitallets amerikanske barne-TV-serier mens damene høres ut som hjernedøde valley girls («like, that’s so like totally wrong, you know?»).
Greit nok at man prøver å fjerne seg fra den pompøse, britiske teatertonen så mange RPGs legger seg på, men absolutt ingenting unnskylder det amatørmessige nivået på dialogføringen i «Sacred 3».
Alt oppheves til et helt spesielt nivå av magisk plagsomhet ved at de samme strofene gjentas om og om og om igjen i det uendelige – som om det hele er en ondsinnet meta-spøk på vår bekostning. Replikkene er så hoppende, hårrøskende, rabiat, hatefullt, helt uutholdelig plagsomme at jeg stadig følte meg nødt til å skru ned lyden for å kunne fortsette.
Peter Dinklages komatøse prestasjon i «Destiny»-betaen er en mesterlig oppvisning i innlevelse og følelsesmessig dybde i forhold til denne verbale torturen.
Monotont tidsfordriv
Sånt bidrar ikke akkurat til å gjøre meg mer velvillig innstilt til en så hul, overfladisk, innholdsløs spillopplevelse. Det lave ambisjonsnivået har i det minste sørget for at utvikleren Keen Games har klart å luke ut de fleste bugs og tekniske problemer, som unektelig preget forgjengeren «Sacred 2: Fallen Angel».
Synd det har gått på bekostning av det meste, sånn ellers. Om et par måneder vil du trolig finne «Sacred 3» i billigkurven til under hundrelappen, og da kan dette muligens by på noen timers monotont tidsfordriv sammen med gode venner.
Men med tanke på hvor mange action-RPGs som slippes den nærmeste tiden er det likevel beint umulig å påstå at dette er verdt tiden, med mindre du er blodfan av «Sacred»-serien. Og i så tilfelle vil du uansett bare bli grådig skuffet over retningen «Sacred 3» tar. Som sagt: blæh.
NB! «Sacred 3» er lansert til Xbox 360, PlayStation 3 og pc.
