(PressFire.no): Nå må noen snart ta en alvorsprat med den som bestemte at rollespill må være over 50 timer lange.
For mens det fjortende spillet i Namco Bandais «Tales»-serie inneholder over 20 timer skikkelig godt japansk rollespill, er det dessverre strekt over langt mer enn det dobbelte.
Det hele utspiller seg etter «Tales of Xillia», hvor skillet mellom de to kontinentene Rieze Maxia og Elympios nå er borte.
Sjefsånd
Innbyggerne i Rieze Maxia lever i symbiose med åndeverdenen og har derfor evnen til å bruke magi, mens alle fra Elympios er nødt til å utnytte disse åndene på en skadelig måte for å overleve.
Som en konsekvens av dette er naturen i Elympios forringet til bristepunktet. At det nå ligger en bro mellom disse to kontinentene skaper en mildt sagt anspent stemning.
På toppen av det hele viser det seg at det har oppstått en rekke alternative lommeunivers, og at sjefsånden Origin, som har ansvar for å rense sjeler og sende dem videre til reinkarnasjon, ikke klarer å holde følge med overskuddet av sjeler som oppstår i disse alternative dimensjonene.
Det er her vår helt, Ludger Will Kresnik, kommer inn.
En fåmælt helt og hans venner
Spilleren inntar rollen som Ludger, en ung mann som etter en serie uheldige hendelser befinner seg i enorm gjeld til selskapet Spiritus. En god porsjon av spillet går med til å betale ned denne gjelden, som fungerer som spillets usynlige vegger.
Banken begrenser nemlig hvor langt gjeldsslaven får lov til å reise.
Sammen med seg har han den lille jenta Elle, som måtte rømme hjemmefra da faren ble angrepet. Hun er fast bestemt på å reise til det legendariske landet Caanan.
Det viser seg at Ludger har spesielle evner som gjør ham i stand til å tre inn i og ødelegge lommeuniversene som skaper ubalanse i hans eget. Han rekrutteres derfor, noe motvillig, av et selskap som spesialiserer seg på nettopp dette. Gjett hvem?
Spiritus, selvfølgelig
I motsetning til forgjengeren gir «Tales of Xillia 2» deg dialogvalg, som påvirker Ludgers vennskap med de andre figurene - og noen ganger hvilken rekkefølge man velger å ta store oppdrag.
Vennskap kan også bli sterkere ved å kjempe sammen, eller rett og slett dope dem med «vennskapsbrygg», noe som dessverre fører til at man sitter igjen med en følelse av at dialogen bare er en illusjon av valgmuligheter, og uten faktiske konsekvenser.
Det er også et merkelig designvalg at vi aldri hører Ludger si noen av replikkene høyt.
For av det spilleren kan høre, kommuniserer Ludger med enstavelsesord, grynt og hikst gjennom hele spillet. Det føles veldig malplassert i et «Tales»-spill. Selv om samtalevalg er engasjerende, er det er vanskelig å identifisere seg med en som alltid høres ut som han forsøker å ha sex mens foreldrene sover i rommet ved siden av.
I løpet av spillet får Ludger selskap av samtlige figurer fra «Tales of Xillia».
Vi får vite hvordan det gikk med alle sammen etter at skillet mellom kontinentene ble borte, og figurenes personligheter blir utdypet i egne spillkapitler, noe som løfter spillet enormt.
For enkelt?
Kampsystemet er veldig likt forgjengerens. Man sjonglerer fysiske og magiske angrep og kan «linke» med de andre figurene for å lage kombinasjoner. Det hele har en deilig flyt som overgår enerens.
I tillegg har fiender nå svakheter basert på våpenet du bruker. Ludger er ekspert på sverd, slegge og pistoler, og monstrene han kjemper mot er som regel svake mot det ene eller andre.
Han er dessverre den eneste figuren som kan bruke forskjellige våpen, og sømløst bytte mellom dem i kamp.
Ludger har også en en egen spesialmodus som kan brukes med jevne mellomrom som gir han en rekke spesialangrep og gjør han uskadelig. Dette gjør at det føles urettferdig begrensende å bruke en av de andre figurene som leder, noe som er veldig kjedelig om du likte det i det forrige spillet.
Som i forgjengeren er ikke vanlige kamper særlig utfordrende. Jeg skjønte at det var på tide å skru opp vanskelighetsgraden da jeg tok meg selv i å sloss gjennom enkelte områder med én hånd på kontrollen, mens den andre ble brukt til å sjekke nettaviser på mobilen.
Heldigvis er det enkelt å bytte mellom vanskelighetsgrader. Om du skrur den litt høyere enn hva du vanligvis foretrekker, gjør du deg selv en tjeneste ved å tvinge deg selv til å lære deg det kompliserte, men samtidig enkle kampsystemet.
Dødtid
Utviklingen av figurene gjøres også på en ny måte. Egenskapsnettet fra eneren kalt Lillum Orb er borte, og man tilegner seg nå egenskaper ved å velge hvilket element hver figur skal fokusere på å rendyrke i kamp.
Man kan til enhver tid se to-tre av egenskapene man lærer ved å bruke et gitt element, men ikke hvilke egenskaper som eventuelt kommer etter at man har lært de første.
Dette gjør det vanskelig å planlegge egenskapene til en figur, og selv om det er mer komplisert og krever mer detaljstyring enn Lillum Orb-systemet, er det lett å glemme at det finnes. Derfor føles det veldig passivt i forhold.
Helse- og teknikkpoeng får man automatisk ved å gå opp i erfaringsnivå. Poengene man trenger for å kunne bruke det man lærer seg får man ved å drepe så og så mange av et gitt monster.
Det føles unødvendig, og det underbygger følelsen av at «Tales of Xillia 2» er et spill som fint kunne ha vært 20 timer kortere.
Poker og pusekatter er ikke nok
Områdene i «Tales of Xillia 2» gjenbruker enerens områder. Det er ikke overraskende når oppfølgeren tross alt er satt i samme verden, men det føles som utviklerne har vært late. For «Tales of Xillia» bar selv preg av resirkulering av monstre og områder, og «Tales of Xillia 2» resirkulerer det.
Områdene er pene, men klin like, og monstrene varierer nesten bare i farge og styrke.
Selv lommeuniversene er det bare slengt et kornete filter oppå, så vi skal forstå at noe er annerledes. Dette er i seg selv ikke utilgivelig, men spillet tvinger deg til å tilbringe altfor mye tid i disse kjedelige omgivelsene.
De er samtidig fylt med så mange skatter og snurrepiperier som kommer tilbake så fort at inventaret ditt fylles opp. Etter hvert tar du deg selv i å spurte gjennom nye områder for å kunne hurtigreise dit senere - fullt klar over at det ikke er noe poeng i å utforske steder med én gang man får tilgang.
For når du er ferdig med en del av historen vil spillet vil tvinge deg til et par timer med typiske oppdrag av typen «drep ti av denne typen fiende» og «finn ti av denne typen gjenstand» for å nå neste milepæl i nedbetalingsplanen din.
Du får automatiske beskjeder om at det er på tide å betale, og det tar ikke lang tid før du kan alle replikkene til den først så sjarmerende kremmeren Nova på rams.
Ludger har en «crazy cat lady» til nabo, og hun har klart å miste intet mindre enn 100 av kattene sine. Disse kan du selfølgelig lete etter, og når du finner pusekattene kan du sende dem ut for å finne sjeldne gjenstander rundt omkring i verden. Litt ut i spillet åpnes det også for et enkelt, men gøyalt pokerspill.
Dette er morsomme sideaktiviteter, som i motsetning til gjeldssystemet og oppdragene øker spilletiden på en fin måte.
Om «Tales of Xillia 2» var 20 timer kortere, ville det vært et mye bedre spill. Uinspirerte områder, fantasiløse fiender og identiske oppdrag gjenbrukes til det uutholdelige. I kombinasjon med det masete gjeldssystemet føles «Tales of Xillia 2» oppblåst, og man risikerer å bare se spillet for tall i form av oppdrag som må fullføres og gjeld som må betales.
Heldigvis redder det solide figurgalleriet mye, og kampsystemet er fremdeles fantastisk morsomt.
Så til tross for at spillet til tider er langdrygt og repeterende, ligger det et godt japansk rollespill i bunn. For når «Tales of Xillia 2» er bra, er det skikkelig bra. Historien er et verdig gjensyn med figurene du ble kjent med i forgjengeren, figurgalleriet dypt og variert, humoren godt balansert mellom flåsete og smart, og kampsystemet engasjerende og gøy.
