(PressFire.no): «Tom Clancy’s Rainbow Six: Siege» handler ikke overraskende om beleiring.
Helt siden det første spillet i serien, har formelen vært noenlunde den samme:
Terrorister har forskanset seg i en bygning, og det er opp til et lag av topptrente antiterrorister å bryte seg inn i bygningen og uskadeliggjøre trusselen.
NB! Dette er våre førsteinntrykk basert på beta-spilling. Fullversjonen lanseres først i desember.
Bestem din spillestil
I motsetning til mange av de tidligere «Rainbow Six»-spillene har vi nå ingen datastyrte soldater å kommandere rundt, men heller spillere fra hele verden.
Sammen med fire andre skal vi enten forsvare en bombe, et gissel eller et område inni bygningen en gitt tid, eller være en av antiterroristene som går til angrep.
Før hver kamp velger vi mellom 20 såkalte operatører. Dette er topptrente sikkerhetseksperter fra SAS, FBI, franske GIGN, tyske GSG9 eller russiske Spetsnaz.
Planlegg med piggtråd
Noen operatører er situasjonsbetinget, som Thermites evne til å sprenge forsterkede vegger eller Pulse som har en skanner som hører hjerteslagene til fienden gjennom vegger.
Andre er mer allment nyttige, som DOCs evne til å gjenopplive lagkamerater fra avstand eller at ROCK kan slenge fra seg en bag med rustningsplater alle lagkameratene kan dra nytte av.
Hvert spill starter med en kort planleggingsfase.
Denne bruker forsvarerne til å bygge forsterkninger langs veggene, sette opp piggtråd og andre feller, og posisjonere seg for å stå imot angrepet som snart kommer.
Angriperne kjører samtidig rundt i bygningen med noen radiostyrte kameradroner, og forsøker å finne ut så mye som mulig om forsvarernes posisjon.
«Alt» kan ødelegges
Utviklerne har lovet oss elleve kart ved lanseringa, men vi har bare fått testet tre av dem under den seneste beta-perioden.
Det første er en villa med flere etasjer og en stor garasje. Dette er en ganske liten bygning, og kampene bestemmes ofte allerede i døra eller ved vinduet hvor angriperne forsøker å ta seg inn.
Det neste er en lagerbygning som går over flere etasjer, med bare én trappeoppgang som kan være en dødelig flaskehals for angriperne.
Derimot er det gode muligheter for angripere å klatre langs veggene og skyte seg inn vinduer og dører.
Sist har vi et gigantisk konsulatbygg over tre etasjer. Dette er det mest varierte av de tre, med åpne kontorlandskap i toppetasjen, store og åpne publikumsarealer i mellometasjen og trange serverrom i kjelleren.
Det som virkelig gjør disse kartene artige, er at nesten alt kan ødelegges. Er det for farlig å gå inn en dør, er det bare å knuse en av veggene og gå inn der. Samtidig kan et kulehull bli en ypperlig utkikkspost. Slik sett er det sjeldent at vi får fullt utbytte av planene våre, da spillkartet i seg selv er i konstant forandring.
Intenst
Angriperne har bare omtrent tre minutter på seg til å overmanne forsvarerne, og har da lite å vinne på å spille passivt. De fleste rundene er derimot vesentlig kortere enn dette, da døde spillere ikke får komme tilbake i kampen igjen.
Døde spillere kan fortsatt hjelpe lagkameratene ved å bruke kameraene spredt rundt på kartet til å samle informasjon for laget, men strengt tatt er vi jo til større nytte med våpenet i hånden.
Dette skaper en intens opplevelse, hvor hver eneste bevegelse man gjør kan være fatal.
Rundt neste hjørne kan vi tross alt gå rett i kikkertsiktet til en motstander, eller tråkke på en fjernstyrt bombe, og da er det kort prosess.
Fin flyt
Grafisk sett er spillet noe upolert, men pent. Derimot virker det som det er veldig godt optimalisert, og holder generelt en høy frekvens på bildeoppdateringene.
Sikter på esport
Det er åpenbart at Ubisoft her sikter på esport-scenen. Det er bra, da denne lenge har vært dominert av strategispill som «League of Legends», «Dota 2» og «Starcraft 2».
Skytespillene har hatt sine døgnfluer, men det er i praksis bare «Counter-Strike» og oppfølgeren «Counter-Strike: Global Offensive» som har klart å holde seg i toppen over lengre tid.
Det er derimot tvilsomt at dette spillet vil være særlig appellerende til «vanlige, dødelige» gamere.
Den største mangelen er åpenbart at det mangler en enspillerkampanje her.
Dette er et dristig valg fra Ubisoft, da det vanligvis er enspillerkampanjen som sørger for å trekke inn nye spillere og trener dem i spillmekanikkene før de sendes ut i krigen.
Samtidig har både «Titanfall» og «Evolve» gjort det brukbart uten noen enspillerkampanje, og det samme er forventet av storspillet «Star Wars: Battlefront» nå i høst.
du befinner deg «på den andre siden».
du befinner deg «på den andre siden».
Solid, med potensiale
En spillmodus som kanskje passer bedre for dem er Terrorist Hunt. Her går én eller flere spillere sammen for å nedkjempe datastyrte terrorister.
Dette er både moro og spennende, og krever også strategi på de høyere vanskelighetsgradene.
Men Ubisoft har enda tid til å avduke flere elementer som kan trekke inn spillere som ikke er like opptatt av konkurranseaspektet. Én ting er det at vi får erfaringspoeng og går opp i nivå for hver kamp vi spiller – dette ser ikke ut til å ha noen annen funksjon enn å være et tall inntil videre, og kan derfor utvides til å bli noe mer meningsfylt.
Samtidig låser vi opp nye operatører etter hvert, som på sikt kan utvides med nye og spennende personligheter vi kan samle.
Alt i alt er «Tom Clancy’s Rainbow Six: Siege» en solid, artig og intens spillopplevelse, som viser potensiale til å kunne bli et godt esport-spill. Om Ubisoft i tillegg har noen overraskelser på lur som kan gi en meningsfylt opplevelse for de mindre hardbarkede spillerne, kan dette bli en av høstens store spillutgivelser for skyteglade.
NB! Dette er en beta-test av spillet, på pc. Lanseringa av det ferdige «Tom Clancy’s Rainbow Six: Siege» skjer 1. desember – til PlayStation 4, Xbox One og Windows-pc.
Skjermbildene du ser i saken har vi tatt selv.