Når vi spiller dataspill er det lett å finne seg i virkelighetsbeskrivelser som ellers ville fått velferdsstatens varsellamper til å blinke hissig.
I «The Darkness II», for eksempel, spiller man (akkurat som i kultfavorittforgjengeren) mafiafyren Jackie Estacado, som har all verdens ondskap inkarnert. Dette mørket gir seg utslag i et par voldsomme tentakler på hver sin skulder.
Med disse kan Jackie lemleste fiender på verst tenkelig vis, samtidig som de to ledige hendene kan skyte vilt rundt seg. Alt sammen skjer mens det iboende mørket, stemmelagt av Faith no More-vokalist Mike Patton, messer dystre budskap bare Jackie kan høre.
Inni mitt hode?
Når Jackie litt uti spillet brått våkner på et sinnssykehus og blir forklart at det hele bare er oppspinn, et resultat av hans syke sinn, er det lov å undres. Hva er sant? Legene har jo et poeng, når de forklarer at dette mørkegreiene er litt for rått til å være sant …
Disse aspektene ved «The Darkness II» liker jeg veldig godt.
Noe av det jeg husker aller best fra forgjengeren var, til tross for ekstreme actionscener, en nedtonet seanse der Jackie vender hjem til kjæresten Jenny. Der sitter de sammen i en sofa og ser på tv sammen, en koselig og lett hverdagslig avveksling til all lemlestingen ellers i spillet. Det er fint i sofaen, og reiser du deg litt for tidlig opp, går du for øvrig glipp av en legendarisk achievement.
Til tross for at Jenny blir skutt i hodet i førstespillet, er hun en sentral skikkelse i oppfølgeren. Vi snakker jo tross alt om et dataspill som leker litt med hodet ditt? Faktisk er de mange hoppene mellom forskjellige sinnsstemninger, situasjoner og historiemessige krumspring noe av det jeg setter aller mest pris på i «The Darkness II».
De nye utviklerne har tatt denne delen av arven fra førstespillet, og tatt det hele til nye høyder. Det skal de ha all ære for.
Splitter pine
Et lite vipp med hatten får de også for den nye grafiske stilen i oppfølgeren. Utviklerne har også her tatt et sidesteg vekk fra det realistiske, og satset på såkalt cel shadet grafikk. Resultatet fungerer godt, og demper samtidig noen av de drøyeste skildringene der tentaklene river og sliter i stykker hjelpeløse fiender.
Disse fiendene ikke alltid de aller smarteste, og våpenarsenalet ditt er noe begrenset og kjedelig. Heldigvis sørger de to tentaklene for å gi en tilfredsstillende actionopplevelse som skiller seg fra de fleste andre skytespill på markedet.
Etter hvert som du spiller får du også muligheten til å oppgradere mørkekreftene dine i flere valgfrie retninger, noe som etter hvert gjør det til en fryd å gå komplett bananas med stadig drøyere tentakkeltriks - spesielt effektivt er det svarte hullet du omsider får tilgang til.
«The Darkness II» er imidlertid over nesten før du får sukk for deg, og samarbeidsmodusen kunne gjort mer ut av seg. Hadde omgivelsene og kampene også vært litt mer varierte og åpne, hadde jeg hevet både armer og tentakler i været.
