LOS ANGELES (PressFire.no): I en diskusjon med meg selv, med temaet «trenger Skyrim mer innhold akkurat nå?», hadde jeg nok konkludert med et nei.
Men jeg skjønner veldig godt at mange har klokket flere timer på tundraen enn meg selv og vil ha mer. Ikke minst de som spiller konsollutgaven og ikke har tilgang til brukerskapt innhold.
Om noe er det litt småromantisk, i hvert fall for oss som fortsatt får frysninger av spillmanuallukt, at noen fortsatt omfavner det tradisjonelle ekstrapakkeformatet med en diger rumpetaske av innhold som holder deg god og mett i lange tider – kontra evige DLC-drypp som stort sett tømmer lommeboka med småspisinga si.
Det er et større problem at halvtimen jeg fikk med «Dawnguard» bød på en vinglete vampyrpastisj som like gjerne kunne vært cirka midtveis på lista over brukerskapte utvidelser som noe med Todd Howard og Bethesdas offisielle stempel midt i fleisen.
- Historien i «Dawnguard» handler helt og holdent om vampyrer. Du kan bli en «Vampire Lord», som vil sperre for sola, eller en jeger med nye våpen og triks for å kveste vampyrer, blir vi forklart av Matt Carofano.
Han er grafisk ansvarlig for prosjektet.
Det er ikke godt å si hvordan man tar steget over til å bli en vampyrsjef når utvidelsen utgis offisielt, men vi fikk tilgang til en veldig hendig formel som lot oss hoppe inn og ut av den ukledelige hamen. Overgangen gir deg digre vinger, evnen til å sveve så smått og en rekke tjuvtriks som hjelper når dødelige skal kvestes.
Mest interessant er det egentlig hvordan du tilegner deg nye ferdigheter. I motsetning til spillet ellers, hvor man handler trylleformler, skal det her suges blod eller etes hjerter for å bli sterkere.
Det låser også opp nye «perks», som lar deg paralysere, løpe kjappere, yte mer skade og slikt noe.
Problemet er først og fremst hvor bedagelige de er i utførelsen. Valget mellom å overfalle fienden med flaggermus og å utføre et angrep som suger liv er valget mellom å kaste rød eller blå kule – et valg jeg heller tar i isdisken. Evnen til å sveve er sånt som typisk sett høres kult ut på omslaget, til man merker at figuren knapt er animert og glir bortover som på skinner.
Enda kjipere blir det av at man låses til tredjepersons perspektiv, og må se det digre, halvflaksende omrisset av seg selv til enhver tid. Det gjør siktingen med magi til en migrene, og navigeringen i trange områder til en clusterhodepine.
Selve historien hiver oss ut på en diger slette, på jakt etter noen dingser å kveste, så en port åpner seg – eller noe sånt. På veien blir vi også bedt om å hjelpe ei jente – eller noe sånt. Endeløse dialoger står i veien for spillingen når vi har så knapt med tid.
Den pompøse Bram Stoker-jabbinga man må trykke forbi 13-14 ganger er heller ikke veldig inspirerende.
Det er egentlig ikke flaksingen mellom tre tårn ute på en bekmørk og knusktørr slette heller, selv om den er fylt av gjenferd, skjelett og andre fornuftige veisperringer. Etter et par minutters flaksing i én retning, møter jeg et av tårnene. Så må jeg løpe til topps, drepe en skurk – eller bare dytte ham av tårnet – og dra ned igjen for å spurte i en ny retning.
Omtrent like artig som å sykle i dypsnø.
- Når vi lager utvidelser så ser vi på måter vi kan forbedre spillet, og fortelle nye historier. Her vil vi utbrodere vampyrene, siden vi aldri fortalte historien deres i dybden med hovedspillet, sier Carofano.
Og kanskje er det en engasjerende historie her et sted. Jeg ville ikke veddet penger på det, etter «Skyrim» og smakebiten av utvidelsen å dømme, men kanskje. I så fall er det deprimerende at utgangspunktet er så platt.
Det er ingenting som definerer «Skyrim» mer enn de organiske omgivelsene. Det er ingenting som definerer starten av «Dawnguard» mer enn hvor nikjipe og tomme kulissene er.
- Vi har også lagt til høynivåinnhold som drager og nye gjenstander, som skjerper opplevelsen for dem som har spilt lenge. Også kan du besøke en type i Thieves Guild, som forandrer trynet og håret ditt, følger grafikeren opp, og røper litt mer av hva jeg mistenker er kjernen i den nye innmaten.
I februar hadde den gjennomsnittlige pc-spilleren av «Skyrim» lagt igjen 75 timer på de digitale slettene. Folk flest er allerede godt ute i spillet, og det er vel ikke akkurat på grunn av historien. Faren for at en del begynner å gå tom for innhold, om enn noe så enkelt som nye fiender å kveste, er overhengende.
- Historien er cirka like lang som en fraksjon i «Skyrim», så mellom ti og 20 timer, hører jeg Carofano hevde, før han ligger til at det er uten avsporinger og sideoppdrag. Og det er avsporingene og sideoppdragene som helt sikkert blir den avgjørende fettranden her.
For med evnen til å gjøre deg om til en vampyr eller varulv, fikle rundt med armbrøster (som er ganske kule) eller denge nye drager, kan «Skyrim» sikkert nytes i 50-60 nye timer.
Men jeg har ikke sett en eneste ting i «Dawnguard» som ikke kunne vært hjemmesnekret av en flittig pc-spiller. Og jeg har ikke funnet en eneste grunn til at jeg skal orke å ta opp spillet igjen.
Har Bethesda falt på latsida?
«Dawnguard» utgis til Xbox 360 den 26. juni. Pc- og PlayStation 3-utgavene har ikke noen endelig slippdato enda.
